Minneord 14.08.2023: Med Robbie Robertsons død er det tid for å friske opp minnet om et orkester som kanskje med unntak av, eller kanskje sammen med Bob Dylan, representerer en unik epoke innen nord-amerikansk kultur. The Band var et kollektiv av likemenn, umulig å plassere i bås, umulig å komme utenom i vestlig musikkhistorie.
Av Halvor Fjermeros, publisert 14.08.2023
Jaime «Robbie» Robertson (1943-2023), bedre kjent som Robbie, døde 9. august i sitt hjem i Los Angeles. Han var født i Toronto i Canada som sønn av en gangster av jødisk bakgrunn og ei mor av var av mohawk-stammen. Robbie ble aldri kjent med faren, som ble skutt og drept i et mafiaoppgjør. Mora hadde vokst opp i et indianerreservat og det var der Robbie som guttunge hadde familiære forbindelser. Disse båndene ble aldri brutt, noe utallige sanger han skreiv vitner om.
Fire av fem av medlemmene i det som etter hvert skulle bli til The Band kom fra Ontario, delstaten rundt Toronto der Robbie Robertson vokste opp. Den femte, Levon Helm, kom fra motsatt side av kontinentet, fra Mississippis elvebredd i Arkansas helt sør i USA. Dit dro Robbie som ung med rock n’roll og spillejobber i sikte. Det var denne kombinasjonen av The Deep South og folket der nordfra som hadde vinter i blodet, som skapte noe av særpreget ved det sære og suverene orkesteret som både var sky og sjølbevisste. Det siste trengte man ikke tvile på. For hvem andre i verden turte å kalle bandet sitt for The Band, liksom? The Band! THE Band!
Fra Six Nations til seksmannsband
Mitt første «møte» med The Band var som mange i min generasjon låta The Weight som lydspor til de motorsykkelridende gutta gjennom Arizonas ørken i filmen Easy Rider fra 1969 (Steppenwolfs Born to be wild var også lydkuliss, vi glemmer ikke det!). Den hadde premiere i Norge vinteren 1970 og den uhørte lyden av sangen hang seg fast i ørene for alltid og var et forvarsel om det som skulle komme, en hel LP som hadde det snåle navnet Music from Big Pink. Siste – og eneste – gang jeg møtte Robbie Robertson var i 1987 da han var i Oslo og presenterte sitt første soloalbum, 10 år etter oppbruddet med det legendariske laget. Om jeg var starstruck eller sto for langt bak i køen for å få få et eget intervju, kan jeg ikke huske. Uansett, det er enkelte ting man angrer på så lenge man lever. (Og dessuten; han kom ikke til Oslo for å mimre om det bandet han en gang var med i…)
Det var særlig soloartist at Robertsons slektsrøtter og musikalske arv kom tydelig til syne. I Storyville (1991) og særlig Music for the Native Americans (1994) er det de indianske aner som trer fram. Under hans oppvekst med lange opphold i reservatet sør i Ontario, møtte han sin bestefar som var en historieforteller slik mange andre var innen en sterk muntlig overleveringstradisjon. Six Nations eller irokeser-konføderasjonen var de nordamerikanske stammene som først ble frarøvet sitt land fra de britiske imperialistene. Denne arven med fortellinger om flukt og fordrivelse og evig hjemlengsel vil den som kjenner sangen Acadian Driftwood (1975) vite hva er. Den er et av Robertsons siste mesterverk fra tida med The Band og beskriver de som måtte rømme fra Nova Scotia under krigene mellom franskmenn og briter under kolonikrigene. Og det er bygd over de nydeligste akkordskifter og -nyanser og framført med alt det bandet kunne oppby av variasjon i instrumentbruk og stemmeharmonier.
