ANALYSE: Med jevne mellomrom kommer det medieoppslag om økonomisk krise og kutt i budsjettet ved Sørlandet sykehus.
Av Per M. Mathisen (p.m.mathisen@pm.me) – publisert 28. april 2020
I desember 2019 uttalte sykehusdirektør Nina Mevold til Fædrelandsvennen at «resultatet i 2020 må forbedres med 200 milioner kroner». Tidligere på høsten hevdet økonomidirektør Qvarnstrøm at «Vi bruker mer penger enn det vi får til rådighet.» Nytt akuttbygg er helt i det blå.
Samtidig viser offentlig tilgjengelige regnskapstall at SSHF har gått med overskudd hvert år de siste fem årene, mest i 2014 med 671 mill. kroner, minst i 2018 med 41 millioner. Hva er så problemet?
Argument Agder stilte sykehuset noen spørsmål for å forsøke å få klarhet i dette, men har dessverre ikke fått svar. Man må antagelig tilbake til 90-tallet for å finne det. Da slo det nyliberale skiftet inn over norske sykehus, som fram til da hadde vært politisk styrt og finansiert gjennom rammebevilgninger basert på befolkningstall og -sammensetning. Nå tok markedstenkningen over.
Det ble fristende å prioritere pasientkategorier som ga høyere inntekter,
I 1997 ble det innført «innsatsstyrt finansiering» av sykehusene gjennom det såkalte DRG-systemet, et stykkprissystem hvor sykehusene fikk betalt for antall diagnoser og behandlede pasienter. Fokus ble satt på «produksjon av DRG-poeng til en stadig lavere pris». Det ble fristende å prioritere pasientkategorier som ga høyere inntekter, og nedprioritere «ikke-lønnsomme» pasienter med kroniske sykdommer. Enkelte avdelinger falt endog for fristelsen til å jukse med DRG-kodene for å øke inntektene – jfr. kodeskandalen ved ØNH-avdelingen i Arendal i 2003.
I 2002 kom så den store sykehusreformen, da sykehusene ble omorganisert til foretak. Det var da sykehusene virkelig gikk over til å bli butikk. Folk med bakgrunn fra privat næringsliv inntok sykehusstyrene, og lønnsomhet, effektivitet, konkurranse og krav om budsjettbalanse ble retningsgivende. Språkbruken endret seg – «pasientbehandling» ble til «produksjon», «ventelister» til «portefølje» eller «ordrereserve». Ledelsen begynte å snakke om «resultat», ikke om hvor godt helsetilbudet var.
Hverdagen på sykehusene ble endret. Effektivisering krevde stadig økende arbeidstempo og arbeidsdagen ble mer stressende. Det ble press på å skrive pasientene ut fortest mulig og få ned liggetiden. Legene kom stadig oftere i skvis mellom økonomiske krav fra ledelsen og hensynet til pasientene.
Legeforeningen slaktet reformen på lederplass (2012): « ... et offentlig helsevesen som forvitrer. Ikke av mangel på penger, men av mangel på sans for hvor viktig personlig engasjement, faglig selvrespekt og vilje til å ta selvstendig ansvar er.» Selv Tormod Hermansen, mannen som la grunnlaget for markedsstyring av offentlig sektor, tok i 2009 et oppgjør med markedstenkningen i helsevesenet. «Vi bør tenke forfra igjen og avvikle helseforetakene», uttalte han til Klassekampen. Men foretaksmodellen har bestått.
Det gamle systemet med rammebevilgninger var basert på tillit – tillit til at hvert enkelt sykehus gir best mulig helsetjenester innenfor bevilgede driftsmidler. Store investeringer var en politisk beslutning som ble tatt i fylkestingene. Med dagens markedsbaserte system må sykehusene selv generere «overskudd» som kan finansiere låneopptak til nye investeringer. Og da er vi tilbake til dagens situasjon, hvor Sørlandet Sykehus ikke kan gå i gang med nytt, sårt tiltrengt akuttbygg. Sykehuset går nemlig ikke med stort nok overskudd.
Med dagens markedsbaserte system må sykehusene selv generere «overskudd»
At sykehusene drives etter forretningsmessige prinsipper, har også fått konsekvenser i disse koronatider. Overlege ved intensivavdelingen på Rikshospitalet, Jon Henrik Laake, uttalte til NRK 2. april at det blant annet er økonomiske grunner til at antall intensivplasser har stått på stedet hvil i ti år: «Intensivmedisinsk virksomhet genererer nesten ingen inntekter til sykehusene. Den ses nok først og fremst på som en utgiftspost. Det viktigste incentivet for sykehusene har derfor vært å drive virksomheten slik at behovet for intensivmedisin blir så lite som mulig. Dette har gjort oss svært sårbare ved epidemier.»
Flere politiske partier (SP, SV, Rødt) ønsker nå å skrote sykehusreformen og gå tilbake til et tillitsbasert system med rammebevilgninger. I Skottland var man tidlig ute med markedsmodeller i helsevesenet på 90-tallet, men allerede i 2004 forlot man modellen under mottoet «samarbeid framfor konkurranse». Medisinsk-faglige vurderinger kom igjen i førersetet, og systemet fikk raskt stor oppslutning blant ansatte og i befolkningen. Det er på tide «to look to Scotland»
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no