Analyse 27.05.2022: Finland og Sveriges søknad om medlemskap i NATO åpner for helt nye perspektiver for nordisk militært samarbeid. Sikkerheten og stabiliteten i nordområdene vil styrkes, og hvis norsk basepolitikk adopteres av våre naboland kan Norden forbli et lavspenningsområde mener artikkelforfatteren.
Illustrasjon: Norden på vei mot tettere militært samarbeid, foto Forsvaret
Av Jacob Børresen, publisert 27.05.2022
Nordens sikkerhet styrkes
Her følger noen tanker om konsekvensene for norsk og nordisk sikkerhet og Forsvaret av Norge og Norden som følge av at Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. Til tross for en innledende periode med høyere spenning som følge av russiske reaksjoner, er det mitt syn at finsk og svensk medlemskap vil bidra til å styrke sikkerheten og stabiliteten på NATOs nordflanke.
Norden som lavspenningsområde
Det vil, rent generelt, bidra til å styrke avskrekkingen på NATOs nordflanke, og dersom Sverige og Finland adopterer norsk base- og atompolitikk vil det likevel på sikt bli mulig å bevare Norden som et lavspenningsområde.
Finnmark kan forsvares
Det vil bli enklere for NATO å forsvare de baltiske land. Østersjøen blir et NATO innhav.
Norge, Finland og Sverige vil sammen kunne etablere luftoverlegenhet over Finnmark, svensk og finsk Lappland. Det innebærer at vår ambisjon om å holde Finnmark i tilfelle krig med Russland, for første gang vil være realistisk. Norske kampfly kan fly direkte inn i Finnmark gjennom svensk og finsk luftrom.
Redusert direkte trussel mot Norge
Med unntak av angrep mot punktmål med langtrekkende presisjonsvåpen, først og fremst ubåtbaserte, vil det ikke foreligge noen militær trussel mot Norge mellom Lindesnes og Lyngen. Det er kun Finnmark som heretter er truet med angrep av bakkestyrker. At hovedtyngden av den norske Hæren er utgangsdisponert i Indre Troms, 370 km fra Alta, 540 km fra Banak og 780 km fra Kirkenes langs vei, blir dermed en skikkelig utfordring. Det kan, i et virkelig tilfelle, også bli aktuelt å sette inn norske bakkestyrker i Finland og Sverige.
Økt tilstedeværelse i Finnmark
Konklusjonen på dette er, etter mitt skjønn, at Hæren over tid må øke sin tilstedeværelse i Finnmark i betydelig grad, med bataljonsstridsgrupper i Alta, på Banak og i Kirkenes. I tillegg må både hærens strategiske - og taktiske mobilitet utenfor vei økes vesentlig. Av Hærens manøverbataljoner i Indre Troms bør den ene gjøres til en luftlandebataljon og den andre til en amfibisk bataljon. Hæren bør tilføres helikoptre for taktisk forflytning, og Marinen bør gå til anskaffelse av et tilstrekkelig antall landgangsfartøyer til å kunne flytte en manøverbataljon sjøveien.
Konsekvenser for Marinen
Marinens hovedoppgaver i krig blir etter dette å beskytte Hærens sjøflanke i Finnmark, støtte innsetting av bakkestyrker i flankeoperasjoner over sjø, og forflytning av bakkestyrker over fjordene i Finnmark. Dermed slipper de å marsjere rundt, og Hærens operasjoner i Finnmark kan støttes med langtrekkende presisjonsild fra sjøen. Tilgang til veier og jernbane i Sverige og Finland gjør beskyttelse av skipsleden mellom Midt-Norge og Nord-Norge mindre kritisk. Sikring av kysten bør likevel også være en hovedoppgave for Marinen, ikke minst fordi hovedtyngden av allierte forsterkninger og etterforsyninger til Norge, og til en viss grad også til Sverige og Finland, vil måtte komme sjøveien. Evne til beskyttelse av innseilingen til de viktigste forsterkningshavnene i Nord-Norge er derfor kritisk. Blant annet bør Marinens minemottiltakskapasitet styrkes vesentlig og sjøminer bør gjeninnføres.
Felles nordiske luftoperasjoner
Kampflyvåpenets hovedoppgave vil være luftromskontroll i samarbeid med Finland og Sverige. Sveriges, Finlands og Norges samlede kampflystyrke er formidabel. Det bør etableres et felles nordisk luftkontrollsenter under NATO kontroll. Det vil ha ansvar for luftkontroll og varsling i nordisk og baltisk luftrom, for hurtig reaksjon ved krenkelser med kampfly, forvaltning av luftrommet, og planlegging og ledelse av luftoperasjoner under øvelser og i krig.
Stående nordisk stabiliseringsstyrke
Thorvald Stoltenbergs gamle tanke om en stående nordisk stabiliseringsstyrke bør nå kunne realiseres, for eksempel i form av en felles nordisk bataljonsgruppe sentralt plassert, f eks i Boden i Nord-Sverige.
Ny felles nordisk kommandostruktur
Etter avslutningen av den kalde krigen, da invasjonsforsvar ikke lenger var NATOs hovedoppgave, ble store deler av NATOs kommandostruktur avviklet. Med invasjonsforsvar tilbake på topp i alliansens oppdragsportefølje, bør NATOs kommandostruktur styrkes. Det bør i den sammenheng etableres en ny felles Nordkommando, under ledelse av en offiser fra et av landene i regionen. Det nye hovedkvarteret bør ha ansvar for planlegging og ledelse av øvelser og operasjoner til sjøs, til lands og i lufta, i Norden, Østersjøen og Baltikum. De nordiske og baltiske lands regjeringer må i tillegg til representanter fra Polen og Tyskland være representert i hovedkvarteret i krise og krig.
Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl.a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no