En fiktiv hilsen fra graven til Kristiansands borgerskap

Bjørneboefestivalen 15.10.2026: Kjære Kristiansands borgerskap! Jeg har forstått at dere omsider har fått en festival oppkalt etter meg. Det var da usedvanlig vennlig av dere.

Av Jens Bjørneboe
(Teksten er skrevet av Nils Nilsen - i ærbødighet og dyp respekt), publisert 15.10.2026
Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk trodde det var en begravelse til. Men det er visst en feiring. Av mitt forfatterskap, mine tanker og min samfunnskritikk. Her nede i graven har jeg riktignok vanskelig for å høre applausen, men jeg kjenner igjen lyden av noe annet: Den forsiktige klirringen av borgerskapets sølvbestikk når det forsøker å spise sine egne prinsipper uten å sette flekker på duken.
Det er jo ikke hver dag en by oppdager at den har fostret en forfatter den helst ville vært foruten.
Jeg ble født i Kristiansand. Det var mitt første uhell.
At jeg senere skulle skrive bøker, stille ubehagelige spørsmål og påpeke at keiseren ikke bare var naken, men også temmelig selvtilfreds, gjorde naturligvis ikke saken bedre.
Jeg hadde den uforskammethet å betrakte borgerskapet uten den nødvendige ærefrykt. Jeg så bak fasadene, bak de velstrøkne skjortene, bak de dannede formuleringene og de selvtilfredse smilene. Jeg oppdaget at det under den pene overflaten fantes akkurat det samme menneskelige mørket som ellers i verden – bare bedre kamuflert og med høyere takhøyde.
Det tilga dere meg aldri.
Jeg ble derfor, så langt det lot seg gjøre, behandlet som en fjern slektning man helst ikke nevner i familieselskap. En slektning som hadde skrevet bøker om familiens hykleri og dessuten vært frekk nok til å få rett i enkelte av dem.
Mens andre norske byer har kunnet være stolte av sine opprørere, har Kristiansand hatt det travelt med å være stolt av sin anstendighet.
Og anstendighet, mine damer og herrer, er et vidunderlig møbel. Man kan gjemme nesten hva som helst under den.
Nå er jeg altså blitt festival. Det er nesten rørende.
Først tåler man ikke et menneskes tanker. Så tåler man ikke mennesket. Deretter venter man til mennesket er dødt. Og når det ikke lenger kan møte opp personlig og ødelegge den gode stemningen, inviterer man det inn som kultur.
Slik kan selv opprøret gjøres ufarlig.
Man setter det på programmet, trykker det på plakater, inviterer noen dannede mennesker til å snakke om det og serverer kaffe i pausen. Man omtaler det som en viktig del av byens kulturarv. Deretter går man hjem, lettet over at opprøret nok en gang har oppført seg pent.
Det er en gammel borgerlig oppfinnelse: Å gjøre sine kritikere til monumenter. Stein kan man leve med. Stein protesterer ikke.
Jeg ser for meg festtalene. De varme ordene om den store forfatteren, det internasjonale formatet, det samfunnskritiske blikket. Kanskje vil noen til og med si at Kristiansand alltid har vært stolt av meg.
Da vil jeg gjerne be om at vedkommende oppgir hvilken del av kirkegården han har besøkt.
For det er en egen form for frekkhet å gjøre krav på et menneske etter at man har brukt et helt liv på å holde avstand til dets budskap.
Dere skal selvfølgelig få lov til å feire meg. Jeg er død. Jeg har ingen innvendinger mot at dere bruker navnet mitt. Det har jeg tross alt ikke lenger noen praktisk mulighet til å beskytte.
Men jeg vil anbefale dere å lese bøkene også.
Ikke bare omtale dem.
LES DEM.
Og helst uten å lete etter formuleringer som kan broderes på en kommunal festduk.
For hvis dere virkelig vil hedre meg, bør dere gjøre noe langt mer ubehagelig enn å arrangere en festival: Dere bør undersøke om det jeg skrev, fremdeles angår dere.
Spør dere selv hvorfor en by kan være så opptatt av å fremstå som dannet, samtidig som den har så vanskelig for å tåle mennesker som utfordrer dens selvbilde.
Spør dere selv hvorfor enkelte tanker først blir akseptable når den som tenkte dem, er trygt plassert under jorden.
Og spør dere selv om det kanskje finnes en forbindelse mellom det å være høyt ansett i sin egen krets og det å ha gjort seg fortjent til anseelse.
Jeg skal ikke holde dere våkne om natten med svaret. Jeg kjenner dere godt nok til å vite at søvnen er viktig for folk som har så mye å forsvare.
Men jeg kan berolige dere med én ting:
Jeg kommer ikke tilbake.
Dere kan puste lettet ut.
Jeg skal ikke dukke opp på rådhuset, stille spørsmål på et borgermøte eller ødelegge en hyggelig middag ved å spørre hva som egentlig foregår bak de pene ordene. Jeg skal ikke kreve at dere begrunner deres oppfatninger eller undersøker deres egne privilegier.
Jeg skal ligge her jeg ligger.
Og dere skal få fortsette med festivalen.
Men husk dette, kjære borgerskap:
Dere har ikke gjort meg stor ved å feire meg. Dere har bare oppdaget at dere ikke lenger kan gjøre meg liten.
Det tok dere riktignok noen tiår å forstå forskjellen.
Men bedre sent enn aldri. Det er jo det man sier når man ikke har noe bedre å si.
Med uforandret mistillit og den dypeste forakt for all selvtilfredshet.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no




Kommentarer