KOMMENTAR: Det var en sterkt svekket sentralbanksjef som sto igjen etter Stortingets høring om ansettelsen av Nicolai Tangen i går. Norges Bank-sjef Øystein "for-alle-praktiske formål" Olsen har i realiteten kastet ballen over til finansministeren. Fram til 21. august er det politiske spillet på Stortinget som vil avgjøre den betente ansettelsessaken.
Sentralbanksjef. Foto: Norges Bank/Nils S. Aasheim
Av Halvor Fjermeros, publisert 11/8 2020
Kritikken mot sentralbanksjef Olsen fikk et nytt og uventet momentum da lederen for Norges Banks representantskap, Julie Brodtkorb, gikk så tydelig til verks i sin innledning som hun gjorde. Hun påpekte brudd på retningslinjer, regler og lover. Den mest alvorlige anklagen er at Brodtkorb på vegne av representantskapet mener det kan ha blitt begått brudd på sentralbanklovens paragraf 1-6.
Eliminert eller ikke eliminert, det er spørsmålet
Ett av de viktigste stridsspørsmålene er hvordan interessekonflikt skal unngås mellom Tangens eierskap i AKO-systemene og hans rolle som oljefondsjef. Representantskapet påpekte denne konflikten alt i sitt brev til Norges Bank 29. april, og opprettholdt kritikken i møte med sentralbanksjef Olsen i slutten av mai. Det ble tydelig påpekt at Tangen ikke hadde overholdt sitt løfte om at "alle bånd mellom ham og AKO skulle brytes". Dette har skjedd i samråd med Øystein Olsen som siden har vært på defensiven og har lovet at all interessekonflikt skal elimineres. Hans standardfrase har vært at kilden til slike konflikter nå er fjernet "for alle praktiske formål".
Olsen renommé er etter gårsdagens høring kraftig svekket. Hvis Olsen må gå, vil sjølsagt også Tangen gå med i dragsuget, men det må skje i den rekkefølgen.
I følge flere referater fra Stortingets høring, var Øystein Olsen svært vag i sitt svar om hva han hadde informert finansminister Jan Tore Sanner om da de to første gang snakket sammen etter ansettelsen av Tangen. Det er nettopp dette den nevnte loven dreier seg om, dvs krav til full informasjon overfor Finansdepartementet fra Norges Bank "i saker av viktighet". At det var en sak "av viktighet" å få vite at Tangens skulle fortsette med et eierskap på 43 prosent i AKO-systemet etter at han ble sjef for Oljefondet, burde være åpenbart. Sentralbanksjefen var svært uklar på hva han faktisk hadde sagt til finansministeren, bortsett fra at sistnevnte to ganger hadde gitt uttrykk for sin bekymring over saken. Olsen kunne heller ikke si om han hadde informert om Tangens investeringer i skatteparadis, noe som har vært fokus i denne saken siden den ble kjent i vinter.
Mistillit mot Olsen kan felle ham
Det er dermed tilliten til sentralbanksjefen dette handler om, sett i lys av det eventuelle omdømmetap som denne saken kan ha påført Norges Bank og Oljefondet i utlandet. I kommentarene etter høringa var en av de tydeligste kritikerne SVs Kari Elisabeth Kaski som i flere media rettet kritikken mot Tangen og ikke Olsen: "SV har ikke tillit til Nicolai Tangen som oljefondsjef" lyder tittelen i Aftenposten (11. august). Dette er feil mistillitsadresse, for uansett hva man måtte mene om Tangen, så er det ikke han som har ansatt seg sjøl, men derimot hovedstyret i Norges Bank. Det er også dette partigruppene på Stortinget må ta stilling til når saken skal avgjøres 21. august. Så langt virker det som om de fleste partiene ligger på været og kjenner etter hvor sterke vinder som blåser.
Allerede i en kommentar 12. mai i år tillot jeg meg å bruke denne tittelen: "Hvem skal ut, Tangen eller Olsen? Svar: Begge to, men den siste først!". Artikkelen kan leses her.
Olsen renommé er ikke blitt styrket siden den gang, og etter gårsdagens høring er det kraftig svekket. Hvis Olsen må gå, vil sjølsagt også Tangen gå med i dragsuget, men det må skje i den rekkefølgen. Hvis det ikke skjer, vil vi ha innført et nytt prinsipp i norsk offentlig forvaltning. Da vil merittene til en kandidat for en høy stilling trumfe alle anstendighetsregler for ryddig prosedyre i en ansettelsessak. Det er disse merittene Øystein Olsen hele tida har framholdt som så viktige for å ansette Tangen, «den beste vi kan få». I så fall er det meritokratiet som trumfer folkestyret i ansettelsen av en av landets «mest dyrebare» stillinger.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no