Synspunkt 19.09.2023: Fædrelandsvennens kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad, avgjør hvilke festivaler som hun ønsker å gi en bred mediemessig dekning. Den 25 år gamle Protestfestivalen er ikke blant disse. Begrunnelsen er spesiell. Hun mener festivalen ikke har den nødvendige gjennomslagskraft, aktualitet eller allmenne interesse.
Av Svein Inge Olsen, publisert 19.09.2023
Kritikk av valgresultatet
Hun fornekter seg ikke, kulturredaktør i Fædrelandsvennen Karen Marie Blågestad. Hva vil hun, og hvorfor spiller sjefsredaktøren Eivind Ljøstad på laget hennes?
Hennes vedvarende korstog mot alt som lukter kristenmannsblod, har nå endt opp i en sutring over at det nye bystyret i Kristiansand visstnok er fylt opp av kristenfolk og personer fra høyresida. Hun som har så lett for å ta til orde dersom andre «sutrer»!
I en kommentar med overskriften "Byen har gått til høyre, men har den også gått tilbake?a, skriver hun: «Men etter valget – vel. Hva slags kultur og verdisyn vil byen bli assosiert med?». Syndebukkene som hun frykter, er de hun ikke liker og ikke vil ha i posisjon i byen, fordi de fronter oppfatninger hun er fundamentalt uenig i. Hun nevner nyvalgt varaordfører Charlotte Beckmann Finnestad «som står for verdier som man lett kan knytte til gamle fordommer om Sørlandets hovedstad». Hun fortsetter med å hakke løs på Pensjonistpartiets Helen Rosvold Andersen, som «takket være en intens kamp mot rosa kompetanse i skolen, kritikk mot dagens undervisning om kjønn og seksualitet i skolen, fikk hun så mange slengere at hun endte opp på tredjeplass og med fast sete i bystyret».
Nå har vi hatt fire år med noe i bystyret, nå får vi fire år med noe annet. Er ikke dette i samsvar med demokratiets vesen?
Motstander av meningsmangfold
Det er påfallende at Blågestad, som ofte har ropt høyt om mangfold, viser seg å egentlig være motstander av mangfold! Nå har vi hatt fire år med noe i bystyret, nå får vi fire år med noe annet. Er ikke dette i samsvar med demokratiets vesen? Så får vi sjanse til å se hvordan ulike verdier vil slå ut i praktisk politikk. Blågestad vil derimot ha mangfold på sine premisser. Hun skriver at «Kulturaktører frykter at offentligheten blir trangere. At verdikonservativismen vil kjempe mot det liberale mangfoldet, avgrense ytringsrommet og bare støtte kunst og kultur de mener representerer noe godt og oppbyggelig». Hun karakteriserer det disse «nye stemmene» står for, som «gamle fordommer». Hun vil visst heller ha en by der man bedriver sarkasme og ironiserer for å få lagt lokk på bibelbeltet.
Ingen overraskelse
For meg som i snart et kvart århundre har drevet Protestfestivalen, byens lengstlevende festival, som noen mener er Norges viktigste debattfestival, er hennes utfall mot det nye bystyret ingen overraskelse. Festivalen, som er livssynsmessig nøytral og slipper til stemmer fra hele spekteret av politiske oppfatninger og livssyn, er de siste tretten årene blitt valgt bort fra nesten all spalteplass av Blågestad og hennes avis. Det gir grunn til undring over hva hun og avisen mener med ordet mangfold. Jeg kan ikke se at byens monopolavis står for mangfold, når den ignorerer det den ikke liker, og gjennom sin maktposisjon forsøker å ta livet av Protestfestivalen, fordi den etter kulturredaktørens syn er «kristenkonservativ og uinteressant». Man kan undres over hvordan en festival som VG i sin tid karakteriserte som en «raddisfestival», kan ha blitt det stikk motsatte, når dens ideologiske basis har vært den samme helt siden starten i år 2000?
Da Blågestad tok over som kulturredaktør i 2010, fikk jeg beskjed om at hun ikke likte verdiene festivalen sto for, og at avisen ikke lenger ville dekke festivalen. Hun har holdt ord.
Avisens skifte begynte i 2008, da festivallederne utfordret motstanderne av forslaget til ny ekteskapslov til å komme på banen med sine argumenter. Ønsket var at også motstanderne, ikke bare tilhengerne, skulle komme til orde.
Da Blågestad tok over som kulturredaktør i 2010, fikk jeg beskjed om at hun ikke likte verdiene festivalen sto for, og at avisen ikke lenger ville dekke festivalen. Hun har holdt ord. Siden den gang har Fædrelandsvennen med få unntak boikottet omtale av festivalen. I juni 2014 begikk hun det mange mente var et karakterdrap på meg som person gjennom en lederkommentar, der hun sauset sammen festivalen med mitt livssyn, min private skilsmisse og annet snadder hun hadde funnet på min private Facebook-side. Du bør gå til PFU, sa flere, men jeg gjorde ikke det.
