LEDER-KOMMENTAR 22.4.21: Det kan virke som Storting og regjering har overlatt landets øverste myndighet til helsedirektøren. Normale demokratiske spilleregler er satt ut av funksjon. Man må spørre seg om dette står i forhold til den trusselen korona-viruset representerer.
Av Bernt H. Utne, publisert 22.4.21
Grunnlaget for rettstaten er at maktutøvelsen i samfunnet skjer gjennom lov, forordninger og forskrifter, vedtatt av et folkevalgt organ med kompetanse til å fatte slike vedtak. Og slik må det nesten være. For ellers ville den som føler seg best skikket, eller har mest lyst på makten, kunne tilta seg makten hvis muligheten byr seg. Det lovgivende, folkevalgte organ i Norge er Stortinget. Det er også her Norges internasjonale anerkjennelse som selvstendig stat hviler.
Men hvor er Stortinget blitt av i håndteringen av koronapandemien? Tausheten er øredøvende, og det kan se ut som at vårt fremste folkevalgte organ har abdisert, til fordel for helsebyråkrater og epidemiologer. Landet er for tiden styrt av smittevernleger med hjemmel i en lov de færreste ved forrige årsskifte hadde hørt om - smittevernloven.
Denne loven gir utstrakte fullmakter til å gripe inn i innbyggernes liv, på en måte ingen hadde trodd var mulig før pandemien kom over oss. Vi har fått en ny styreform, med helsedirektøren på toppen av maktpyramiden, over Storting og regjering. Hvis korona-viruset blir endemisk, som noen tror, vil denne maktovertagelsen kunne bli nærmest permanent.
Drivkraften bak denne utviklingen har vært frykten. Frykten for å miste kontrollen med smittespredningen, frykten for å overbelaste helsevesenet, og i siste instans frykten vi alle deler - frykten for å dø.
Man kan spørre seg hvorfor ingenting er blitt gjort for å bedre intensiv-kapasiteten i løpet av året som er gått. Det ville ha dempet behovet for så inngripende tiltak. Men selv om sykehus-kapasiteten til å takle store sykdomsutbrudd er for liten - er det virkelig proporsjonalitet mellom trusselen fra viruset - som ikke er så dødelig som man først trodde - og behovet for å sette normale demokratiske mekanismer ut av spill ?
Det er dette professor ved det juridiske fakultet i Oslo, Hans Petter Graver, drøfter i en artikkel i Morgenbladet 13. april. Han fremholder at det tok under ett år "å transformere Norge fra en demokratisk rettsstat til en dobbeltstat der rettsstaten er underordnet smittevernstaten". Med helsestatsrådens og statsministerens velsignelse har helsemyndighetene grepet makten "i strid med Grunnlovens krav om at viktige beslutninger skal treffes av regjeringen".
Når helsedirektør Bjørn Guldvog i en artikkel i Nettavisen 18. april forteller at det ikke er sikkert vi kan stemme fysisk i år, får vi nok et signal om at de grunnleggende, demokratiske rettigheter vi har tatt for gitt, er i fare. "Jeg håper vi skal kunne møte opp fysisk og stemme valgdagen", sier Guldvog, og føyer til at "hvis ikke det lar seg gjøre å stemme ved fysisk oppmøte, er jeg helt sikker på at vi (min utheving) skal finne gode løsninger".
Dette bestrides av professor og tidligere leder av valglov-utvalget, Bernt Aardal, som i samme artikkel hevder at "det lar seg ikke gjøre å gjennomføre et elektronisk valg 13. september 2021". Årsaken til dette er frykt for manglende hemmelighold av stemmegivningen, og mulighet for manipulering av stemmer.
- Vi skal finne gode løsninger, sier helsedirektøren til Nettavisen. Hvem vi er sier han ingenting om, men ordvalget er betenkelig. Det kan oppfattes som at det er Helsedirektoratet (HD) som har påtatt seg ansvaret for avviklingen av det kommende stortingsvalg. Det er det imidlertid ikke. Men kanskje reflekterer uttalelsen hvordan helsedirektøren og hans nærmeste oppfatter den makt og innflytelse de nå har fått?
Mye tyder på at helsemyndighetene og smittevernlegene nå har mer makt enn godt er. Om de har fått denne makten, eller bare tiltatt seg den, er ikke klart. Bekjempelsen av pandemien har i realiteten satt de folkevalgte på sidelinjen. Drivkraften bak denne utviklingen har vært frykten. Frykten for å miste kontrollen med smittespredningen, frykten for å overbelaste helsevesenet, og i siste instans frykten vi alle deler - frykten for å dø.
Men livet er farlig - det har det alltid vært. Selv om vi i vår trygge hverdag har vent oss til at døden er noe fjernt og fremmed, har livet aldri vært en rettighet vi har krav på. Frykten som pandemien og dens bekjemper har spredd i folket må ikke få tillate at alle de rettigheter som Grunnloven skal sikre oss blir fratatt oss. Det maktvakuum som pandemien har åpnet for må Storting og Regjering fylle. Og er våre folkevalgte ikke i stand til å mestre denne oppgaven må folket ved kommende valg sette inn personer som er i skikket til oppgaven !
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no