• Argument

Tanker ved dagens slutt


Essay 24.02.2022: I denne teksten skrevet dagen før Russland startet et fullskala militært angrep på Ukraina, reflekterer forfatteren over at vår generasjon synes å ha de beste år bak seg.


Illustrasjon: Kirstin Egeland

Av Kirstin Egeland, publisert 24.02.2022


I kveld føler jeg meg gammel. I betydning av at jeg syntes alle ting var bedre før. At jeg har mer savn enn håp for den nærmeste fremtiden.

Med fare for krig i Europa.

Med politikere som i stadig mindre grad synes å ha omsorg for egen befolkning, og i alle fall ikke for den lille mann og kvinne. Med en velferdsstat som synes å gå i oppløsning, etter at middelklassen sine øvre sjikt lo av Jaglands vyer om å bygge det norske hus, og Stoltenberg deretter tok over, og rokket ved selve bærebjelken i velferdsstaten, trygdesystemet vårt.

Nå har vi en arbeidsminister som synes å ha store brister i forhold til å vite forskjellen på rett og galt. Hun er potensielt Arbeiderpartiets neste statsministerkandidat. Etter korona-pandemien, etter strømpriser og levekostnader som stiger til himmels, får de som sitter nederst ved bordet det enda verre. De har allerede fått det verre, mye verre.


Men, vi har en millionær til statsminister som aldri har behøvd å snu på krona. Vi har en oljefondsjef som har tjent seg søkkrik på skatteparadis. Og, en påtroppende sentralbanksjef som ikke akkurat mangler salt i grøten han heller, samtidig som han fremdeles ikke angrer på at han bombet Libya sønder og sammen.


Jeg er gammel. Selv om alderen ikke helt tilsier det, ennå noen år. Men, jeg er redd Norge har lagt de beste årene bak seg. Og, jeg med dem. Jeg bekymrer meg mye for mine etterkommere sin fremtid.


Her er et dikt til trøst av Hans Børli. Med det ønsker jeg god natt.


Å bli gammel


Det er grått å bli gammel, ubotelig og ensomt som reveskabb.


Og det verste er at du aldri klarer å slite over den langtøyde navlestrengen som binder deg til dine unge år.


Plutselig kan du gripe deg i å springe barføtt i graset og hoppe i kåte sprett over barndommens muntre vårbekker skjønt du i virkeligheten sitter på en stein og støtter haken til krokstaven og kjenner slitasjegikta rive i gamle, stabbetunge bein.




Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no