Tidligere ordfører Arvid Grundekjøn i Kristiansand bekrefter i en samtale med Argument at han var kjent med at investor Nicolai Tangen ville bli utnevnt til ny sjef for Oljefondet «en ukes tid» før utnevnelsen ble offentliggjort.
Av Bernt H. Utne, publisert 2. april 2020
Ifølge Grundekjøn er det «ganske vanlig» at forretningspartnere og forretningsforbindelser blir informert om jobbskifter. Hensikten er å unngå å sette samarbeidspartnere i forlegenhet når jobbskiftet senere blir kjent. Grundekjøn ble informert av Tangen personlig med ønske om fortrolighet til utnevnelsen ble offentliggjort. Om Grundekjøn ble informert før eller etter hovedstyret i Norges Bank hadde foretatt tilsettingen av Nicolai Tangen, er uklart. Hvorvidt Tangen hadde fått tillatelse av sin fremtidige arbeidsgiver til å informere samarbeidspartnere om sin nye stilling på forhånd, er heller ikke kjent.
Oljefondet, også kalt Statens Pensjonsfond Utlandet, er et av verdens aller største fond og eier i følge Norges Banks nettside nå 1,5 prosent av alle verdens børsnoterte selskaper. Det betyr at fondet har eierandeler i ca. 9000 selskaper verden over. Fondet investerer utelukkende i utlandet, og hensikten er å fungere som en finansiell reserve og et generasjonsfond for fremtidig bruk. Nicolai Tangen har gjennom AKO Capital vist at han kan forvalte formuer for andre med god avkastning. Men i forhold til vårt nasjonale oljefond er Tangens AKO Capital en beskjeden aktør. Han har også de siste ti-år hatt god nytte av den generelle aksjeutviklingen på verdens børser, stimulert av de langvarige lave renter som har gjort andre typer av investeringer mindre attraktive. Å drive aktiv aksjeforvaltning ved såkalte «smarte investeringer» er også langt enklere når det gjelder mindre fond som kan investere i smalere aksjeporteføljer.
«Ganske vanlig» at forretningspartnere og forretningsforbindelser blir informert om jobbskifter
For Oljefondet, som er så bredt oppstilt, er det svært vanskelig å kunne gjøre det bedre enn aksjemarkedet generelt. Med de dramatiske fall i aksjekursene som vi på bakgrunn av dagens koronakrise opplever, vil Oljefondet måtte bevege seg gjennom høyst urolig farvann i tiden som kommer. Sannsynligheten for betydelig tap for et så bredt oppstilt fond som det norske er derfor stor både på kort og mellomlang sikt, uansett hvem som sitter i sjefsstolen. I tillegg kommer økende utgifter for å finansiere de nasjonale koronatiltakene, noe som uvegerlig vil måtte føre til delrealisering av vår felles aksjeformue. Når et så stort fond som det norske da begynner å selge aksjer, vil det kunne bidra til ytterligere kursnedgang.
Nettopp i slike urolige tider som nå står foran oss er god ledelse påkrevd. At Tangen kan forvalte kapital med tanke på profitt, er få i tvil om. Men om han er like god til å verne om verdier i nedgangstider er noe annet. Tillit blant brede lag av befolkningen til at vår felles oljefond blir upartisk forvaltet med sindighet og klokskap er viktig. Og heri ligger Tangens mest åpenbare svakhet, hans fortid!
For det første har han latt sitt investeringsselskap bli registrert på skatteparadiset Cayman Island. Dette bagatelliseres av Tangen som sier: ««Det har ingen skattefordeler for meg, fordi jeg og andre skatter for gevinsten i landet der de bor». Det er utvilsomt riktig for hans personinntekt, ettersom investorene skattes etter de enkelte lands skatteavtaler. Disse avtalene er bilaterale, og fordeler skatterettighetene mellom landene etter noenlunde samme lest. Men det besvarer jo ikke spørsmålet om hvorfor Tangen har registrert sitt investeringsselskap i skatteparadiset Cayman Island. Selskapsskatten for AKO Capital betales altså i registreringslandet, Cayman Island. Størrelsen på denne selskapsskatten er ikke kjent.
For det andre er det hans formue. Det er i seg selv ingen ulempe å være rik. Det er flott at dyktige mennesker gjør det bra. Men formue alene er ikke nok. Man må også kunne overbevise omgivelsene at man kan skille mellom rollene i samfunnet. Tangen vil nå ta med seg hjem til Norge en formue som i følge Aftenposten utgjør 7 – 8 milliarder norske kroner. Hvordan han har tenkt å etablere det «vanntette skottet» som åpenbart er nødvendig for å skille mellom hans forvaltning av vår fellesformue, og forvaltningen av hans privatformue, er ikke klart. Men foreløpig er det ingen, og slettes ikke Tangens kommende sjef, sentralbanksjef Øystein Olsen, som mener at det er et problem. I alle fall ikke til nå.
Nicolai Tangen har utvilsomt et godt nettverk som han ikke nøler med å bruke.
For det tredje er det Tangens fremgangsmåte som vekker motstand. Hvordan han klarte å få etablert et kunstmuseum på Silokaia i Kristiansand, hvor hans egen samling av nordisk kunst skal vises frem, er et godt eksempel. Og hvordan han klarte å bli utnevnt til sjef i Oljefondet uten å stå på søkerlisten er et annet eksempel. I følge jusprofessor Jan Fritjof Bernt ved Universitetet i Bergen er sentralbankens praksis med å holde Tangen skjult fra søkerlisten både «uheldig og ulovlig».
Nicolai Tangen har utvilsomt et godt nettverk som han ikke nøler med å bruke. At Arvid Grundekjøn var informert om jobbskiftet, bekrefter det mange lenge har ant. Nettverket eksisterer, det brukes, og spørsmålet er om det også misbrukes? Svaret på dette spørsmålet vil avklare hvorvidt Nicolai Tangen vil lykkes i jobben som sjef for Oljefondet.