Opprop om statsstøtte
I 2016 skrev 33 kjendiser fra kultur- og samfunnsliv under et opprop om statsstøtte til Protestfestivalen. Én av de 33, Terje Formoe, uttalte i samband med dette: «Jeg mener det er viktig med en festival som Protestfestivalen. Det er viktig at alle meninger slippes fram. Man kommer for sjelden i dybden av debatter. Det er for lite meningsbrytning. Det er for sjeldent man møter folk man har helt ulike oppfatninger med». Han er fortsatt en viktig annonsør i festivalens programmagasin.
Blant de andre som skrev under, var nå avdøde Jahn Teigen, som mente festivalen er en av Nordens viktigste. Sylfest Lomheim uttalte at Protestfestivalen «er en veldig viktig meningskanal i samfunnsdebatten» og Vebjørn Selbekk kalte den «Norges viktigste festival». I en kommentar den 2. mai samme året skrev Blågestad at ideen bak festivalen er god, men hun likte ikke det Svein Inge Olsen bidro med. Hun trakk fram en rekke usakligheter og usanne påstander, som alt i alt endte opp i at hun ikke syntes om min kristne bakgrunn. Hun hevdet videre at jeg og Protestfestivalen hadde stått bak en hendelse da busslaster med kristenkonservative dro til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven. Så mye kan man vrenge på sannheten. Realiteten var nok heller at oppslag i hennes avis førte til mobilisering.
Oppropet fra de 33 førte til en debatt om Protestfestivalen i NRK P2, der Blågestad deltok. Hun medgikk at «en og annen kjendis dukker opp, som Bob Geldof», men la til at «hvorfor de gjør det er det ikke godt å si» og påsto at de nok ikke visste hva de holdt på med. Denne oppsiktsvekkende karakteristikken rammet bl.a. folk som Per Fugelli og Harald Stanghelle, som var gjengangere på festivalen. Hun holdt også fast ved den for lengst tilbakeviste påstanden om at festivalen hadde organisert busslaster mot likekjønnet ekteskap. Hun opplyste at hun ikke ville gråte om festivalen måtte legges ned, da den har en sterk agenda og er veldig reaksjonær. Som et apropos til programposten i 2016 kan det nevnes at P2 nå i flere år har overført debatter fra Protestfestivalen.
Hersketeknikk
Utfrysning og ignorering er en velkjent metode for å bli kvitt det eller den man ikke liker. Når man er kulturredaktør i en monopolavis i en by med mer enn 100 000 innbyggere, har man makt. Jeg har vært stille i tretten år, men nå er det slutt. Jeg har ikke mer å tape. Jeg er ikke redd henne lenger slik jeg har vært i mange år. Hver gang jeg møtte henne i byen snudde hun seg bort eller rett og slett bare ignorerte meg. Det var ubehagelig. Jeg forsto aldri hva jeg hadde gjort henne. Jeg er ikke redd henne mer, men det tok tretten år av livet mitt.
Mediedekning av festivaler
Kulturredaktøren hadde ikke fått lov til å holde på slik uten å ha en sjefsredaktør i ryggen. Jeg oppsøkte redaktør Eivind Ljøstad for noen år siden, fortalte at hun boikottet oss, og ville vite hva han tenkte om det. Han fortalte at Protestfestivalen var viktig for byen, og sa at om det skjedde igjen, kunne jeg komme tilbake året etter, og han skulle se hva han kunne gjøre. Jeg dro tilbake året etter, men fikk da til svar at han ikke ville blande seg inn i hennes anliggende. De siste årene har avisen heller ikke dukket opp når vi har lansert programmet. I fjor tok jeg igjen kontakt med sjefsredaktøren, som da kunne fortelle meg at avisa hadde sluttet å dekke festivaler.
Men så kom årets sommer og med den mest intense avisdekningen jeg har sett noen gang av festivaler som Palmesus, Sommerbris og andre; ja til og med konsertene på fiskebrygga. Avisen hadde rapporter, reportasjer og det jeg vil kalle super reklame for disse festivalene, som alle da selvsagt gikk bra. Jeg tenkte at dette var nye toner, og at det også kunne slå positivt ut for Protestfestivalen. Men under årets festivaluke forsto jeg fort at vi var unntaket.
Protestfestivalen har mistet flere tusen publikummere ved at den er blitt gjort usynlig og uvesentlig i Fædrelandsvennen; selv om jeg har forsøkt å bøte på dette med å skrive kronikker basert på festivalens innhold. Ikke en gang det faktum at Jan Grue - forfatter og forkjemperen for de funksjonshemmedes rettigheter - i år fikk Erik Byes minnepris under festivalen, har vært nevnt i avisen.
Dette er Fædrelandsvennen, slik den har fungert de siste årene.
