KRONIKK: Vi er mange som har arbeidet for at ting skal bli «greit» på Sørlandet i flere år nå. Men ingen var inspirert av slagordet til Donald Trump, slik vi for tiden ser at enkelte er. Derimot var vi inspirert av Obamas kampanje «Change we can believe in». Vi ville ha politisk forandring. Vi ville fylle ordet «greit» med innhold. For det manglet, og mangler enda her på Sørlandet.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Nils Nilsen, bystyrerepresentant for Demokratene i Kristiansand, publisert 26/7 2020
Forhistorien til vår «change-kampanje» startet allerede i 2011, da Høyre under ordfører Arvid Grundekjøns ledelse (nå Ako kunststiftelse) erklærte at «The winner takes it all». Underforstått: Høyre kaprer alle verv av betydning og styrer byen enerådende. Men det gikk ikke så «greit». Så da Harald Furre overtok som Høyres ordfører etter valget i 2015, ble Høyre barbert og Arbeiderpartiet endte opp som det største partiet med 28 % av stemmene.
Valgløftene fra AP var fagre, men dagen etter valget opplevde vi (undertegnede var medlem) at Aps gruppeleder hadde forhandlet bort alle valgløfter. I bytte mot egen politikk og ideologi fikk hun såkalt «opposisjonslederlønn» og verv i millionklassen. Hun hevet en «statsministerlønn» uten at noen politisk opposisjon hadde vært samlet og utpekt henne til leder. Vi var mange i Arbeiderpartiet som reagerte med vantro. APs «Jobb nr.1 var skyhøy lønn til gruppelederen?». Det vi gikk til valg på var «Jobb nr. 1, er jobb til alle.»
I årene som fulgte frem til 2019 fikk byen vår virkelig oppleve hva byens styrende krefter la i ordet «greit». «Greit» hadde for mange fått betydning av politikk på bakrommet. Minst mulig innbyggerinvolvering. Kommunesammenslåing med tvang. Kunstsilo, havneflytting, Gartnerløkke, bompenger, sentralisering, eiendomsskatt og det som verre var. Sentralt beliggende klatreparker, luksusleiligheter og silotomter i havna synes solgt til spesielt inviterte uten at demokratiske innvendinger eller høyere bud ble besvart. Det var alt annet enn «greit»!
Alle som fulgte med kunne dessuten se at nepotismen rådet. At nettverksansettelsene, konsulentoppdragene og vervene, saksforberedelsen og møteagendaen, fulgte et udemokratisk mønster. Velgerne opplevde et hemmelighetskremmeri, som siden har båret preg av kameraderi.
Ingen av de politiske sakene fra 2015-19 kunne forankres i AP sin ideologi, og knapt nok i Krf sin. SP tvilte på sin støtte til Høyre underveis, og FRP brøt samarbeidet med Høyre i sin helhet i løpet av disse årene. Men AP stod last og brast så lenge pengene tikket inn på gruppelederens konto. Og Krf holdt ut så lenge den nye kirka på Flekkerøya til 90 mill. ble bygget.
Sentralt beliggende klatreparker, luksusleiligheter og silotomter i havna synes solgt til spesielt inviterte uten at demokratiske innvendinger eller høyere bud ble besvart. Det var alt annet enn «greit»!
Den såkalte «treenigheten» bestående av H, AP og Krf overkjørte alt og alle. Ikke bare i de store politiske sakene, men også i den politiske prosess. Åpenheten, diskusjonen, dialogen, meningsmangfoldet og demokratiet forvitret. Fellesnemda for kommunesammenslåingen hvor de selv satt med all makt tok over. Ethvert motmæle ble møtt med arroganse. Ingen av de som styrte evnet å se for seg at det var mulig å rokke ved deres makt. Sine partier hadde de anlagt slik at det var umulig for medlemmene å «kuppe» en prosess der de selv hadde rigget seg på kumulert førsteplass foran valget. Men en viktig ting hadde de glemt: Det var fortsatt mulig å «kuppe» et valg, og å «kuppe» et kommunestyre. Men i denne byen hadde ikke det vært forsøkt på 72 år. Og det var vel nettopp dette som var «greit»?
Uken før valget i 2019, innså de tabben, og har enda ikke fordøyet beskjeden fra velgerne. Demokratene og Folkelista ble til sammen større enn både Høyre og Ap. Og det var primært disse partiene som var utfordrerne.
Man bør spørre seg om hvilken politisk ideologi som hadde ført sammen de svært få som styrte kommunen fra 2015 og frem mot det økonomiske stupet vi i dag lider under? Personlig lander jeg på det faktum at AP, H og Krf hadde rekonstruert sine egne partiprogrammer til et felles mantra som ga færrest mulig politikere størst mulighet til å styre effektivt mot sine egne personlige mål. Men hva var målene? Var det penger? Var det ære og berømmelse? Var det makt og mulighet til å delegere makt til sine mest betrodde støttespillere? Vi har enda ikke fått noe svar ut over at de selv mener at det er de som besitter all viten om hva som er til byens og velgernes felles beste. Og den påstanden er jo nå til gangs motbevist ved at de stadig tilsetter folk i egen krets til sentrale verv og stillinger tross mindre kompetanse enn andre søkere.
Hensiktene deres har kanskje ikke vært bevisst grådighet og mer til de som har mest. Men det var det som ble resultatet av den politikk de førte!
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no