KRONIKK 29.08.22: Dette er siste del av foredraget Ingeborg Breines holdt på årets fredssymposium i Hardangerakademiet. Første del stod 24.08.22 og kan leses her.
Ingeborg Breines: «Jeg blir nervøs når mange går i takt» (2)
Publisert 29.08.22
Roper på NATO i stedet for på FN
Hvis Putin med sin krig, i tillegg til å beskytte den russisktalende del av den ukrainske befolkningen også ønsket å beskytte Russland mot en stadig sterkere inntrengning av NATO mot deres grenser, har han virkelig fått det motsatte av hva han ønsket. Vesten ruster opp. Vi er i ferd med å bryte ned det som er blitt bygd opp gjennom mange år. Vi roper på NATO i steder for å rope på FN. Vi roper på våpen i stedet for å studere de vanskelige, grunnleggende årsakene til at vi fikk krig og konflikt, urettferdighetene som var der og kunne blitt løst.
En undersøkelse nylig viste at 96,4% av den norske befolkning støtter NATO. Nå er vi i en spesiell situasjon, med en tidligere norsk sosialdemokratisk statsminister som leder av NATO. Men NATO ble opprettet i 1949 av frykt for sovjetisk kommunisme. NATOs første generalsekretær, Hastings Ismay sa: «Vi har opprettet NATO for å holde russerne ute, amerikanerne inne, og tyskerne nede».
Som pasifist forstår jeg ikke at så mange er for verdens absolutt største, farligste og mest eksplosive sammenslutning som NATO er, med sin opprustningspolitikk, med å få folk til å tro at verden er farlig - vi må beskytte oss. Man bygger opp under frykten. Uten frykt, uten fiender, vil jo NATO forsvinne. Hvilket folk vil akseptere å bruke så mye av sine penger på destruksjon hvis de ikke er redde ? Man er helt avhengig av dette fiendebildet, denne redselen.
Den amerikanske tenketanken Rand Corporation, som var sterkt involvert i og påvirket USAs krig mot Irak, har de siste årene kommet med to nye viktige dokumenter: «Svekking og destabilisering av Russland» (2019). Her sies det at NATO må legge seg mest mulig opp mot Russlands grenser med baser og våpen. «Vi må sanksjonere Russland så hardt at det blir vanskelig å leve i landet, og intelligensiaen forlater landet - ’brain-draining’. Vi må konsentrere oss spesielt om Ukraina siden Russland og Ukraina har så mye felles kultur, som er følelsesmessig vanskelig for russerne.»
Det andre dokumentet er «Let us speak about the unspeakable: A war with China». Amerikanske føringer kommer, som kjent, raskt inn i NATO. I deres strategi frem mot 2030 vil NATO konsentrere seg om to primære fiender: Russland som den store, og China som den ekstra store.
§ 5 i NATO-traktaten, om at dersom ett land blir angrepet skal de andre kom til hjelp, har kun vært brukt én gang: av USA da de angrep Afghanistan i 2001. Siden har flere muslimske land blitt bombet i NATO-regi. Ønsker vi å være med på en slik «hjelp» ? Som nordlending ønsker jeg absolutt ikke at Nord-Norge skal bli bombet «i noens navn» - og det er særdeles naivt å tro at en storkrig vil holde seg nord for polarsirkelen.
«Ingen er sikker før alle er sikre»
Under den forrige kalde krigen, i 1982, kom en kommisjon ledet av Olof Palme med rapporten «Vår felles sikkerhet». Her ble begrepet «Ingen er sikker før alle er sikre» lansert - man er ikke sikker før motparten føler seg sikker. I år, 40 år senere, kom en ny rapport «Common Security 2022 – For Our Shared Future» fra Palme-instituttet i Stockholm, IPB (det internasjonale fredsbyrået) og ITUC (internasjonal organisasjon for fagbevegelsen). Rapporten drøfter hva vi kan gjøre for å komme ut av den militaristiske tenkningen og støtte fredskultur, nedrustning, dialog, fredsforskning m.m.. Den er på 30 sider og vel verdt å lese. Her foreslås det bl.a. at FN innkaller til jevnlige nedrustningskonferanser. Og man må finne måter å konvertere militærvesen (personell og utstyr) til ikke-militær produksjon, «transformere våpen til vindmøller».
