KOMMENTAR 9.2.21: Arbeiderpartiet har forlatt sin målsetting om at "alle skal med". Stortingsgruppa går nå mot et forslag om å heve minstepensjonen opp til fattigdomsgrensa. Da hjelper det lite å pynte på ordbruken og kalle minstepensjon for "garantipensjon".
Av Ivan Høgeli, pensjonert platearbeider. Publisert 9.2.21
Utsagnet «Nå går det rett på dunken» er henta fra ei revyvise skrevet på 70-tallet. Ved stortingsvalget i -77 fikk AP 42% av stemmene. I 2021 ligger partiet an til å få ca. 20%. At oppslutninga om AP går rett på dunken er jo ille for partiet, men langt verre er det for arbeiderbevegelsen at APs politikk er blitt en parodi på målsettinga om en solidarisk politikk og partiets eget slagord «alle skal med».
Onsdag 3/2-21 behandla stortingsgruppa et forslag om å heve minstepensjonen opp til det som defineres som fattigdomsgrensa i Norge. Forslaget, som ble reist av SV og FrP, ble avvist. En enslig minstepensjonist har snaue 205 000 kr. å leve for i året. Fattigdomsgrensa (EUs definisjon) i 2021 er 247 000 kr. Begrunnelsen for å avvise forslaget var blant annet at det ville påføre staten en ekstrautgift på 12 mrd. kr. i 2030, og 46 mrd. i 2050.Til sammenligning økte Oljefondet i 2020 med 1000 mrd. kroner til 11 000 mrd.
En annen begrunnelse var at en slik økning ville føre til at svært mange ville miste retten til pensjon fra fylte 62 år slik regelverket er i dag. Man velger altså å tilpasse størrelsen på minstepensjonen etter pensjonsregelverket, og ikke pensjonsregelverket etter størrelsen på minstepensjonen.
Som en nokså ivrig avisleser registrerer jeg at måten vi behandler en del av våre eldre på ikke vekker særlig debatt.
Stortingsgruppa understreker videre at det er viktig at det er avstand mellom de med lavest lønn og de som lever av offentlig pensjon. Prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe trumfer altså prinsippet om at i verdens rikeste land skal vi ikke ha pensjonister under fattigdomsgrensa. Ved litt ettertanke vil nok de fleste forstå at dette betyr at i APs verden er ei heving av minstepensjonen til fattigdomsgrensa umulig.
204 600 kr. i året å leve for. Er det mye eller lite ? Er ikke dette noe norsk økonomi kan bære ? For oss alminnelig interesserte virker det rart, når vi den siste tiden har lest om 30 direktører i Oslo-skolen som får millionlønn, betalt av den samme offentlige kassa, eller om en lege som bytter arbeidssted fra Kristiansand til Flekkefjord får et ulempetillegg på 70 000 kr. pr. uke, altså på toppen av ordinær lønn. Tre uker i Flekkefjord gir en tilleggsinntekt som er 5000 kr. mer enn minstepensjonistens årsinntekt.
Einar Gerhardsen gav oppskriften på hva solidaritet i praksis betyr da han sa at «ingen får kake før alle har fått brød». Ved å akseptere at vi har mer enn 730 000 fattige i Norge og 102 000 barn av fattige foreldre har AP forlatt sin ideologiske plattform. Som en nokså ivrig avisleser registrerer jeg at måten vi behandler en del av våre eldre på ikke vekker særlig debatt. Klubber, fagforeninger og politiske partier går sjeldent eller aldri ut i media og gir oppmerksomhet om problemet, og langt mindre løsninger.
Forslaget som nå reises i Stortinget blir stemt ned og forbigått i stillhet, både av politikere og presse. Synd, for folk flest er utstyrt med sosiale antenner som forteller dem at dette er en skamplett på velferdsstaten Norge, som det store flertall av våre politikere ikke akter å gjøre noe med. Kanskje er det for å prøve å sminke bort denne stygge flekken at man velger litt mer positivt lada ord - på stortingsspråk heter det ikke lenger fattigdomsgrense, men "lavinntektsgrense", og minstepensjon er blitt til "garantipensjon".
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no
Comments