• Argument

Politikeres godtgjørelser

Kommentar 28.09.2021: De lønninger som våre politikere hever for sin innsats for felleskapet er et stadig tilbakevendende tema. Og det er forskjellene i avlønning som byr på de største utfordringene.

Illustrasjon: T. Vestaas


Av Bernt H. Utne, publisert 28.09.2021


Bystyret er som kollegium Kristiansand Kommunes øverste organ. I prinsippet teller hver stemme likt. Det er kun ved stemmelikhet at ordførerens stemme teller dobbelt. Hvert enkelt medlem av kommunestyret har dermed like stor innflytelse på de beslutninger bystyret tar, og således like stort ansvar for konsekvensene av de vedtak som fattes. Innflytelsen og ansvaret er altså etter kommuneloven likelig fordelt mellom bystyrets medlemmer.


Godtgjørelsene som våre valgte politikere mottar for sin innsats i de folkevalgte organer er imidlertid ujevnt fordelt. Sågar meget ujevnt. Velgerne i Kristiansand betaler hvert år ca 21 millioner kroner til de 71 representantene som sitter i bystyret. I gjennomsnitt mottar altså de folkevalgte årlig ca 295 000 kroner i godtgjørelse for den innsats de gjør for fellesskapet. Mens noen, f. eks. ordfører og varaordfører og medlemmer av formannskapet får langt mer enn gjennomsnittet, honoreres de som av ulike grunner ikke får noen verv bare med grunnbeløpet som medlem av bystyret, for tiden ca kr. 30 000.


Forskjellene i godtgjørelse er altså store, meget store. Selv om innflytelsen pr. stemme er den samme, betales altså de viktigste vervene med over 30 ganger grunnhonoraret for å sitte i bystyret. Dette er ikke ulovlig på noen som helst måte, men det er ikke alt som er lovlig som også er klokt. Med så store forskjeller i honorarer vil bystyret uvegerlig gi inntrykk av å bestå av et A - og B-lag. Man får altså en fragmentering hvor de som honoreres med de høyeste beløpene får langt bedre vilkår for å utøve innflytelse i forhold til andre som avspises med småbeløp.

Mange gir etter hvert opp, og ønsker ikke å stille seg til disposisjon for fellesskapet. Belastningen for dem selv og familien blir for stor.

Alle må lese de samme saksutredningene, og holde den samme kontakt med velgerne som henvender seg om en sak. Politikk tar tid. De som får lønn kan imidlertid drive med politikk på heltid. De som derimot må nøye seg med de laveste godtgjørelsene, de såkalte menige "backbencherne", er avhengig av en jobb for å tjene til livets opphold. I tillegg til jobben skal de ta vare på familie og venner, og må stort sett bruke all ledig tid på politikk. Slikt tærer på. Mange gir etter hvert opp, og ønsker ikke å stille seg til disposisjon for fellesskapet. Belastningen for dem selv og familien blir for stor.


De politikere som tjener mest kommer med få unntak fra de største partiene. Disse partiene har som regel også et større administrativt partiapparat å støtte seg til. Det er også de største partiene som har flest verv å fordele. Kombinasjonen av verv med tilhørende høy godtgjørelse kan være en faktor i byggingen av politiske allianser. Som motytelse for støtte forventes samarbeid og vilje til forhandlinger. Slik bygges koalisjoner som danner grunnlaget for politisk makt.


Et eksempel på dette er da Roy Fardal gikk over til AP-koalisjonen etter løfte om fast plass i formannskapet. Dermed ti-doblet Fardal sin årlige godtgjørelse. Selv om man må gå ut fra at det var andre enn økonomiske grunner som førte til Fardals overgang, etterlater slike vekslinger en forestilling om at lukrative godtgjørelser kan ha betydning.

Med velsmakende "politiske bein" å gnage på dempes viljen til politisk opposisjon, og som kjent er det "ingen klok hund som biter hånden som gir den mat".

Vi har også tidligere i en artikkel 16. juni 2020 om fordeling av verv i kommunale selskaper omtalt temaet. Ulempen ved dagens ekstreme forskjeller i godtgjørelse er imidlertid at det ikke kan utelukkes at utenforliggende momenter, som f. eks. belønning med et høyt avlønnet verv, kan lokke noen til å gå på akkord med sine politiske prinsipper. Det kan undergrave respekten for folkestyret. For velgerne er ikke dumme. De forstår hva som har skjedd hvis noen på tvers av valgløftene inntar andre politiske posisjoner etter at vedkommende er valgt inn i et lukrativt avlønnet verv. Med velsmakende "politiske bein" å gnage på dempes viljen til politisk opposisjon, og som kjent er det "ingen klok hund som biter hånden som gir den mat".


Målt i antall bystyrerepresentanter ligger nye Kristiansand helt i landstoppen. Bakgrunnen for det høye antallet var å sikre god representasjon fra den nye storkommunens ytterkanter. Men forskjellene i godtgjørelse mellom de høyeste og laveste betalte vervene ble beholdt. På Stortinget tjener derimot alle representantene noenlunde likt. De har alle de samme godene, som noen dessverre også ved hjelp av kreativ skatteplanlegging, har klart å utnytte. Men de slipper knivingen om å få de best betalte vervene, og ordskiftet synes konsentrert om politisk innhold og retning. Det er bra for demokratiet og oppslutningen om folkestyret.


En reform i avlønning av byens politikere er åpenbart påkrevd. For med dagens pengestyrte godtgjørelsesregime er politikerforakten forståelig og til dels berettiget. Et system som ute blant velgerne kan skape mistanke om at det foreligger andre motiver for vedtak enn bare de rent politiske må opphøre.


Kommentarer: Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no