• Argument

Vi som elsket Bjørneboe


KRONIKK: Magnetfeltet rundt den nå feirede forfatter var sterkt da jeg møtte ham i 1973. Hva besto hans tiltrekningskraft i, utover hans litterære styrke, hans mot og særegenhet? Politisk bar han på et lass med sprikende staur, fra Steiner-inspirert kollektivangst og antikommunisme på 1940-tallet, via hat til Aps etterkrigsstat, til anarko-kommunisme og antiimperialisme på 70-tallet.


Utsnitt fra et foto av Leif Ørnelund. Kilde: Wikimedia Commons.



Av Halvor Fjermeros, publisert 10.10.20


«Ei makrellterne blant gråmåger» kalte jeg en kronikk i Fædrelandsvennen for ti år siden, på Jens Bjørneboes 90-årsdag. Kronikken tok utgangspunkt i hans anstrengte forhold til sin oppvekst i Kristiansand, hvis spissborgerlige kremmermiljø var det første han gjorde opprør mot. Han «flyktet» fra byen og skiftet ham. Siden var han stadig på flukt fra nye jammerdaler som han fikk nok av, og både Oslo, «byen Pyton», og Norge i det hele tatt, ble for trangt og kaldt. Til og med Europa ble, etter talløse reiser, negativt omtalt: «Det har vært en utakknemlig oppgave å være ulykkesprofet her i bygda - prinsipielt har Europa valgt de falske profeter, hver gang det har anledning til det», lyder det i Stillheten. Men så vendte han alltid tilbake til sin barndoms kjære kyster, just som makrellterna som tilbringer tre hektiske måneder her hver sommer, blant skrålende og sjelløse gråmåker, mellom sin strabasiøse årvisse ferd til tropiske strøk.

Det var mindre kraft igjen i vingeslaget - ternas skarpe og elegante kjennetegn i lufta - da jeg 21 år gammel møtte helten. Og den kullsvarte hetta var grånende. Men nebbet med den karakteristiske svarte spissen var fortsatt rødt, ja rødere enn noen gang, da jeg møtte Jens Bjørneboe ved baren på Club 7 i slutten av januar 1973. Teaterstykket hans om Torgersen-saken hadde nettopp hatt premiere, og forfatteren opplevde et kraftig oppsving i popularitet gjennom alt oppstyret rundt saken. Alle skulle snakke med ham. Men det var neppe mange som gikk hjem, slik jeg gjorde, og skreiv et langt dagbokbrev med den noe ambisiøse tittelen «Vallen – et portrett».


Jeg hadde drevet et intenst studium av romanene og essaysamlingene som rullet ut fra Pax årene før; mitt eksemplar av Politi og anarki var innkjøpt samme måned som jeg møtte ham. Jeg var så fylt av dikterens livfulle italienske gourmetskildringer at jeg satt på min hybel i Sandvika og spiste eksklusiv calamares i olje på boks, med Cote du Rhone til ni kroner flaska, inspirert av Kruttårnet. Til og med språklig var jeg en Bjørneboe-kloning, så langt borte fra vår felles kristiansandske dagligtale som en kunne komme. I forblommede vendinger skildres idolet:


«Et menneske som representerer en forvirrende blanding av skrekk og beundring fra flere enn våre folkevalgte taburettslitere, står her i all sin ærlighet og er hyggelig og omgjengelig og full og skjegget. Jeg smiler inni meg ved synet av dressen han har på seg i anledning dagen - grå og velbrukt henger den omkring sin herre, og før den når ned til skoene, bukter den seg i tolv eller seksten folder av rørende uskyldig klovnaktighet. I det hele tatt, hele mennesket minner meg bare om et barn utkledt i sin fars dress – han mangler bare sixpenc'en ned over ørene. Han er nok ikke ulik den Vallen som en gang gikk første par i polonaisen på juleballet i Foreningen «Klubben» i Kristiansand, med sorte korketrekkerkrøller til skuldrene, iført matrosdress og lakksko, mens de ærverdige mødre og fedre fra handelsstandens gode selskab stod tett i tett langs silketapetene og tittet med rørt beundring på de alvorsfylte unge ansikter. Riktig et demonstrasjonstog mot alt som måtte finnes av aggresjon mot det bestående – og selvfølgelig med Vallen i bresjen.»


