• Argument

Debattklima (del 4 – om mellommenneskelig respekt)

De siste år har vi på Sørlandet sett et mer intenst debattklima med innslag av hetsing og trakassering. En polarisert debatt er sannsynligvis uttrykk for dypere konflikter i samfunnet. Norge - og Sørlandet med - er blitt et mer splittet land med større forskjeller mellom folk. Dette kan gi en følelse av avmakt. En sivilisert debatt kan ikke løse problemene, men det er en god begynnelse.

Manglende maktkritikk i Fædrelandsvennen kan ha vært medvirkende til at den omstridte Facebooksiden Sørlandsnyhetene oppstod. Men ved å rette anonyme angrep og drive sjikane mot enkeltpersoner ble muligheten for et seriøst alternativt medium ødelagt. Det polariserte debatten ytterligere, og føre den på avveie.

Argument Agder ønsker å bidra til et bedre debattklima. I en serie artikler vil vi sette fokus på bruken av ordet løgn, anonymitet, debattdeltakelse og mellommenneskelig respekt.

Her følger siste artikkel – om mellommenneskelig respekt. Det norske samfunn har vært preget av likhet for loven, åpne demokratiske prosesser og respekt for folkemeningen. Det er nå mye som tyder på at dette er under press fra krefter som ønsker et mer elitært system med større forskjeller mellom ledelse og folk.



Illustrasjon: T. Vestaas


Mellommenneskelig respekt


Av Bernt Utne - publisert 2.10.20


Det har til alle tider vært mennesker med velstand i Norge, sågar betydelig velstand. Og det at noen dyktige og energiske sjeler har kunnet bygget opp betydelige formuer, og gitt andre muligheter for å kunne leve av sin egen kompetanse og arbeidskraft, har alltid vært beundret og respektert. Men alle har vært like for loven, og når felles løft har vært påkrevet har det vært god tone at alle yter sitt for fellesskapet. Hvem husker ikke kong Olav, som midt i oljekrisen vinteren 1974 tok trikken til Holmenkollen for å gå på ski. Det var slik han fikk tilnavnet «folkekongen», og gjennom sitt forbilde mottok han folkets respekt.


Demokratisk styring ?

Å forlange særbehandling og å prange med sin velstand har ikke vært vanlig i Norge i etterkrigstiden, men det har nå åpenbart endret seg. Når Nicolai Tangen åpner pengepungen skjer det ikke uten motytelser, og den politiske ledelse, fra høyresiden til langt ut på venstre fløy, har bøyd nakken i beundring og takknemlighet. Forestillingen om en pengesterk elite som kan påvirke beslutninger er vekket. Slikt gjør noe med samholdet og respekten for ledelsen i samfunnet.


Det utfordrende debattklimaet man har sett på Sørlandet de siste årene kan også forklares som en reaksjon på manglende respekt for folkemeningen. Vi har hatt en omstridt sammenslåing av seks gamle kommuner til to (Stor-Kristiansand og Nye Lindesnes), hvor motstanden i befolkningen var betydelig. Til tross for klare signaler i en rekke rådgivende folkeavstemninger ble de nye storkommunene etablert, mot viljen til mange av dem som måtte leve med resultatet. Brekkstangen har hele tiden vært økonomien. Det ble av Høyre, med Ap på slep, bygd opp en forestilling om at uten sammenslåing ville kommuneøkonomien gå nedenom, og tjenestene til innbyggerne ville bli dårligere. For Kristiansand var det også viktig å få status som storby med over 100 000 innbyggere. Tilhengerne av sammenslåing hevdet at det ville utløse storbymidler, som kunne finansiere sentrumsnære prosjekter.


Prosessen i forkant av sammenslåingen styrket forestillingen om et sentralisert og elitestyrt system med liten respekt for lokaldemokratiet. I et velfungerende samfunn skal alle være like for loven, men det kan i våre dager se ut til å gjelde kun for vanlige folk. For den politiske, økonomiske, kulturelle og administrative elite gjelder tilsynelatende andre regler.


Redelige ansettelsesprosedyrer ?

Når f. eks. den offentlige stiftelsen Cultiva skal tilsette ny direktør, og valget faller på en person som ikke sto på søkerlisten, er det ikke et direkte brudd på lover og regler, som det ville ha vært hvis det hadde dreiet seg om en kommunal eller statlig stilling. Men det viser manglende respekt for offentlig innsyn i en stiftelse som er grunnlagt med offentlige midler. Det er også respektløst i forhold til andre søkere.


Når Norges Bank tilsetter ny sjef for vårt felles oljefond, og den som får jobben ikke sto på søkerlisten, er det nok et eksempel på særvilkår for de utvalgte. I en uttalelse til Fædrelandsvennen 26. september sier sentralbanksjef Øistein Olsen at «Tangen er rett mann på rett sted», og han forklarer regelbruddet slik: «Fordi vi ikke ville miste kontroll over informasjonsprosessen, ventet vi for lenge med å ta Nicolai Tangen inn på søkerlista. Men det skjedde jo likevel !» Altså ingen beklagelse eller selvkritikk fra sentralbanksjefen rundt årets desidert mest omstridte ansettelse, som høstet nådeløs kritikk fra alle politiske leire.


I Norge har vi tradisjonelt hatt stor tillit til administrasjon og ledelse. Det har utvilsomt vært en stor fordel for vårt land, og ført til et lavere politisk spenningsnivå enn i en rekke andre land. Mye av æren for dette bunner i en tradisjonell norsk lederkultur kjennetegnet ved måtehold, folkelighet og sosial ansvarlighet. Det er nå mye som tyder på at denne tradisjonelle kulturen er under press fra krefter som ønsker et mer elitært system med større forskjeller mellom ledelse og folk. Ingen må la seg overraske av at en slik utvikling fostrer et hardere og mer uforsonlig debattklima. Det beste motmiddel er å ta folk på alvor, følge spillereglene i erkjennelsen av at prosessen er like viktig som resultatet, og unngå stigmatiserende språkbruk.

Kommentarer? Send til post@argumentagder.no


Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder