• Argument

«Jeg blir nervøs når mange går i takt»


KRONIKK 24.8.22 (basert på et tidl. foredrag): Vi befinner oss i en kompleks, vanskelig og farlig situasjon, hvor vi risikerer en tredje verdenskrig. Vi må ikke tillate at haukene i øst eller vest får ha siste ord, sier Ingeborg Breines i dette foredraget, som ble holdt på årets fredssymposium i Hardangerakademiet.



I over 20 år har Hardangerakademiet arrangert fredssymposium i Jondal. Årets symposium fant sted 29.-31. juli. Blant foredragsholderne var Cecilie Hellestveit og Linn Staalsberg. Hovedforedraget («State of the World») ble holdt av Ingeborg Breines, som har jobbet mye med fredsspørsmål, nasjonalt og internasjonalt. Hun var spesialrådgiver og direktør i UNESCO i årene 1992-2007, president i Det internasjonale fredsbyrå (IPB) 2009-2016 og daglig leder for Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap 2009–2011.


Argument Agder v/ Per M. Mathisen refererer her fra foredraget, i forståelse med foredragsholderen. Vi har delt teksten i to, første del følger nedenfor, mens siste del kommer mandag 29.8.22.



Ingeborg Breines: «Jeg blir nervøs når mange går i takt» (1)


Publisert 24.8.22





Vi befinner oss i en kompleks, vanskelig og farlig situasjon. Samtidig er ytringsrommet så innskrenket at det er vanskelig å ta opp en del viktige spørsmål. Vi er nesten tilbake til da «Krigen mot terror» startet i 2001 og president George Bush jr. sa «Enten er du med oss, eller så er du mot oss». Jeg vil i dette foredraget forsøke å se på vanskelighetene vi står overfor, og de mulighetene vi har til å gjøre ting annerledes.


De fleste frykter den store miljø- og klimatrusselen, som kommer stadig nærmere. Mange har følt den på kroppen lenge. En annen trussel er den store ulikheten i verden som fører til at det er den ene prosenten mot de 99 andre. Ny tall viser at de åtte rikeste multimilliardærene har doblet sine inntekter i løpet av 2021, mens nesten alle verdens arbeidere har fått mindre å leve av.


For det tredje har vi frykten for atomvåpen. Våpnene blir kvalitativt farligere, lettere å bruke, og rakettene som bærer dem blir hurtigere og tar dem fortere til målet. Og vi har frykten for krigen, som plutselig kom veldig nær oss. For fredsbevegelsen er det en stor utfordring å prøve å forstå hvordan Russland kunne gå inn i Ukraina. Men det er nesten ikke lov å stille dette spørsmålet.


Fredsbevegelsen, Folkeforbundet og FN

Fredsbevegelsen har neppe vært så sterk som den var på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble Det internasjonale fredsbyrået (IPB) stiftet som et sentralt organ for fredsbevegelsen. Men første verdenskrig splittet fredsbevegelsen. En del klarte ikke å stå i mot det nasjonale / nasjonalistiske presset om at for å være en god borger skulle du akseptere krig som handlingsalternativ, og ta til våpen om du er mann. Fredsbevegelsen står overfor en lignende vanskelighet i dag i forhold til krigen i Ukraina.


Ved fredsslutningen i Versailles ble Folkeforbundet opprettet. Det skulle jobbe for fred, og var nettopp det organet fredsbevegelsen lenge hadde ønsket. Etter den forferdelige første verdenskrig, «den store krigen», mente alle at dette måtte bli «den siste krigen». Men Folkeforbundet tapte, og vi fikk andre verdenskrig, med atter mange millioner drept.


Man trengte et internasjonalt organ igjen, og vi fikk FN – de forente nasjoner, en stor fredsorganisasjon, humanismens største bragd. Ønsket var igjen «aldri mere krig». Men i dag strever FN med å leve opp til den visjonen man hadde. Vi er i en situasjon hvor vi risikerer en tredje verdenskrig. Man er ikke villige til å sette fred over rett. Man pukker på sin rett, og forlanger at noen skal slåss, med risiko for at vi alle blir tilintetgjort.


Vi må ikke tillate at haukene i øst eller vest får ha siste ord i denne saken. Vi må bruke kreftene på å møte de eksistensielle truslene. Vi må ruste ned. Vi vil neppe ha nødvendige midler eller muligheter til å realisere verken Paris-avtalen om klima eller FNs bærekraftmål for en mer rettferdig verden hvis vi ikke ruster ned.