(Vallen var kjælenavnet fra oppveksten, et navn som ikke ble brukt i dikterens glansdager i Oslo. Kilden fra min ungdomstid var min mor, en av hans barndomsbeundrere.)


Slik Bjørneboe stadig var på vandring geografisk, var han også konstant på jakt etter nye ideer, der det politiske spilte en varierende rolle. Hans behov for å fjerne seg fra «ballsalens polonaisekultur» fikk sitt uttrykk i antroposofiens alternative miljø etter at han flyttet til Oslo i 1939 og deretter til Stockholm under krigen. Rudolf Steiners lære, inkludert en høyst udogmatisk kristentro, okkultisme og tro på reinkarnasjon, appellerte til kunstmalerstudenten Bjørneboe. Han sluttet seg til det steinerske Kristensamfunnet i begge land og vendte tilbake til det i Oslo etter krigen.


Bjørneboe var alt fra 1940 en beundrer av Arthur Koestlers forfatterskap, den tidligere ungarske kommunisten som etter krigen ble en bestselger, og han skreiv entusiastisk om denne talsmannen for den nye antikommunismen på åndslivets område, som også med sin erklærte anti-borgerlighet passet inn i Bjørneboes opprør. Her lå fundamentet for hans mistro til det totalitære, om det var tysk eller sovjetisk, som skulle bli en grunnholdning i forfatter-skapet. Innbakt i dette lå også holdninger som innebar at han og andre i «Oslo-kretsen» så faresignaler i etableringen av den Arbeiderparti-styrte «sosialiststaten», inspirert av Steiners kritiske syn på den sterke stat. Her var han langt på vei i samforstand med den reaksjonære delen av norsk offentlighet innen media og politikk.


Det var et stykke vei, både i tid og ideologi, fram til den Bjørneboe jeg så opp til i 1973. Lite ante jeg om hans fortid, som i liten grad kom til syne etter det hamskiftet han foretok på 60-tallet. I ettertid kan man se en tydelig tråd i dikterens sterke behov for alenegang og i hans super-individualisme. Det var vel her anarkismen kom ham til unnsetning på "omkledningsrommet" etter hvert som han byttet sine ideologiske gevanter og steg opp som Norges mest uredde og polemiske kulturradikaler.


Men han tok også noen skritt som tydet på en viss evne til oppgjør med seg selv. Som tidligere motstander av alt som kunne lukte av nasjonal patriotisme, og kosmopolitisk «europeer» på sin hals, gikk han ut av sitt gode skinn og ble EU-motstander i 1972. Og mannen som av prinsipp hadde holdt seg unna ethvert partimedlemskap, gikk med på å stå på Sosialistisk Folkepartis liste til valget i Asker i 1971.


Bjørneboe var ingen politisk teoretiker, men tidvis en ganske skarp analytiker av både hjemlig og internasjonal politikk, med et antiimperialistisk perspektiv. Les Vi som elsket Amerika i essaysamlinga med samme navn, og nyt ironien, sarkasmene og det dype alvoret i boka med undertittelen «om stormannsgalskap, straffelyst, kunst og moral.» Fra denne tida fins også de beste, om enn korte «manifester» om hans politiske ståsted. Ved gjenlesning lot jeg meg overraske over hans innledning til debatt i Studentersamfunnet i Oslo i 1971, «Anarkismen … i dag», i Politi og anarki, sikkert skrevet med tanke på å diskutere anarkismens fortreffelighet på hjemmebanen til illsinte og firkanta SUF-ml’ere.


