KOMMENTAR 12.08.2021: Når de to tidligere bystyrepolitikere, Eirik Dåstøl Langeland og Melissa Lesamana, utgir bok om fenomenet Sørlandsnyhetene, strør de først og fremst salt i åpne sår. Det har verken det politiske miljø i Kristiansand eller byens innbyggere nå behov for.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 13.08.2021
Intet tema har de siste år vært så mye omtalt og diskutert på Sørlandet som fenomenet Sørlandsnyhetene (SN). Og nå har en allianse av to tidligere politikere, Eirik Dåstøl Langeland (Ap) og Melissa Lesamana (SV), gitt ut bok om den meget omstridte Facebook-siden. Boken er støttet økonomisk med kr 10 000 fra Kristiansand kommune, og hele kr 60 000 fra stiftelsen Fritt ord. I tillegg kommer et bidrag fra lokalt næringsliv på kr 20 000.
Fædrelandsvennen intervjuer 9. august forfatterne, og presenterer utdrag fra bokprosjektet.
Avisen spør i artikkelen om boka kan forstås som et partsinnlegg? Til det svarer Lesamana blant annet.: «Vi forstår dette, men vi har forsøkt så godt vi kan å være objektive».
Bokens tittel «Et valg til salgs – Silo, champagne og et sørlandsk valgbedrageri» forteller tydelig hvilken "objektivitet" forfatterne har til noen av de mest omdiskuterte politiske sakene i byen. Den kan derfor lett oppfattes som et partsinnlegg i en omstridt politisk prosess. Offentlig støtte til utgivelse av slike partsinnlegg er ingen selvfølgelighet, i alle fall ikke hvis de bevilgende organer (Kristiansand kommune og stiftelsen Fritt ord) skal kunne bevare en illusjon av nøytralitet.
«Sommeren 2019 var fryktkulturen på det verste,» hevder Dåstøl Langeland i intervjuet og nevner frykten mange følte for «å bli den neste som ble hengt ut på Sørlandsnyhetene med et ufordelaktig bilde av seg selv, og med påstander tatt helt ut av lufta». Forfatterne er opptatt av tonen, retorikken og sannhetsgehalten i påstander som ble presentert på SN, som de dokumenterer med en rekke skjermdumper fra sosiale medier. Men Argument Agder er også kjent med at det finnes ganske mange andre skjermdumper fra de samme medier, hvor forfatterne (og mange av deres støttespillere og sympatisører) ikke har brukt "silkehansker" i sin omtale av andre. Forfatterne sitter dermed utvilsomt selv i "glasshus", og da er det som kjent lite klokt "å kaste stein."
Til Fædrelandsvennen hevder dessuten Lesamana at hun «sliter med angst», og at det «var kvelder hvor jeg ikke var sikker på at jeg ønsket å våkne opp igjen.» Men hun søker selv offentlighetens lys gjennom en aktiv debattrolle. I denne egenskap ble hun for perioden 01.07.2020–30.06.2022 innvalgt som varamedlem for allmennheten i Pressens Faglige Utvalg (PFU), med oppgitt arbeidssted Sørlandets Kunstmuseum. Selvsagt skal "slagene falle over beltestedet", for å bruke en terminologi fra boksesporten. Men når Lesamana "slår rundt seg" slik hun gjør, må hun også være forberedt på at andre kan se sakene annerledes, og slå tilbake. Det må hun ha rygg til å tåle. Hvis ikke har hun lite å bidra med i den offentlige samtale.
Boken om Sørlandsnyhetene dreier seg om "snøen som falt i fjor." Det er "salt i åpne sår" for å ramme personer med et annet syn på noen omstridte politiske saker. Etter Fædrelandsvennens presentasjon å dømme lukter forfatterne av både hat og hevnlyst, og det kommer det som regel lite godt ut av.
Kommentarer: Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no