Stemmer, ja. Robbie Robertson er en god sanger. Men han var aldri The Bands vokalist. For den saken var det tre andre som tok seg av av multimusikerne: Rick Danko (elbass, kontrabass), Levon Helm (trommer, mandolin) og Richard Manuel (piano, saksofon og trommer når det trengtes). Disse tre, med hver sin høyst ulike syngemåte og stemmeklang var noe av det som virkelig skapte bandets særpreg. Robbie fikk nøye seg med å kore med sin i denne sammenheng mer ordinære stemme. Den eneste som ikke sang var den tause og lunt smilende, beskjeggede og musikalsk sprenglærde Garth Hudson. Han spilte til gjengjeld både orgel og trekkspill, piano og saksofon og hadde brutt av en klassisk karriere da han ble med i bandet – lenge før The Band.
Det er en lang forhistorie der disse gutta allerede i 1958 begynte å flokke seg i bandet The Hawks som ble backingband for rockabilly-artisten Ronnie Hawkins. Dette seksmannsbandet spilte i mange år traktene rundt Toronto før Levon Helm startet med samme backingband, pluss en til og var seksmannsorkester en periode før bandet begynte å ta form til det som skulle bli til det bandet ettertida kjenner.
Bandleder, eller en bror blant brødre?
Veien fram til The Band gikk via rollen som backingband for Bob Dylan, berømt for episoden da de dundra løs med Like a Rolling Stone i Manchester i 1966 og noen blant publikum ropte «forræder» til Bob Dylan fordi han hadde gått over til elektrisk gitar og rock’n roll-ulyd. Da var backingbandet fortsatt The Hawks og flere av dem, og ikke minst Robbie Robertson, var med på innspillingene av dobbeltalbumet Blonde on Blonde, kanskje Dylans beste ever.
Siden skulle de både turnere med Bob Dylan og spille inn plater sammen med ham, deriblant Planet Waves (1974) og Basement Tapes (1975). Men det er de tidligere sangene, første og fremst fra de to første LP’ene som står igjen, som nevnte The Weight og hitlåtene Up on Cripple Creek og The Night they drove Old Dixie down. Mindre kjent men vidunderlige sanger er Whispering Pines og den gripende King Harvest (will surely come), en typisk Robbie Robertson’sk fortelling som både minner om John Steinbeck og Woody Guthries historier fra bøndenes kamp for overlevelse i depresjonens og sandstormenes år i mellomkrigstida. Og som historieforteller må det repeteres: Acadian Driftwood er ypperste håndverk fra Robbie som historisk formidlende låtskriver.
Ved Robbie Robertsons død skal vi kanskje ikke dvele for mye ved kontroversene som fins i alle band, og The Band. Karrieren til orkesteret toppet seg med avslutningskonserten The Last Waltz i 1976 og den etterfølgende filmen regissert av Martin Scorsese fra 1978. Den er kanskje en av de aller beste rockefilmer som er laget, men også en film som har blitt kritisert for å være Robertsons versjon, formidlet gjennom sin livslange venn Scorseses kamera og regi. Levon Helm var blant bandmedlemmene som følte seg mest oversett – og overkjørt – av filmens vinkling. Og det leder oppmerksomheten hen på det evige spørsmål om store band, hvem var «viktigst», hvem var «sjef»? Det har kanskje blitt en myte at Robbie var den som holdt bandet sammen mens alle de andre, unntatt den nøkterne Garth Hudson, tura og drakk og stappa i seg alskens usunne stoffer. Der er virkeligheten brutal, med Richard Manuel som ødelagt av stoff og sprit hengte seg under en turne rette etter The Bands oppløsning og Rick Dankos tidlige død etter et hard liv med misbruk og booze. Men alle og enhver i dette orkesteret hadde roller både som låtskrivere, instrumentalister og tre av dem som noen av de beste vokalistene rocken har frambrakt. Så vi nøyer oss med å si, med biografen Barney Hoskins at Robbie Robertson var «the guiding light», en ledestjerne blant stjernebrødre.
Takk for innsatsen! Takk for musikken!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no