KOMMENTAR 21/10-21: Svingningene av strømprisene er ikke primært et resultat av endringer av vær og vind. Vannkraft ble før regnet som en billig velferdsgode for folk flest. Nå tjener kraftbransjen grovt på at strømmen er på børs. Utenlandskablene bidrar til ytterligere prisøking. Odd Handegård skriver mer om dette i denne artikkelen.
Av Odd Handegård, publisert 21/10 - 2021
Den galskapen som har utviklet seg i den norske energibransjen, startet på begynnelsen av 90-tallet med liberaliseringen av kraftsektoren: Kraftbedriftene fikk i prinsippet lov til å selge strømmen hvor de ville, ikke nødvendigvis bare lokalt i bestemte områder av Norge. Kraftnæringen ble deretter gradvis omorganisert: Den sentrale bransjeorganisasjonen ble delt. Statkraft og Statnett ble opprettet. De største kraftlagene ble aksjeselskaper. Vi fikk det nordiske kraftmarkedet Nord Pool (som etter hvert er integrert i EU).
Vi fikk en rekke nye kraftkabler med en kapasitet som kan eksportere vesentlig mer enn vårt kraftoverskudd (mer enn halvparten av vår vannkraft). Vår vannkraft er omdefinert fra å være et nødvendig og rimelig velferdsgode for folk flest, til å bli butikk, med kolossale strømpriser til alle. – Var dette en planlagt utvikling, eller var det uforutsette konsekvenser av energitiltak uten klare mål?
Kraftbransjen skulle altså tjene mer på strømmen, gjerne på bekostning av norske strømkunder. Alt sammen ble administrert fram parallelt med at super-kompetansen i næringen (ingeniørene), ble skiftet ut med «fagfolk» som bare tenker på penger, nemlig økonomene. Bransjen fikk i stor grad selv mulighet til å styre energipolitikken uten særlige politiske inngrep. Det norske folk ble rundlurt – alle politiske partier er medskyldige.
Vår vannkraft er omdefinert fra å være et nødvendig og rimelig velferdsgode for folk flest, til å bli butikk, med kolossale strømpriser til alle.
Og ikke minst: Utviklingen er blitt så meningsløs at bransje og myndigheter må ty til ytterst kraftige argumenter for å rettferdiggjøre galskapen: Alt kraftbransjen gjør, framstilles nå som nødvendige klimatiltak for å redde jorda fra å brenne opp. – De fleste norske klimatiltak er likevel, som kjent, omtrent uten betydning for det globale klimaet.
Den reorganiseringen jeg har beskrevet ovenfor, tas i dag som gitte forutsetninger i den energipolitiske debatten. I stedet for en debatt om de grunnleggende realitetene, blir det en debatt om oppdiktede eventyr: Norge er visstnok en klimaversting (men er i realiteten det motsatte). Norge må full-elektrifiseres (bare tull). Datasentre, batteri- og hydrogenproduksjon må på plass for å skaffe nye arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger fordi virksomheten i Nordsjøen åpenbart vil bli opprettholdt i mange ti-år framover.
Dagens energipolitikk fører, som vi ser, til underskudd på kraft i Norge. Årets underskudd er trolig bare begynnelsen. Underskuddet kan dekkes enten ved at Norge importerer «elektrisitet» lagd av kull, pellets og gass fra EU, eller ved at Norge bygger ut vesentlig mer vindkraft i Norge.
Ettersom energipolitikken angivelig skal bidra til å redusere CO2-utslippene, er import av «fossil elektrisitet» fra EU, egentlig uakseptabelt. Og utbygging av vindkraft i Norge, har de siste årene mistet all tidligere folkelig støtte og popularitet i landet.
Derfor har vindkraftvandalene «forbedret» argumentene sine: Løsningen er bl.a. blitt et betydelig, permanent kraftunderskudd i Norge i kombinasjon med statsstøtte til vindkraftutbygging. Dette er nå de to viktigste og kyniske tiltakene som skal overbevise det norske folk om at det er nødvendig med 10.000 nye vindturbiner før 2030, og en flerdobling av strømprisen til norsk industri og norske husstander.
Jeg stilte spørsmålet i headingen. Er denne beskrivelsen en konspirasjonsteori eller er den resultatet av rasjonell planlegging? Det spiller trolig ingen rolle hva man tror her – den er sann uansett.
Innlegget er hentet fra Handegårds facebook - side.
----------
Om Odd Handegård
Han er født og oppvokst i Odda, og utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Han ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Han var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003. Har skrevet flere bøker og har i seinere tid skrevet en rekke artikler om energi og energipolitikk.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no