KRONIKK 22.2.21: I EUs klimaregnskap er 75% av det norske strømforbruket basert på forurensende kullkraftverk og atomkraftverk på kontinentet. Dette "paradokset" skyldes salg av såkalte opprinnelsesgarantier til utenlandske energileverandører. Derved blir Norge en klimasynder !
Av Bernt H. Utne, publisert 22.2.21
Det var min tyske svigerfar Werner som for noen år siden gjorde meg oppmerksom på fenomenet biostrøm. Alt som begynner med bio er bra i Tyskland - det forteller at produktet er basert på fornybare og naturlige kilder. Opprømt pekte han på et reklameskriv han hadde fått i posten. Der sto det at han nå kunne skifte til ren energi, såkalt "biostrøm", fra Norge, og dermed bidra til å redde kloden fra klimakatastrofen - mot et lite påslag selvfølgelig. Men slik er det når man kjøper noe naturrent og kostbart fra "wunderbare Norwegen". Og hvem vil ikke bidra når klimaet står på spill?
Nå har Werner jobbet hele sitt liv i elektrobransjen, og har inngående kjennskap til problematikken. Bygging av elektriske generatorer til alt fra kraftverk til fly var hans spesialitet. Med kritisk blikk stilte han meg spørsmålet: - Men strømmen i min stikkontakt kommer jo fra kullkraftverket på den andre siden av byen. Så hvordan i alle dager kan dere nordmenn trylle frem grønn energi her, midt i Tyskland?
Forklaringen på dette henger sammen med begrepet opprinnelsesgaranti. Systemet er ganske godt beskrevet i en artikkel på ABC-nyheter: Hele 75 % av det norske strømforbruket ble i 2015 "solgt" til utlandet mot "import" av en tilsvarende mengde energi fra forurensende kullkraftverk og atomkraftverk. Statistikk fra NVE fram til 2019 viser ingen vesentlige endringer i dette. Samlet sett er 98 % av all elektrisk kraft produsert i Norge grønn og klimanøytral energi, men gjennom ordningen med opprinnelsesgarantier fremstår 3/4 av vårt forbruk i klimaregnskapet som basert på forurensende, ikke fornybar kraft.
Det betyr i praksis at av 100 km kjørt med el-bil, må 75 km i klimaregnskapet regnes som kjørt med forurensende kullbasert elektrisitet !
I 2019 var dette tema under Arendalsuka. 2. nestleder i Stortingets næringskomitè, Terje Lien Aasland (Ap), hevdet da at "hvis en selger ut opprinnelsesgarantier for all norsk kraft til utlandet, har en jo solgt ut all dokumentasjonen på at norsk fornybar energi er i Norge". Han hevdet videre at det i fremtiden kunne bli problematisk for Norge å utnytte de konkurransefortrinn vår rene energi gir kraftkrevende industri. For hvis verdensmarkedet i fremtiden skulle forlange garanti for at produkter produsert i Norge er fremstilt med ren energi, vil det være vanskelig å bruke opprinnelsesgarantier som miljøsertifisering hvis disse allerede er solgt ut av landet.
I realiteten både har vi, og i all hovedsak bruker vi, ren energi. Men i klimaregnskapet fremstår vi som klimasyndere, mens tyskere, østerrikere og andre får redusert sitt klimaavtrykk tilsvarende 3/4-deler av vårt forbruk. Utenlandske energileverandører som har kjøpt norske opprinnelsessertifikater har altså fått kjøpe seg fri fra deler av sin klimabelastende energiproduksjon. På papiret er denne energiproduksjonen overført til Norge, og utgjør om lag 75 % av vårt samlede årlige strømforbruk. Det betyr i praksis at av 100 km kjørt med el-bil, må 75 km i klimaregnskapet regnes som kjørt med forurensende kullbasert elektrisitet !
Men er det etisk forsvarlig å opprette et papirsystem med kjøp og salg av garantier som ikke er forankret i den virkelige verden?
En undersøkelse gjennomført av Teknisk Ukeblad (TU) viste at det slippes ut mye mer CO2 ved produksjon av el-biler enn ved produksjon av vanlige biler. Samlet sett, over bilens totale livsløp, var dog el-bilen mer miljøvennlig enn biler med forbrenningsmotor. Men da var ikke virkningen av salget av opprinnelsesgarantier til utlandet tatt med. Og verken myndighetene, som har innvilget store fordeler for el-bilen, eller de som ivrer for el-bilens fordeler, tar dette med i betraktning. Det burde de gjøre. For mens utlendingene som har kjøpt våre opprinnelsesgarantier kan trekke utslippet fra i sitt klimaregnskap, må vi legge tilsvarende utslipp til i vårt klimaregnskap.
For de aller fleste mennesker er dette komplisert. Og kanskje er det hensikten? Frykten for å dumme seg ut sitter i ryggmargen hos mange, og så lenge strømmen kommer ut av stikkontakten til en overkommelig pris tier de fleste. Men er det etisk forsvarlig å opprette et papirsystem med kjøp og salg av garantier som ikke er forankret i den virkelige verden? Dette er i realiteten en moderne form for avlatshandel, hvor nasjoner med dårlig klimasamvittighet kan pynte på samvittigheten gjennom slike sertifikater.
Mot denne bakgrunn er det underlig at miljøbevegelsen ikke protesterer. Vi hører også lite om dette fra MDG og Venstre. Så lenge det ikke bygges nye veier er de fornøyd. Greta Thunberg og andre internasjonale miljøstørrelser har heller ikke kastet seg over denne høyst tvilsomme praksis. Hvorfor er vanskelig å forstå.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no