Vi må dyrke freden som vi dyrker de fineste frukter
Hva kan vi så gjøre – hva skal være vårt «våpen» fremover ? I Russland risikerer man 15 års fengsel for å kritisere «spesial-operasjonen» i Ukraina. I Ukraina er alt av opposisjon kneblet. Hos oss har vi frihet til å snakke om disse tingene – men vi blir ikke hørt, og vi får i liten grad lov til å være med i den offentlige debatt. Vi risikerer å bli kalt «Putin-apologeter» hvis vi stiller noen spørsmål ved tolkningen av virkeligheten; eller «konspirasjonsteoretikere» hvis vi har noen andre teorier enn de ledende.
Vi må starte med å snakke sammen. Våge å stille spørsmål. Våge å sette opp fred som topp prioritet. For uten fred får vi ikke utvikling, og uten utvikling får vi ikke fred. Og begge deler er avhengig av menneskerettighetene. Fred – utvikling – menneskerettigheter, det henger sammen. Vi skal ikke vinne, men være utforskende og prøve å forstå. Vi skal sette FN over NATO. Vi må dyrke freden som vi dyrker de fineste frukter.
Jeg husker året 1989 som et fantastisk år. Muren falt. Vi trodde at nå ville det virkelig bli fred i verden. I UNESCO hadde vi samme år vår første fredskultur-konferanse. Vi gikk inn i en eufori. Mange organisasjoner og enkeltpersoner ønsket å knytte seg til UNESCO og «fredskultur-visjonen». Euforien varte fram til 11.september 2001. Da var det plutselig ikke lenger mulig å snakke om fredskultur.
1989 var også det året da Vesten ble høy på seg sjøl – den vestlige kapitalismen hadde vunnet over kommunismen. Vi fikk «The Washington Consensus» mellom USA, Verdensbanken og IMF (det internasjonale pengefondet). Det var nyliberalismens store dokument, som sier at stater ikke må hindre den frie flyt av varer og tjenester, at markedskreftene skal få råde. Den euforien vi følte i UNESCO og FN ble gradvis underminert. Virkeligheten er mangesidig.
Krigen i Ukraina blir av noen sammenlignet med Cuba-krisen i 1962, da Sovjetunionen ville utplassere atomvåpen på Cuba. USA mente at Cuba var innenfor deres interessesfære (jfr. Monroe-doktrinen), og president Kennedys rådgivere skal ha sagt at USA måtte bombe russerne når de kom med atomvåpnene. Men Kennedy fant en forhandlingsløsning med Krutsjov, og skipene med atomvåpen svingte unna. Vi venter nå på en ny Kennedy som igjen kan få våpnene til å svinge unna.
Jeg avslutter med å sitere fra en tale Kennedy holdt 10.juni 1963 i Washington:
«Dette er verdens viktigste tema: Verdensfred. Hva slags fred mener jeg ? Hva slags fred søker vi ? Ikke et Pax Americana, påtvunget verden med amerikanske våpen. Jeg snakker om ekte fred. Den type fred som gjør livet verdt å leve, den som gjør oss i stand til å vokse som nasjoner, og bygge et bedre liv for våre barn. Ikke bare en fred for amerikanere, men en fred for alle menn og kvinner. Ikke bare fred i vår tid, men fred for alltid.»
For de som måtte ønske å høre mer fra Ingeborg Breines, kommer hun i høst med en bok om fredskultur på Orkana forlag.
Kommentarer, ris eller ros ? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comments