top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Day O – Harry Belafontes liv «en konstant tilstand av opprør»

Kommentar 28.04.2023: Harry Belafonte døde 26. april, 96 år gammel. Han var den første svarte artisten som fikk opptre i de plysj-kledte nattklubber på 1950-tallet og ble kongen av calypso da han som første soloartist solgte mer enn en million plater med albumet Calypso i 1956. Men det var ikke minst som progressiv politisk aktivist han satte spor etter seg.


Illustrasjon: Harry Belafonte (midten) sammen med Sidney Poitier (venstre) og Charlton Heston (Høyre) under borgerettsmarsj, Washington 1963, foto Rowland Scherman, Wikimedia Commons

Av Halvor Fjermeros, publisert 28.04.2023


Harry Belafonte var født i USA i 1927, men vokste opp i sine tidligste år i Jamaica hvor hans foreldre kom fra, før han vendte tilbake til New York etter å ha tjent i USAs marine under 2. verdenskrig. Etter krigen begynte han å jobbe som scenearbeider ved American Negro Theatre i Harlem og fikk etter hvert roller på scenen. Derfra gikk veien videre til filmroller i Hollywood. Den jevngamle og etter hvert bedre kjente svarte skuespilleren Sidney Poitier startet også sin karriere ved American Negro Theatre. Han og Belafonte ble venner den gang og opplevde parallell suksess som svarte artister innen scenekunsten.

Poitier var den første mannlige svarte skuespilleren som mottok en Oscar (for «Markens liljer» i 1963), mens Belafonte som svart tv-artist fikk den første Emmy for et fjernsynsprogram i 1960.

Men det var etter at Belafonte hadde hatt sitt store gjennombrudd med sin kalypsomusikk, hans egentlige hjemlands tradisjonsmusikk. Det var hans jamaikansk-inspirerte Banana Boat Song, en hitlåt som kom fra laste- og lossearbeidernes arbeidssanger, at det berømte «Day O»-utropet hørte hjemme.


Borgerrettskjemper og politisk progressiv

Belafonte uttalte en gang at «han var i en konstant tilstand av opprør som var drevet av sinne.» I et intervju med New York Times in 2001 sa han: «Jeg må delta i ethvert opprør som prøver å endre på alt dette. Sinnet er nødvendig drivstoff. Opprør er sunt.»

Han vokste opp lenge før de svartes rettigheter kom på den politiske dagsordenen. Og mens svarte soldater i fleng ble sendt til Europa og Asia for å utkjempe 2. verdenskrig, kom de tilbake til et USA som var segregert og dypt rasistisk. Det gjaldt ikke minst innen underholdnings- og musikkbransjen.

Som en skuespiller som utforsket temaer omkring raseskille innen filmen på 1950-tallet, bidro det til å føre Belafonte inn i borgerrettskampen. Tidlig på 60-tallet ble han en nær medarbeider av Dr. Martin Luther King jr. Dette engasjementet ble videreført gjennom kampen mot apartheid i Sør-Afrika og aktiv støtte til frigjøringskampen i flere afrikanske land som han tidlig besøkte. Han ble en omreisende ambassadør for Unicefs barnefond og en sentral artist i kampanjen «We are the World» mot sultkatastrofen i Etiopia.


Paul Robeson-hyllest og Bush-kritiker

Tross suksessen som artist ble Harry Belafonte ingen medvindsseiler innen det amerikanske establishment. I 2006 oppnådde han avisoverskrifter verden over da han under et besøk i Venezuela kalte president George W. Bush «verdens største terrorist». Han påsto at millioner av amerikanere støttet Hugo Chavez og hans sosialistiske politikk for sitt hjemland.


Harry Belafonte la heller aldri skjul på hvem som hadde spilt den viktigste rollen som ledestjerne både som artist og politisk aktivist i hans unge år. Det var den svarte bassangeren, fortballspilleren, juristen, menneskerettskjemperen og kommunisten Paul Robeson, mannen som var så populær innen arbeider- og fagforeningskretser at han til og med sang for arbeiderne i lunsjpausen ved Akers Mekaniske Verksted i Oslo sist på 1940-tallet. I 1997 holdt Belafonte en hilsningstale under 60-årsmarkeringa for for veteranene fra Den Internasjonale Brigade under den spanske borgerkrigen. Dit hadde Paul Robson reist i 1938 og sunget for de frivillige i Madrid under kampen mot Franco-diktaturet. I talen sa Belafonte at Robeson hadde oppmuntret ham tidlig i livet og hadde vært avgjørende for hans veivalg som ung mann:

Det var Paul Robeson som lærte meg å synge «Viva la Quince Brigada, Rumbala, rumbala, rum-ba-la.» Og det var Paul som lærte meg «Los Quatros Generalos», sa Belafonte og sang for sitt aldrende publikum. «Og det var Paul som lærte meg at hensikten med kunsten ikke bare er å vise hvordan livet er, men hvordan det burde og kunne være.»


Paul Robeson ble utsatt for den mest nedverdigende behandling blant amerikanske kunstnere da han som kommunist ble fratatt sitt pass under McCarthyismens prosesser. Robeson var en etterspurt sanger verden over og ble nektet utreise gjennom det meste av 1950-tallet. Dette undergravde hans livsgrunnlag og karriere. Belafonte besøkte Robeson der han bodde hos sin søster i Philadelphia rett før han døde midt på 1970-tallet, og spurte sin venn om alt han hadde blitt utsatt for av politisk forfølgelse under McCarthys hysteriske antikommunisme var verdt ubehaget. Svaret han fikk etterlot ingen tvil om at den 78-årige Robeson ikke angret på de valg han gjorde som politisk artist, sa Belafonte i sin tale til spaniaveteranene. I den samme talen bemerket han også at han aldri hadde sett så mange røykende mennesker i en og samme sal. Som den iherdige antirøyker han var, takket han for oppmerksomheten og håpte at tilskuerne ville gi opp røyken og leve lenge:

-Til og med Castro har klart å legge bort sigaren, avsluttet Belafonte.


Trolig var en sunn livstil et bidrag til hans lange liv, inntil hans gamle hjerte til slutt sviktet ham. Men for alltid vil han være forbundet med refrenget fra hans Jamaica Farewell:

But I’m sad to say I’m on my way Won’t be back for many a day My heart is down My head is turning around I had to leave a little girl in Kingston town



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no


Comentarios


bottom of page