KRONIKK: Strømmestiftelsen har liten grunn til å være stolt over sin håndtering av MYSA-saken i 2011. På kort varsel stoppet de all støtte til arbeidet i slummen i Nairobi. Det kan virke som de var mer opptatt av å redde sitt eget omdømme enn skjebnen til barna de hadde vært med å hjelpe.
Av Arve Danielsen, publisert 14.9.20.
Høsten 2011 avsluttet Strømmestiftelsen sin mangeårige støtte til MYSA (Mathare Youth and Sport Association) i slummen i Nairobi, et av de verste slumområder i verden med anslagsvis 700-800 000 beboere. Prosjektet ble startet i 1987 av kanadieren Bob Munro, tidligere rådgiver til Gro Harlem Bruntland. Han brukte fotball som basis for å skape utvikling og håp, gjennom å strukturere denne fantastiske idretten på en måte som inkluderte og ga barn og unge en mulighet og ikke minst et håp. Gjennom alle disse årene har tusenvis kommet seg ut av slummen og fått en framtid.
Strømmestiftelsen var støttespiller og en av de store bidragsyterne til MYSA i mange år, og skapte en god dialog mellom Norge og slummen i Nairobi. Høsten 2011 meldte tidligere politimester Bjørn Hareide til norske myndigheter om alderstriksing og økonomiske misligheter i MYSA, og kom med beskyldninger om en seksuell ukultur. En såkalt varsling. Basert på påstandene til Hareide stoppet Strømmestiftelsen nesten umiddelbart all støtte til MYSA. Støtten hadde til da vært på over 2 millioner NOK årlig. Dette skjedde til tross for at det ikke forelå noen form for dokumentasjon for påstandene til Hareide, bortsett fra når det gjaldt triksing med alder.
Dagens Næringsliv tok saken og dokumenterte at det ikke var noen sak - MYSA hadde gode rutiner for å håndtere seksuelle overgrep - og at Strømmestiftelsen hadde gjort MYSA urett.
Dette rammet tusener av fattige barn og unge i slummen i Nairobi. MYSA hadde på den tiden over 28 000 medlemmer, og mange hundre fikk støtte til utdanning fra Strømmestiftelsen.
Saksansvarlig for MYSA hos Strømmestiftelsen, som hadde arbeidet med MYSA i mange år, ble tatt av saken, og fikk aldri anledning til å kommentere det som skjedde. Hareide forankret sin argumentasjon om seksuelt misbruk på kontakt med tre jenter, som var blitt misbrukt av en trener i 1999 under Norway Cup. Hareide påsto at det var flere som var blitt misbrukt, men som ikke torde å stå fram. Han hadde ingen dokumentasjon på dette. Hareide besøkte aldri MYSAs aktiviteter i slummen.
MYSA engasjerte KPMG, et internasjonalt revisjonsfirma, til å gjennomgå alle rutiner innenfor økonomi, uten at det ble funnet noen misligheter. Det ble også nedsatt en granskings-kommisjon for å se på den påståtte seksuelle ukulturen, hvor begge parter hadde sine representanter. Det var uenighet i kommisjonen om realitetene i beskyldningene, men det kom fram at MYSA hadde strenge interne rutiner for misbruk. Vedkommende trener var blitt oppsagt ikke lenger etter at hendelsene hadde funnet sted.
Partene kom sammen 22.-23. mars 2012 i Nairobi, hvor også medlemmene i kommisjonen var tilstede. Her ble man enige om at den framlagte rapporten til kommisjonen var uriktig og ikke i henhold til inngåtte avtaler, og at den skulle legges til side. Dette bekreftes i epost mellom partene 30.mars 2012. Her forpliktet alle seg til at saken skulle være intern og ikke brukes offentlig, da det ikke forelå dokumentasjon på en «seksuell ukultur» i MYSA. Likevel valgte Strømmestiftelsen å påstå dette, og det ble en mediesak i Norge.
Mange lurer fortsatt på hvordan en norsk bistandsorganisasjon kunne gjøre dette.
Fædrelandsvennen hev seg på og sendte nedover en journalist, Tarjei Leer-Salvesen. Han fant tre jenter som fortalte egne historier, som i hovedsak bekreftet Hareides beretning. Leer-Salvesen satte seg ikke inn i all historikk eller gjorde seg kjent med enigheten fra møtet den 23. mars 2012. Det ble store oppslag i Fædrelandsvennen, hvor Strømmestiftelsen fikk støtte for sin håndtering av saken, også på lederplass.
Dette ble hengende i flere år, fram til november 2015, da Dagens Næringsliv tok saken og dokumenterte at det ikke var noen sak - MYSA hadde gode rutiner for å håndtere seksuelle overgrep - og at Strømmestiftelsen hadde gjort MYSA urett. I artikkelen i DN hevdet daværende generalsekretær i Strømmestiftelsen at han hadde dokumentasjon på sine påstander liggende i en safe, men den dokumentasjonen kunne han dessverre ikke vise til DN ! Jeg sendte artikkelen og all dokumentasjon jeg hadde fått innsyn i til ledelsen og styret i Strømmestiftelsen. Jeg mente at MYSA var gjort urett, og at eventuell dokumentasjon som viste noe annet måtte legges fram av Strømmestiftelsen. Henvendelsen ble aldri besvart.
Da ny generalsekretær i Strømmestiftelsen ble ansatt valgte jeg å ta opp saken igjen vinteren 2018, for å sette lys på uretten, og strekke ut en hånd til MYSA som hele tiden hadde strevd med etterdønningene etter bruddet. Men generalsekretæren skrev på epost til meg at saken var historie, og at organisasjonen hadde andre ting å fokusere på.
I dag har MYSA store utfordringer knyttet til økonomi og ikke minst corona-situasjonen. Mange lurer fortsatt på hvordan en norsk bistandsorganisasjon kunne gjøre dette. Burde man ikke heller den gangen gått inn med ressurser for å rydde opp i den ukulturen man mente fantes ? Hadde man glemt at dette var i en slum hvor overgrep og misbruk er dagligdags.
Men kanskje er det slik at urett går ut på dato ?
Arve Danielsen
Det ble gjort en endring i teksten 17.9.20.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no