Den 16. mai 1995 bevilget Stortinget enstemmig fem millioner kroner til restaurering av D/S Hestmanden. Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl understreket i sin tale betydningen av krigsseilernes innsats under begge verdenskriger. Vedtaket la grunnen for opprettelsen av Stiftelsen Hestmanden. Etter 25 år og mer enn 130 millioner kroner er D/S Hestmanden nå klar for tokt langs vår lange og værharde kyst.
Foto: Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter
Av Bernt H. Utne, publisert 8. april 2020
Utbruddet av første verdenskrig endret markedsforholdene for handelsflåten fullstendig. Sjøkrigen utviklet seg raskt til å bli en total krig, der ikke minst de nøytrale lands skip spilte en sentral rolle. Fraktprisene spratt i været, og rederiet Vesteraalske Dampskibsselskap (VDS) satte sine to søsterskip Hestmanden og Raftsund inn i den meget lukrative farten i krigssonen. Den 4. januar 1915 gikk Hestmanden sin første tur med trelast for Hull i England. 21. oktober 1916 ble D/S Raftsund, på reise fra Narvik til Middlesbrough med jernmalm, stanset i Nordsjøen av den tyske ubåten U-35 under kapteinløytnant Otto von Schrader. Etter at besetningen ble gitt anledning til å gå fra borde ble Raftsund senket.
For Hestmanden fortsatte krigsseilasen ufortrødent videre. Fartøyet fikk etterhvert ry som et særdeles heldig skip. Under en konvoi sammen med 15 andre skip fra Arkhangelsk til England var Hestmanden ett av bare fem skip som kom frem. En annen gang på tur fra Rouen i Nord-Frankrike til Middlesbrough klarte Hestmanden ikke å holde følge med de fire andre skipene i konvoien, og kaptein Sannes valgte å ankre opp om natten, angivelig på grunn av minefaren. Sterkt forsinket ankom Hestmanden Middlesbrough som eneste skip. De andre ble oppdaget av en tysk flåtestyrke og senket!
Etter hvert som krigen utviklet seg, ble presset på Norge større og større. Britene fryktet at Norge etter hvert ville trekke seg ut av farten på Storbritannia, og ønsket å kjøpe norsk tonnasje. Dette ble på bakgrunn av nøytralitetspolitikken avvist fra norsk side. Norge hadde imidlertid behov for britisk kull, og i 1917 ble det fremforhandlet kull- og tonnasjeavtale mellom de to landene. Denne innebar at britene kunne få ta i bruk et antall norske skip så lenge krigen varte. D/S Hestmanden var ett av i alt 130 norske skip som ble omfattet av avtalen. Avtalen utløste ikke lite bitterhet i kystbefolkningen og blant sjøfolkene som ble rammet av den. Lofotposten er i flere reportasjer ikke nådig og skriver bl.a.: «Benyttelsen skal vare til krigens slut, hvis da ikke tyskerne sender Hestmanden tilbunds i likhed med hva de gjorde med søsterskibet Raftsund. De smaa nasjoner maa finde sig i meget!»
I 1919 leverte britene Hestmanden tilbake til rederiet. Fartøyet gikk deretter inn i kystgodsruten mellom Sør- og Nord-Norge. I løpet av mellomkrigstiden ble Hestmanden oppgradert med ny topp-bro og en kraftig forbedring av lasteriggen. Løftekapasiteten ble utvidet til 24 tonn, og det ble montert en tungløftebom som alene kunne ta 10 tonn. Tyngre last kunne dermed fraktes til steder hvor krankapasiteten på land var liten. Fartøyet førte i denne perioden alle typer last, fra bulldosere og jernbanevogner til fisk, sjokolade og sprit.
Om morgenen den 9. april 1940 lå Hestmanden i Harstad på vei nordover i kystruta. Fartøyet hadde akkurat unngått den britiske mineleggingen ved Landegode og det tyske angrepet på Narvik. 73 år senere, sommeren 2013, lå jeg med Hestmanden i Kristiansand, og en dag kom en mann i følge med en eldre dame og spurte om det var mulig å få omvisning om bord. Etter hvert gikk det opp for meg at damen hadde inngående kjennskap til Hestmanden. Hun kunne fortelle at da hun og hennes mor fikk høre om det tyske angrepet, visste de at Hestmanden lå i Borkenes ikke langt fra Harstad. De bestemte seg da for å gå om bord. Stille forklarte hun at kaptein Karl Jentoft var hennes far. De hadde sittet sammen i hans lugar, og han hadde bedt henne om å være en god hjelper for sin mor mens han var borte. Når krigen var over skulle hun som belønning få være med på en tur med Hestmanden. Kaptein Jentoft døde på sykehus i Skottland i desember 1944, og møtet i lugaren ble altså deres siste!