Militarismen legger beslag på enorme økonomiske ressurser

I dag bruker verden over to billioner dollar (= ca. 20 000 milliarder kroner) årlig på militæret. Det tilsvarer godt over 600 regulære årsbudsjett for FN. Hvis vi vil at FN skal være en plattform for dialog og lage internasjonale lover og normer for hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre - hvis vi ønsker at FN skal være et internasjonalt organ vi kan gå til når det er urettferdigheter - hvis vi vil at FN skal ha krefter til å være den store humanistiske og humanitære institusjonen som hjelper medlemslandene til å bygge opp gode systemer innen helse, utdanning, kultur osv. og hjelper i nødsituasjoner – da må vi flytte pengene som brukes på militærvesenet over til det som kan dekke folks behov og ønsker om et godt liv.


I tillegg til å legge beslag på enorme økonomiske ressurser er militarismen en økologisk trussel i seg selv. Den forurenser, og våpenindustrien forbruker enormt med mineraler og naturressurser. Det er ikke nok med regler om våpeneksport, vi må få regler om selve våpenproduksjonen.


Militarismen er også et hinder for å kunne opptre moralsk. For hvordan kan vi kritisere andre for brotsverk av ulike slag, hvis vi sjøl er rustet til tennene og utviser en viss dobbeltmoral ? Ingen vil finne på å viske ut en blekkflekk med mere blekk, men når det gjelder blod tror vi vi kan viske det ut med mere blod.


Så vi har både en økonomisk, økologisk og etisk begrunnelse for å kvitte oss med våpnene. Hvorfor er det da så vanskelig å snakke om disse tingene i dag ?


Mange virkeligheter

Vi har fått en voldsom innskrenkning av ytringsrommet. Det har blitt akutt med Ukraina-krigen, men startet allerede i 2001. Og under pandemien var det en sterk påvirkning på hva vi skulle tenke og tro. Vi blir nå tvunget til å velge side – enten er du med oss eller så er du mot oss. Men hvordan skal vi klare å ta stilling når det kommer så mye propaganda gjennom mediene? Teknologien er blitt så god at selv bildene kan lyve. Det er ikke bare én virkelighet, men mange virkeligheter. Min virkelighet er forskjellig fra din, og den er forskjellig i nord, sør, øst og vest.


Noen forsøker litt mer enn andre å legge biter på plass og prøve å forstå, mens andre er bastante på hva som er «virkeligheten». Jeg blir nervøs når mange går i takt, og ikke bruker det som er kjennemerket ved mennesket: evnen til å tenke. I boka «Tenke, fort og langsomt» beskriver Daniel Kahneman hvordan vi tenker og tar beslutninger: raskt, intuitivt og følelsesdrevet, men også langsomt, rasjonelt og logisk.


Da krigen i Ukraina brøt ut og vi ble foret med forferdelige inntrykk døgnet rundt, var det normalt å tenke fort. Vi tenkte at det må ta slutt, vi må gjøre noe! Dessverre er de fleste ikke trenet i å tenke annet enn at vi må sende våpen. Hvis vi hadde vært trenet i ikke-voldelige metoder, i sivil motstand, hvordan takle sinne uten å bruke vold, så hadde vi kanskje klart, etter hvert, å gå inn i en mer konstruktiv måte å tenke på.


Alltid være åpne for dialog

«Siden krigen har sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn vi må finne et forsvar for fred», står det i innledningen til UNESCOs konstitusjon. Det er en helt annen type forsvar enn militært forsvar. Vi må lære barna å ikke konkurrere om å bli best, men om hvordan gjøre ting best sammen, hvordan gjøre verden bedre, hvordan gjøre den bedre for mor og far, familie, venner og alle andre.


Det er fornuftig å tenke fort og reagere raskt hvis man holder på å få en takstein i hodet, og å reagere med avsky mot krig. Man skal reagere med avsky mot alle kriger. Og ikke godta at det bygges fiendebilder, eller at noen blir demonisert mer enn det er grunnlag for. Og vi må alltid være åpne for dialog. Vi har grense mot Russland, geografien ligger fast og kan ikke endres. Men vi kan endre geopolitikken, slik at vi kan klare å være gode naboer.


Jeg snakket nylig for en gruppe yngre mennesker fra Øst-Europa og eksil-russere om pasifisme, om demilitarisering og om fredskultur. De var ikke interessert. De ville ha så mye våpen som mulig til Ukraina, fortest mulig, også atomvåpen. Først måtte Putin bekjempes. Når bare denne krigen var vunnet, da skulle de jobbe for fredskultur ! Men det samme har blitt sagt ved alle kriger.


Siste del av foredraget kommer mandag 29.8.22



Kommentarer, ris eller ros ? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no