KRONIKK: Artikkelforfatteren skriver om hvordan maktpersoner bruker tåketale eller taushet for å skjule ubehagelige forhold - kunsten ikke å svare - eksemplifisert ved covid-19-skandalen på Hurtigruta.
Av Berit von der Lippe, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI. Publisert 7.9.20
Det er tid for tale, og det er tid for taushet. I disse pandemi-tider kan denne elementære kunnskap om kommunikasjon framstå i en særdeles grell variant. Det skal her handle om liv og død, til lands og til havs - om mennesker ombord på skip som legger til kai. Og om mennesker som eier skip. Skipet, her Hurtigrutens skip Roald Amundsen kjennetegnes, som de fleste skip, av rigide regler og tydelige hierarkier, inkludert taushetskoder.
I en glimrende tekst (19.5) anskueliggjør Arne Johan Vetlesen aspekter ved slike koder, eksplisitt om ‘kunsten å ikke svare’. Vetlesen løfter fram Helge Lunds tåketale om konsernets ‘verdibaserte rammeverk’. Den tidligere konsernsjefen i Statoil (Equinor) brøt seks års taushet om konsernets milliardtap i USA. - Verdier følges fordi man jo har et verdibasert rammeverk, lød det fra denne tomhetens taler. Tautologi? Truisme? Begge deler. Uansett: Totalt tømt for innhold og dermed hinsides kontradiksjon.
Hva så med taushetens retorikk? Tale er sølv, taushet er gull, heter det. Nettopp fordi intern så vel som ekstern etterforskning av den nevnte båten nå pågår, og tausheten lett får overtaket, beveger jeg meg hen mot skipets taushetsregime og dermed Hurtigruten. Trygve Hegnar, den medierutinerte mannen, styreleder i Hurtigruten siden 2009, hadde et lite øyeblikk uttalt tillit til konsernsjefen, Daniel Skjeldam. Dernest ville ikke Hegnar svare på relevante spørsmål om konsernsjefens løgnaktige og mislykkede talekunst – ikke helt ulik Lunds verdibaserte tale. Hegnar hadde det vondt og skriver i en e-post til nettavisen E24: «Uansett hvilket svar jeg gir, så blir det feil, så det eneste jeg kan si, er at jeg ikke uttaler meg om dette,». Han kunne riktignok fortelle at styret har møter hver dag og hele tiden.
Dess høyere opp i Hurtigruten-hierarkiet, dess viktigere blir det å gjemme seg.
Ikke bare har Hegnar en lengre periode valgt taushet, han har også klart å være usynlig – hver dag og hele tiden. Noen kommentar kommer heller ikke fra TDR, investerings-/oppkjøpsselskapet og Hurtigrutens hovedinvestor. Kommentaren fra selskapets presseansvarlige, Will Smith, er en kommentar om ingen kommentar, altså taushet. Petter Stordalen, tilstede som investor og vanligvis, som Hegnar, nesten hver dag i medier, velger å henvise til sin presseansvarlige, Kenneth Hultberg, som igjen ber interesserte kontakte Hurtigruten direkte.
Stordalens norske investeringsselskap Strawberry Equities er med 11,6 prosent nest største eier, etter hovedeier, fondet TDR Capital III. Hegnar-familiens selskap, Periscopus, er tredje største eier med 4,9 prosent. Det er herfra taushet og usynliggjøring råder. Det nærmest tatt-for-gitte taushetskrav som den utenlandske arbeidskraften, fortrinnsvis filippinske menn, er pålagt ‘hver dag og hele tiden’, godtas - fordi ‘slik er det bare’. Regler følges. Ferdigsnakka.
Dess høyere opp i Hurtigruten-hierarkiet, dess viktigere blir det å gjemme seg. Det er nesten som når barn leker gjemsel. Her gjelder det godt voksne menneskers, milliardærers, lek i det offentlige rom, der omdømmet til selve Hurtigruten AS og medeiernes ego synes å smelte sammen til en lite vakker enhet.
Når Hurtigrute-aktiviteten med særegne NIS-reguleringer erobrer stadig mer plass på bekostning av skipene under NOR-flagg med norske lønns- og arbeidsvilkår, skjer dette også fordi de fleste politikere følger parolen om at ‘det bare er slik’. Når det bare er slik, betyr det at tilliten politikere flest har til eiere og medeiere synes stor fordi ‘det bare er slik’. Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde ikke i sin villeste fantasi kunnet forestille seg noe løftebrudd om reglene for smittevern. Kanskje ikke helt ferdigsnakka likevel? Til sjuende og sist handler det om liv og død, om verdige liv der ens egen stemme kan bli hørt, en selv kan bli sett og ikke stuet bort med bind for munnen. Med eller uten munnbind.
”What I am compelled to ask when veils seem more like walls, is who has the privilege of speaking?”spør den amerikanske litteraturviteren Jacqueline Jones Royster. Hvem som erobrer, har, tar eller får dette privilegiet, handler ikke minst om makt. Det handler om plassering innen visse hierarkier, det være seg et begrenset rom om bord på et skip, i et adskillig mindre begrenset området som det transnasjonale konsern TDR. Det er her Hurtigruten AS er utrygt plassert. Grenseløs åpenhet og ærlighet loves og hylles. Men universet av produksjonskjeder er uoversiktelig og grenseløst.
Igjen hører og leser vi at alle steiner skal snus, mens landets mange ansatte innen helse- og omsorgsinstitusjoner snur sine skillinger for å hindre smittespredning. Det er i sannhet mange slags steiner, mange måter å snu steiner på - og ikke minst mange måter å være i samme båt på. Når det som har skjedd og skjer i forbindelse med Hurtigruten, faktisk kan skje, er det fordi ‘det bare er slik’ – men det må vitterlig ikke være ‘slik’. Det handler selvsagt om mye mer enn Hurtigrutens mange skip. Det handler om å se framover.
Berit von der Lippe
Denne teksten har tidligere stått i Klassekampen.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no