Hestmanden kunne ikke bli liggende i Borkenes lenge, og fartøyet fortsatte snart videre i kystruten nordover. Med sin store løftekapasitet kunne Hestmanden meget godt nyttes til militære formål. Fem dager etter det tyske angrepet fikk kaptein Jentoft over Finnmark radio ordre om å gå direkte til Kirkenes for innlasting av norske styrker som skulle settes inn i motangrepet ved Narvik. Min egen farfar, los Harald Utne, fikk oppgaven med å lose Hestmanden frem til oppmarsjområdet i Sør-Troms. Turen forløp uten direkte føling med krigen.
Etter retur Tromsø, ble Hestmanden sendt til Svalbard for å hente kull til bruk i krigføringen. 7. juni 1940 lå Hestmanden i Tromsø og losset kull fra Svalbard. Like ved lå den britiske krysseren Devonshire for å hente kongen, kronprinsen og regjeringen over til Storbritannia. Et av besetningsmedlemmene om bord på Hestmanden, Annar Berg Nilsen, fortalte senere at han tydelig kunne se kronprinsen bare motvillig fulgte etter kong Haakon opp gangveien. Kl. 1300 denne dagen får fartøyet ordre som å stanse lossingen og straks sette kurs for Storbritannia via Færøyene. Etter ankomst Glasgow fikk kaptein Jentoft via skipsmekleren endelig kontakt med den norske skipsfartsadministrasjonen i London (NORTRASHIP).
Det kan se ut som at man var i tvil om hva Hestmanden kunne brukes til. Fartøyet var allerede den gang et på mange måter foreldet skip. Hun var kullfyrt med en operasjonell fart på rundt 7 knop. Men i januar 1941 gikk hun sin første tur i konvoi langs den britiske kysten. Med unntak av en kort tur til Island sommeren 1941 fortsatte Hestmanden å seile i britiske kystfarvann gjennom hele krigen. For det meste seilte hun i konvoi, av og til også alene direkte fra havn til havn.
Det er i dekksdagboken innført en rekke notiser om flyangrep. Den mest dramatiske episoden skjedde i Bristolkanalen 24. mai 1941. Et tysk fly i meget lav høyde angrep med bomber og maskingevær. Flyet gikk så lavt at vingen traff stormasta og rev av toppen, som var av tre. Restene av masten falt ned på broen og båtdekket. Ilden fra flyet ble besvart fra britiske skyttere om bord uten synlig virkning. Ingen av bombene traff fartøyet direkte. Kaptein Jentoft ønsket selv ingen utmerkelser, men i alt tolv av hans besetning ble dekorert. Av de atten som seilte med Hestmanden fra Norge i juni 1940 sto seks om bord gjennom hele krigen.
Den 26. juni 1945 klappet Hestmanden til kai i Oslo medbringende kjærkomne forsyninger og i alt tolv passasjerer. Men mottakelsen ble annerledes enn besetningen hadde forstillet seg, og bar bud om hvordan etterkrigstiden skulle komme til å se på krigsseilerne. I dekksdagboken for denne dagen er innført følgende: «Samtlige om bord oppsagt mot sitt ønske. Krigen slutt …»
Mens Stortinget 10. april 1940 i ekstraordinært møte på Elverum ga regjeringen det folkerettslige grunnlaget den trengte, var det handelsflåten med krigsseilerne som genererte inntektene til krigføringen. Kongeskipet Norge var i sin tid det norske folks gave til kongefamilien som takk for innsatsen i krigsårene. D/S Hestmanden bør derfor etter modell av K/S Norge være det norske folks gave til krigsseilerne som takk for innsatsen i frigjøringen av landet. Skipet bør i likhet med K/S Norge vedlikeholdes og driftes av Staten, og seile langs kysten for å vise nåværende og kommende generasjoner hvilken betydning krigsseilerne hadde for seieren over mørkets diktaturregimer.