• Argument

Må vi føye oss etter USA i ett og alt?

Analyse 04.01.2021: Er Norge tjent med å tilpasse seg USAs ønsker på alle områder? Ikke ubetinget mener artikkelforfatteren, som ønsker at Norge skal føre en sikkerhetspolitikk som tar hensyn til vårt naboforhold til Russland.


Illustrasjon: US Military


Av Jacob Børresen


Det blir spennende å se hvordan utenriksminister Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet og forsvarsminister Odd Roger Enoksen fra Senterpartiet takler forholdet til USA, skriver Vidar Eng i en artikkel i debattforumet nordnorskdebatt. Eng mener i artikkelen at vi ikke bør føye oss etter USA i alle sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er jeg helt enig med ham i.


Det nytter lite å se framover ubundet av historiske erfaringer og innsikt. Geografien er konstant. Vårt naboskap med Russland er vår skjebne. Europa har endret seg, men er blitt et mer ustabilt og usikkert sted. Den kalde krigen var bedre for Norge, i den forstand at den, i etterpåklokskapens klare lys, var en svært stabil periode. Unntaket er 1980-tallet da den kalde krigen kulminerte og det kunne ha gått riktig galt.

Vi har derfor kommet i skade for å trykke på alarmknappen i Kreml. Det er ikke i vår interesse

Likheten mellom den kalde krigen og vår tid er konfrontasjonen, spenningen, mellom Washington og Moskva, og at Norge i den sammenheng ligger like utsatt til som den gang. Likheten er også at Washington og Moskva deler en felles ambisjon om å unngå direkte militær konfrontasjon. I det lå, og ligger, et potensielt handlingsrom for småstaten Norge. Den vellykte norske forsvars - og sikkerhetspolitikken fra den gang, kunne vi derfor ha trengt nå. Forskjellen er at vi har kastet vrak på denne politikken, har bygget ned det norske Forsvaret og har invitert amerikanerne inn. Vi har derfor kommet i skade for å trykke på alarmknappen i Kreml. Det er ikke i vår interesse. Det har bidratt til å redusere vårt handlingsrom, og har slik, i større grad enn nødvendig, redusert oss til et passivt objekt for Moskva og Washington i deres spill. Det er uklokt og dypt bekymringsfullt.


Jeg er, og har alltid vært, en sterk tilhenger av medlemskapet i NATO og av alliansen med USA. De er en nødvendig konsekvens av vår geografiske beliggenhet som randstat til Russland og kyststat til de militærstrategisk viktige nordlige havområder. Men jeg har ikke noe behov for å slutte meg til den naive og kunnskapsløse hyllesten til USA og alt amerikansk som for tiden preger deler av den sikkerhetspolitiske debatt. Og heller ikke til den like kunnskapsløse og «monomane» demoniseringen av Putins Russland. Jeg har tvert imot sett det som en oppgave å forsøke å se saken fra to sider, fordi jeg tror det er avgjørende viktig for et lite land som er henvist til å skave seg ut et slags handlingsrom i spenningsfeltet mellom de to stormaktene Russland og USA.

Og etter i flere år å ha jobbet tett med amerikanerne har jeg ingen illusjoner om at de er til stede i Norge og norske nærområder av veldedighet eller takknemlighet. De er her fordi det er i tråd med amerikanske sikkerhetsinteresser, ikke noe annet.

Jeg er kritisk til og bekymret over at vi tilsynelatende har forlatt balansen mellom avskrekking og beroligelse (Johan Jørgen Holst), og mellom integrasjon og avskjerming (Rolf Tamnes). Mellom det å være en god nabo og god alliert, som vi med hell praktiserte under den kalde krigen, der målsettingen var: høye nord - lav spenning. Denne viljen til å forsøke å se bak propagandaen og desinformasjonen på begge sider (uten tvil betydelig mer grovkornet og gjennomskuelig på russisk side), og å forstå konsekvensen av de geopolitiske realiteter og føringene de legger på begge parter i konflikten, er viktig i dagens krevende sikkerhetspolitiske klima.


Og etter i flere år å ha jobbet tett med amerikanerne har jeg ingen illusjoner om at de er til stede i Norge og norske nærområder av veldedighet eller takknemlighet. De er her fordi det er i tråd med amerikanske sikkerhetsinteresser, ikke noe annet. Når sikkerhetsinteressene tilsier en annen prioritet blir de borte, slik de f eks ble i lange perioder på 1960/70-tallet og igjen på 1990/2000-tallet. Det betyr at vi er henvist til i større grad enn vi er villige til i dag, å ta ansvar for vår egen sikkerhet, og holde oss med et relevant nasjonalt forsvar.


Mitt konstruktive alternative forslag er noe så kjedelig som å gå tilbake til politikken under den kalde krigen, med vekslende balanse mellom sikring og beroligelse, integrasjon og avskjerming, kombinert med et troverdig norsk forsvar.


Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl.a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.






Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no