Fædrelandsvennens sjefsredaktør
En natt under årets festival fikk jeg ikke sove på grunn av dette og skrev en melding til sjefsredaktøren som kan karakteriseres som et hjertesukk. Jeg skrev at all min erfaring viser at pressedekning er helt avgjørende for publikumstallet på festivaler. Jeg skrev om hans egen beskjed, at avisen hadde sluttet å dekke festivaler. Men så gjorde de det likevel, bare ikke vår festival. Jeg påpekte at de skrev fyldig om filmen "Perleporten", men ikke om de viktige tema som samtidig foregikk på Protestfestivalen. Jeg påpekte at det er bare 50 meter fra redaksjonen til teltet. Han svarte aldri på henvendelsen.
Dette er Fædrelandsvennen, slik den har fungert de siste årene. Noen av oss lengter tilbake til tiden med den omstridte Finn Holmer Hovens som redaktør. Han var aldri likegyldig. Han gjorde ikke forskjell på folk.
Da jeg skrev på Facebook om opplevelsene mine, ønsket redaktør Gunnar Stavrum i den nye nettavisen i byen KRS – Avisen Kristiansand – å trykke oppgjøret mitt med Fædrelandsvennen. Han ba samtidig om en kommentar fra sjefsredaktøren. Ljøstads kontante svar var «Vås», uten at han gikk inn på spørsmålene mine. Trond Meier Høyrem svarte Ljøstad i et innlegg i KRS med tittel "Ljøstads punktum" der han rettet til dels kraftig kritikk mot redaktøren. Han påpekte at redaktøren er avhengig av leserens tillit og hevdet at minst én av påstandene mine ville det vært enkelt å besvare. Til sist skrev Høyrem at «å late som om en kulturfestival som Protestfestivalen gis samme oppmerksomhet som pengemaskinen Palmesus etterlater bare en flau smak i munnen».
Er det ikke på tide at byens befolkning tar et kraftig oppgjør med avisen Fædrelandsvennen? Ledelsen synes å tro at den lever trygt fordi folk vil lese dødsannonsene og derfor ikke sier opp avisen. Slik er det neppe i lengden. Mange har alt sagt den opp. De siste årene har bevist at også sørlendinger kan protestere, når det er nødvendig. Blågestad har tidligere sagt at festivalen jeg var med på å starte bør skifte ut meg, men kanskje Fædrelandsvennen heller burde byttet ut de to topplederne?
La oss tåle og gi plass til uenighet.
Bred meningsbrytning
Sjefsredaktørens kulturredaktør kommer ikke til å vinne sine kamper, enten det gjelder Protestfestivalen eller kristenkulturen i landsdelen. Bred meningsbrytning i åpent lende er viktig. Historien vår er viktig. Røtter og identitet er viktig. Protestfestivalen har i snart et kvart århundre vært et fristed for åpen og usensurert debatt. Kristiansand er hjertet i bibelbeltet, enten hun liker det eller ikke. Begge deler kan vi være stolte av, enten vi har en religiøs tro eller ikke. La oss tåle og gi plass til uenighet. Jeg vil anbefale Blågestad å lese Blaise Pascal. Skråsikkerhet er sjelden lurt. Noen ganger må man være smart. Som redaktør i en lokalavis bør man formidle det som skjer, ikke plukke ut det man liker og ignorere resten. Det lønner seg neppe i det lange løp.
Protestfestivalen 2023 bød på spennende meningsbrytninger, god folkeopplysning, engasjert publikum (som burde vært flere!) og verdifulle kulturelle innslag. Det nye bystyret blir et friskt pust i byen, selv om jeg slettes ikke er enig med flertallskoalisjonen i alt. Det var jeg ikke med det avgående bystyret heller.
Argument Agder har forelagt artikkelen for Fædrelandsvennen som har følgende kommentar:
Fædrelandsvennen tilbakeviser det som blir påstått i denne kommentaren. Verken faktiske forhold, våre motiver eller vår dekning er riktig gjengitt. Senest i år skrev vi en forhåndsomtale om Protestfestivalen med inngang i husmor-debatten Svein Inge Olsen har prøvd å reise, og dekket i tillegg to debatter.
Redaksjonen jobber hele tiden etter vanlige journalistiske kriterier når vi vurderer omtale av arrangementer. Der er krav om vesentlighet, offentlig interesse og interesse fra publikum blant vurderingspunktene.
Vi erfarer at festivalen ikke har verken den gjennomslagskraften, aktualiteten eller interessen som den kanskje hadde for mange år siden. Som egentlig er beklagelig – for ideen om denne festivalen er i bunn god.
Denne kommentaren fra festivalsjefen oppsummerer tilbakemeldinger vi har fått fra ham en rekke ganger. Det er nærmest blitt en årlig klagesang.
Vår anbefaling vil være at Olsen i stedet bruker kreftene på å vurdere både tematikk, oppsett og gjester for å gjenreise interessen og relevansen overfor publikum.
Karen Kristine Blågestad
Kulturredaktør, Fædrelandsvennen
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no