Kommentar 15.02.2023: Mot et bakteppe av krig og konflikt øker nå flyktningestrømmene. Det stiller kommunene overfor økte utfordringer med bosetning av mennesker som søker sikkerhet og trygghet. Men alle flyktninger må likebehandles uten hensyn til etnisitet og nasjonal opprinnelse.
Av Bernt H. Utne, publisert 15.02.2024
Dagens Ukrainakrig er en stor og for begge parter eksistensiell konflikt, hvor undergangen truer den tapende part. En slik krig har vi ikke hatt i Europa siden den andre verdenskrig. Den krigen var eksistensiell for alle parter, og endte med betingelsesløs tysk kapitulasjon med nazi-regimets undergang våren 1945.
Noen tror på en forhandlet fred der Ukraina gir fra seg deler av sitt territorium mot å beholde frihet og selvstendighet. Det vil i tilfelle Ukraina kunne utnytte for å knytte seg enda tettere til EU/NATO. Som Russland ikke kan akseptere, og som i realiteten er opphavet til krigen. Noe grunnlag for kompromiss er derfor vanskelig å se. Denne krigen vil altså finne sin avgjørelse på slagmarken.
Uansett utfall vil vi kunne se store flyktningestrømmer vestover, og en frossen konflikt mellom Vesten og Moskva i årevis.
Vinner Ukraina går Putins regime under, og vi kan få et ustabilt Russland med indre uro, og kanskje borgerkrig. Og vinner Russland vil Ukraina opphøre som selvstendig stat. Kanskje kan landet bli en russisk vasall-stat som Belarus. Men mest sannsynlig vil Ukraina da bli en delstat i den russiske føderasjon. Uansett utfall vil vi kunne se store flyktningestrømmer vestover, og en frossen konflikt mellom Vesten og Moskva i årevis.
Med freden i 1945 fulgte den gang millioner av flyktninger. Som ikke hadde noe annet valg enn å forsøke å finne et nytt hjemsted. Mange av dem søkte og fikk muligheten til en ny fremtid i USA. Tyskland, som den gang var okkupert av seiersmaktene, måtte ta i mot ca. 10 millioner egne innbyggere, som var fordrevet fra de tidligere tyske områder i dagens Polen og Tsjekkia.
De flyktninger som nå kommer er dessverre et symptom på noe større. Og for Europa noe meget dramatisk. For mange av flyktningene er ukrainere som har mistet troen på hjemlandets fremtid. Og som flykter vestover mens de ennå kan. Det er altså et tegn på at en del av flyktningene frykter for at Russland kan komme til å vinne krigen. I kjølvannet av disse flyktningene kan det derfor komme flere. Langt flere. Som ikke har lyst til å leve under russisk herredømme. For hvis Russland vinner er det alternativet for dem.
Og Putins regime har en interesse av at de kommer. Det fører til at Ukraina tømmes for vestlig innstilte innbyggere som kan bli et problem for russisk kontroll med Ukraina. Og som senere kan erstattes av russisk-vennlige innvandrere til Ukraina fra andre deler av den russiske føderasjon. Det vi er vitne til er altså en folkevandring i sporene av det som for flyktningene fortoner seg som en fordrivingskrig med en økt russifisering av Ukraina som ønsket målsetting.
En stor andel av de ukrainske flyktningene som kommer vil derfor trolig bli værende. Det kommer til å koste oss meget. Mange er kvinner med mindreårige barn, som med tiden kan bli viktige og nyttige innbyggere for Norge. Hvis de integreres godt, lærer seg norsk og kommer raskt ut i arbeidslivet slik at de kan brødfø seg selv, vil de kunne bli en viktig ressurs for landet.
Det undergraver prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, og at alle har lik rett til beskyttelse mot krig og forfølgelse.
Det er bakgrunnsteppet for kommunene som nå oppfordres til å ta i mot nye flyktninger. Drammen kommune har utelukket å bosette andre enn flyktninger fra Ukraina. Det er prinsipielt en betenkelig holdning, og minner om etnisk diskriminering. Det er forbudt i Norge. Likestillings . og diskrimineringsloven definerer etnisitet til bl.a. å omfatte nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge og språk. Vedtaket i Drammen deler derfor flyktningene i de "ønskede", som kommer fra Ukraina, og de "uønskede" som kommer fra andre krigsområder utenfor Europa. Det undergraver prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, og at alle har lik rett til beskyttelse mot krig og forfølgelse.
Formannskapets vedtak 14. februar om å bosette 595 flyktninger i Kristiansand inneværende år har heldigvis ikke noen forbehold om etnisitet eller andre diskriminerende kriterier. Det er bra. Og selv om flyktningene kommer fra mange av verdens kriseområder er nok realiteten den at svært mange av dem er ukrainere.
Norge, og Europa med, går derfor meget urolige og usikre tider i møte. Det vedtaket som formannskapet fattet i sitt møte 14. februar kan derfor snart måtte følges av nye vedtak om mottak av enda flere flyktninger. Da må "alle steiner snus" for å finne akseptable løsninger. Så kanskje var Pensjonistpartiets (Pp) forslag om Andreas hus likevel noe å tenke på?
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no