• Argument

Dype graver


Analyse 17.01.2022: De to store styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet sliter med å finne tonen i Kristiansand. Gjensidige beskyldninger om ufin opptreden og hevnmotiver er ødeleggende for bystyrets evne til å styre landsdelens største by. Den siste TV-sendte debatten mellom Renate Hægeland (H) og ordfører Jan Oddvar Skisland (Ap) avslørte at gravene mellom partiene er dypere og bredere enn godt er.


Illustrasjon: Fra TV-debatten

Av Bernt H. Utne, publisert 17.01.2022


Det ble en interessant eksersis i motsetninger og gjensidig mistillit da Fædrelandsvennen tirsdag 11. januar inviterte ordfører Jan Oddvar Skisland (Ap) til debatt med Høyres gruppeleder Renate Hægeland. Forestillingen om at disse to tradisjonelle styringspartiene i realiteten er enig i ett og alt, fikk seg i løpet av dette ordskiftet en kraftig knekk. For sjelden har vi sett så intense og uforsonlige haglbyger av gjensidige beskyldninger.


Debatten dreiet seg ikke om politikk. Selv om begge parter forsøkte å gi den et skinn av politisk innhold ble forestillingen preget av emosjoner og fortidens kamp om posisjoner. Renate Hægeland forsøkte riktignok å understreke betydningen av Høyres næringsvennlige linje, og ordfører Skisland trakk flere ganger frem viktigheten av en rettferdig fordelingspolitikk med vern av svake grupper i samfunnet. Men fra begge sider klang bekymringen for sine partiers hjertesaker hult og uten virkelig engasjement.


Hægeland gikk tidlig høyt opp på banen med å hevde at det eksisterte politisk kaos i Kristiansand, og mente at det var til skade for byens renomme. Ansvaret for kaoset plasserte Hægeland hos Arbeiderpartiet. Jan Oddvar Skisland avviste Hægelands påstand og viste til at levende debatter var en del av demokratiet. Deretter ga Skisland sin versjon av hva som skjedde ved konstitueringen av bystyret og fordeling av verv etter siste valg. Da ble det meget tydelig at uenigheten dreiet seg om hvem som skulle få ordførervervet. Særlig opprørt var Skisland over Høyres forslag om å gi ordførervervet til Senterpartiets tredjekandidat, Ole Martin Omdal. Det kalte Skisland det "mest fantastiske og ufine" han hadde opplevd i en konstituering.


Uttalelsen røpet at det for Hægeland og Høyre dreiet seg om personlig kjemi.

Renate Hægeland bekreftet at Høyre i utgangspunktet ønsket ordføreren. I et siste forsøk på å få flertall ble Sps tredjekandidat spilt inn fordi Høyre i siste valgperiode hadde hatt et veldig "godt samarbeid med ham og partiet hans". Da debattleder Vidar Udjus utfordret henne på hvorfor Høyre ikke ønsket Sps førstekandidat Reidar Heivoll, svarte Hægeland at Heivoll var "en ukjent person" for dem. Uttalelsen røpet at det for Hægeland og Høyre dreiet seg om personlig kjemi. Hun innrømmet også at hun og partiet hennes hadde gått langt for at Harald Furre skulle få fortsette som ordfører.


Det fikk Skisland til å undre seg over om målet for Høyre var å fremstille byen i dårligst mulig lys fordi Høyre hadde mistet ordføreren, og antydet at Høyres misnøye var tuftet på hevnmotiver. Det reagerte Renate Hægeland sterkt på og utrykte skuffelse over å ha en ordfører som mente han kunne "definerte sannheten for hele bystyret".


Debatten var meget avslørende for hva som er bystyrets problem i Kristiansand. I realiteten dreier det seg ikke bare om personlige sympatier, men også om direkte antipatier. Da Udjus eksempelvis spurte Hægeland om Demokratene nå var "inne i varmen", svarte hun nei og viste til en fortid med "mye mistillit, dolking i ryggen, mobbing og ufinheter".


I et velfungerende demokrati er en stemme en stemme. Det er ikke slik at det finnes noen "gode" stemmer som man vil ha, eller noen "dårlige" stemmer som man ikke vil ha. For stemmer i et bystyre er et middel til makt og innflytelse, og da teller alle stemmer likt. Dette har åpenbart ordfører Skisland forstått. Han understreket i debatten at Ap ikke kunne nekte Demokratene å stemme for deres forslag, noe som er en selvfølgelighet i et fungerende demokrati!


Spørsmålet som melder seg etter denne debatten er om hovedpersonene og deres nærmeste medarbeidere kan legge fortiden bak seg og begynne et konstruktivt politisk arbeid. For i politikken, som ellers i livet, behøver man ikke like hverandre. Man trenger heller ikke være enig. Men man må akseptere at alle har samme rett til politisk innflytelse basert på antall stemmer som man klarer å samle bak egne forslag.

Debatten avslørte derfor symptomene snarere enn selve årsakene til velgerflukten fra siste valg.

Renate Hægelands fokus på betydningen av personlige sympatier er prinsipielt betenkelig, og bærer bud om at Høyres nominasjonskomite bør grave dypt ned i partiets medlemsmasse for å finne egnede kandidater for neste bystyrevalg. Det har åpenbart også tidligere stortingsrepresentant Peter Gitmark (H) forstått, og har allerede nå via et intervju i Fædrelandsvennen foreslått seg selv som Høyres ordfoererkandidat ved neste valg. Om Gitmarks selvlansering faller i god jord blant høyrefolk gjenstår å se. For Arbeiderpartiet er situasjonen klarere. I et åpenhjertig nyttårsintervju med Fædrelandsvennen 28.12.2021 innrømmer ordfører Jan Oddvar Skisland at han er desidert dårligst i klassen på det politiske spillet. Ingen toppkandidat kan slite med den politiske fingerspissfølelse, og han har derfor i realiteten satt seg selv på oppsigelse. Det er derfor lite trolig at Arbeiderpartiet kommer til å renominere Skisland som partiets ordførerkandidat.

Arbeiderpartiet gikk tilbake med 9,5 prosentpoeng ved siste lokalvalg. Høyre tapte 5,3 prosentpoeng. Ap tapte altså hver tredje og Høyre nesten hver fjerde velger i forhold til 2015. Ingen av de to partiene har vist vilje eller evne til å vurdere årsaken til nederlaget. De har ikke ønsket å se seg selv i speilet, og har stått sammen i omstridte saker der folkeviljen har vært motsatt. Problemet for begge partier stikker derfor dypere enn til bare å dreie seg om posisjonskamp og personkjemi. Debatten avslørte derfor symptomene snarere enn selve årsakene til velgerflukten ved siste valg.


Nominasjonskomiteene i så vel Høyre som Arbeiderpartiet får en krevende oppgave med å finne gode kandidater til kommende kommunevalg. Nye og hittil uprøvde politiske talenter må oppdages og gis tillit om man skal kunne skape grunnlag for et godt og fruktbart politisk klima i bystyret. Dessuten må begge partier ta et oppgjør med sitt forhold til strømninger i velgermassen. For det er velgerne som sitter på fasiten, og det er velgerne som bestemmer!



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no