KRONIKK 22.1.21: Det er vanskelig å forstå hvilke risikovurderinger som ligger til grunn for regjeringens lockdown-strategi. Det er også vanskelig å forstå at gamle sykehjemspasienter har første prioritet når vaksinene fordeles. Myndighetene bør i større grad balansere mellom kontrollert smittespredning, flokkimmunitet og smittevern.
Av professor Ingrid Bouwer Utne, spesialist på risikoanalyse,
Institutt for marin teknikk, NTNU. Publisert 22.1.21
Da Norge stengte samfunnet ned i fjor vår, var fokuset på å hindre overbelastning og kollaps i helsevesenet, noe som kan ha store og uakseptable følgekonsekvenser. Regjeringens langsiktige strategi for håndtering av covid-19 pandemien har som mål å holde smittespredningen under kontroll, og sier at risikovurderinger bør ligge til grunn for beslutninger om å iverksette eller justere smitteverntiltak. Men i praksis synes det som at «kontroll» er å oppnå så lav smittespredning i samfunnet som overhodet mulig, noe som er utfordrende for god risikoforståelse og prioritering av tiltak, inkludert vaksinestrategi.
Formålet med risikovurderinger er å bidra til beslutningstøtte og dermed bedre beslutninger. I en risikovurdering søker vi å besvare i) hva som kan gå galt, ii) hvor sannsynlig det er, og iii) hva konsekvensene er. Deretter evaluerer vi risikoen og vurderer hvilke tiltak det er behov for å iverksette slik at risikoen blir akseptabel.
Med dagens strategi øker smitten igjen i samfunnet hver gang man slipper litt opp på tiltakene, og det eneste langsiktige risikoreduserende tiltaket man fokuserer på er at vaksinering av befolkningen skal lykkes. Å satse alt på ett tiltak er en risikabel strategi.
Smittevern og vaksinasjon er eksempler på risikoreduserende tiltak, og Folkehelseinstituttet (FHI) publiserer jevnlige risikovurderinger knyttet til Covid-19. Beslutninger som tas av myndighetene i pandemien innebærer etiske prioriteringer og vurderinger av hva som er akseptabel risiko. I en pandemi er akseptabel risiko implisitt knyttet til store samfunnsmessige konsekvenser og verdien av et menneskeliv, men dette er et tema som er nesten fraværende i den offentlige debatten og i risikovurderinger av pandemien.
I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014 anbefales det at helsetjenesten tar høyde for at inntil 25 % av befolkningen blir syke, med opptil 16 500 innleggelser, 2 800 i intensiv behandling, og et reproduksjonstall (R) på 1,4. Ifølge en risikovurdering fra FHI i mai 2020 skal kommuner og sykehus planlegge for et scenario med en topp på 29 000 - 36 000 syke, 1700 - 4500 på sykehus og 600 - 1200 på intensivavdeling samtidig. Per 21.1.21 er det 125 innlagte med Covid-19 og 23 i respirator på norske sykehus. Samlet sett har det siden februar 2020 vært innlagt 2 391 på norske sykehus og 454 på intensiv. Disse tallene er langt unna det helsetjenesten skal kunne håndtere iht. den nevnte beredskapsplanen og anbefalingen fra FHI.
Med dagens strategi øker smitten igjen i samfunnet hver gang man slipper litt opp på tiltakene, og det eneste langsiktige risikoreduserende tiltaket man fokuserer på er at vaksinering av befolkningen skal lykkes. Å satse alt på ett tiltak er en risikabel strategi. Det kan for eksempel dukke opp nye mutasjoner, som kan kreve nye vaksiner. Man vet heller ikke når samfunnet kan gå tilbake til «normalen».
Beboere på sykehjem står nå sammen med utvalgte grupper av helsepersonell øverst på prioriteringslista for vaksinen. Mennesker som er eldre enn 80 år og smittes av covid-19 har høyest sannsynlighet for dødelig utgang av alle aldersgrupper. Ved bare å vurdere sannsynligheten for død som følge av covid-19, virker det derfor fornuftig å vaksinere beboere på sykehjemmene først. Men hvis målet er å hindre overbelastning av helsevesenet, er prioriteringen av sykehjemsbeboerne mindre logisk. Mange på sykehjem med covid-19 legges ikke inn på sykehus, men dør på sykehjemmet hvis pasienten ikke overlever koronainfeksjonen. FHI beregner faktisk at det er en høyere andel i de yngre aldersgruppene som vil innlegges på sykehus om de smittes.
Det er vanskelig å forstå hvorfor yngre personer i risikogruppene sammen med helsepersonell ikke prioriteres høyere i vaksineringsrekkefølgen, hvis regjeringens viktigste prioriteringsgrunnlag er å unngå overbelastning av helsevesenet . I dag prioriterer man dem med høyest sannsynlighet for å dø av Covid-19, og ikke dem som gir flest tapte leveår ved evt. død av covid-19.
Situasjonen tilsier nå en mer rasjonell tilnærming til hvilke prioriteringer som gjøres
i bekjempelsen av pandemien, tilsvarende slik det ellers gjøres i helsevesenet for
en rekke andre sykdommer. Vi må vurdere konsekvensene av de prioriteringer og beslutninger man gjør for å bekjempe pandemien opp mot andre alvorlige samfunnsmessige konsekvenser - som arbeidsledighet, ensomhet, tapt skolegang, redusert utdanningskvalitet og sosiale problemer.
Vi må kunne forvente en tydeligere sammenheng i beslutningene om vaksineprioritering, smittevernstiltak og forventet risikoreduksjon, og myndighetene bør i større grad balansere mellom kontrollert smittespredning, flokkimmunitet og smittevern.