Det var neppe for å komme de sistnevnte i møte at han startet sitt foredrag med en hyllest til revolusjonen i Kina. Han er her oppriktig imponert over det som har skjedd: Mao har så å si helbredet «Østens syke mann», gitt folket selvtillit, gitt folkekommunene selvstendighet, og gitt høyere statsmenn, embetsmenn og militære «det aller enkleste kroppsarbeide» noen uker hvert år. Han avslutter med å «sitere noen ord av et kinesisk dikt, skrevet av en meget klok, meget gammel dikter, som heter Mao Tse-Tung» i et dikt som slutter slik:


Alle gikk under. Men også i dag:

Se på de store herskere: stadig

Fulle av det gamle, onde begjær.


Dette ga gjenklang hos dikteren som balet med «det ondes problem» i hele sitt voksne liv. Nå vet vi at dette bildet av Kulturrevolusjonen mistet sin glans etter Bjørneboes og Maos død i 1976. Det er ikke det viktige her, men i hvilken grad dikteren prøvde å knytte dette opp til sitt eget ideologiske prosjekt. Han tar sterkt avstand fra den antidemokratiske russiske statssosialismen som han foraktet. I stedet utleder han sin tese: «Et samfunn er et sundt samfunn bare i den grad det viser anarkistiske trekk. Efter hva som har skjedd i Kina, fra de døde, ihjelsultede barna på gatene om morgenen, og til Kina som det er i dag, efter så få år, vil jeg til og med anse som sannsynlig at Kina en dag kan virkeliggjøre det som er den klassiske anarko-kommunismens drøm: Det pengeløse samfunn.»


Ettertidas borgerlige offentlighet ville skoggerledd over disse drømmeriene fra det dikteriske brushodet. Men han framholdt med stor edruelighet i samme tale de fem friheter som han mente måtte ligge til grunn for virkeliggjøringa av en frihetlig sosialisme etter hans smak: Bevegelsesfrihet, informasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og streikerett. I den korte teksten «Anarkismen som fremtid» (i Vi som elsket Amerika) er han inspirert av ideologen Krapotkin, og presenterer kjernen i anarkismen som «oppløsningen eller nedbygningen av den centrale stat, av den autoritære statsmakt.»


Hadde Bjørneboe levd til han ble hundre, ville han kanskje ha medgitt at de 50 årene som er gått siden han utstedte denne visjonen ikke har brakt menneskeheten nærmere målet. Og kanskje var han bedre som aktivist og rettsstatsrefser enn som anarkistisk folkeforfører. I alle fall var det da Torgersen-saken kom opp i vår samtale i 1973 at det virkelig ble fyr under topplokket: "Dette er den aller jæveligste behandling av et menneske vi har hatt etter krigen, og hvis saken ikke blir gjenopptatt, har jeg ikke ord for min skuffelse." Og med et smil og i en selvfølgelig, dagligdags tone, som om det gjaldt et besøk i supermarkedet etter melk, sa han: "Torgersen hadde rett og slett vært ute og parret seg, ja tenk, han hadde vært ute og pult!»


Våre veier skiltes der, på Club 7. Politisk skilte vi lag året etter og litterært øver kun det beste han skreiv fortsatt en følbar tiltrekningskraft. Men stadig hender det at jeg får øye på hans elegante vingeslag og hans rødsvarte nebb når han en sjelden gang vender tilbake til våre sommerlige kyster for å plage gråmåkene med sitt skarpe skrik.

Jens Bjørneboe, norsk forfatter (1920-1976).

Det er 100 år siden han ble født i Kristiansand 9. oktober 1920. Han debuterte som lyriker i 1951 og ga ut mer enn 20 bøker. Hans mest kjente romaner var Jonas (1955), trilogien om bestialitetens historie; Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973), samt sjøfortellingen Haiene (1974). Han ga også ut den pornografiske Uten en tråd I og II (1966-68). Blant hans skuespill finner vi Tillykke med dagen (1965), Fugleelskerne (1966) og Semmelweis (1968). Han skreiv en rekke artikler hvorav mange er utgitt i de tre essaysamlingene Norge, mitt Norge (1968), Vi som elsket Amerika (1970) og Politi og anarki (1972). Bjørneboe tok sitt eget liv 9. mai 1976.

Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder