Synspunkt 22.05.2023: Jan Petter Horn mener at i det store og hele er vi, og vil vi være, tjent med dette slik det er nå. Hans synspunkter er dels basert på en utredning fra konkurransetilsynet, og dels på virkninger det vil kunne få dersom vi «kutter» kablene til Europa.
Av Aage P. Danielsen, publisert 22.05.2023
Vårt markedsbaserte kraftmarked
Vi har i mange år hatt et markedsbasert kraftmarked I Norge. Forut for den nye energiloven i 1991 var situasjonen at det egentlig ikke var et felles, norsk marked. Både forbrukere og næringsliv var i praksis knyttet til regionale og lokale kraftleverandører. Utgangspunktet for prisen var et tilnærmet selvkostprinsipp. Leveransen skjedde via et lokalt el-nett som ble eid av kraftleverandøren. I Kristiansand kommune var det slik at de som bodde i kommunen dels ble betjent av Kristiansand Elektrisitetsverk, mens vi som bodde i tidligere Randesund hørte til VAE sitt nett og fikk strømleveransen fra disse.
KEV sine kunder hadde billigere tariffer enn VAE, mest på grunn av lavere kostnader på el-nettet. Vi som bodde i Randesund- som nå var en bydel i Kristiansand -, fikk derfor hvert år en hyggelig «presang» fra KEV. De refunderte oss forskjellen mellom VAE sine tariffer og det det ville kostet oss med KEV som leverandør i form av en hyggelig postanvisning hvert år i noen år.
Slike eksempler var det mange av. Noen lokale kraftverk hadde ikke mulighet til å forsyne sine kunder med nok kraft og effekt. Det var derfor mange gode grunner til å få et annet system. Og det var egentlig bakgrunnen for den nye energiloven i 1991.
Kraften kan ikke flyte fritt mellom landsdelene, slik et fritt marked egentlig forutsetter.
Den åpnet for et friere norsk marked for kraftleveransen, mens nettdelen av leveransen fremdeles er lokale monopolvirksomheter, men underlagt visse restriksjoner. I dag er det derfor fremdeles stor forskjell i pris på nettavgift avhengig av hvor du bor. I motsetning til Vinmonopolet, som har samme pris i hele landet på samme vare, har vi ikke det på nett - tariffen.
Og noe av årsaken til at vi har ulike prissoner for kraft i Norge i dag har nok til dels sin årsak i dette. Årsaken er såkalte flaskehalser mellom ulike deler av Norge. Vi har ikke linje eller nettkapasitet til å overføre nok kraft fra Nord til Sør og motsatt. Kraften kan ikke flyte fritt mellom landsdelene, slik et fritt marked egentlig forutsetter.
Det norske markedet – før Acer og nye kabler.
Lenge før 1991 hadde vi kabelforbindelser til utlandet, både til Sverige og til Danmark. Utgangspunktet for disse var en vinn/vinn tankegang. Vi hadde regulerbar kraft; Danmark hadde ikke det. Vi leverte kraft på tider av døgnet når de hadde «topper» og fikk den tilbake fra deres varmekraftverk kanskje allerede seinere på dagen. Sverige var i noenlunde samme situasjon; de har riktignok litt regulerbar kraft, og har også hatt kabler til Danmark og andre land i lang tid.
Dette har fungert knirkefritt i årevis uten noe Acer som overstyrende organ for flyten i systemet.
Folk flest handlet fremdeles sin kraft hos sine gamle leverandører, i tiltro til at de ville oss vel. Samtidig boblet det opp nye aktører som ikke produserte kraft, men som kjøpte den i markedet, la på et mellomlegg og solgte den videre. Det ble tilsynelatende konkurranse i markedet. I ettertid ser vi at det her var mange useriøse aktører Vi må spør oss selv om vi egentlig var tjent med dette, eller om det egentlig bare ble et fordyrende ledd.
Men bortsett fra dette er jeg enig med Jan Petter Horn i at det norske markedet med kabler til Sverige og til Danmark fungerte greit, og hadde åpenbare fordeler i forhold til det som var tilstanden før 1991.
Vi hadde for mye kraft i Norge og Sverige, sa de.
Nye kabler til utlandet
De som ivret for nye kabler til utlandet var primært Statkraft, Agder Energi og andre store kraftprodusenter. De hevdet med tyngde, at disse ville fungere på samme måte som kablene til Danmark og Sverige. Vi hadde for mye kraft i Norge og Sverige, sa de.
Slik ble det ikke. Det var egentlig tre årsaker til dette. Den ene var at vi – uten at vi hadde behov for det – knyttet oss til Acer samarbeidet. De overvåker nå alle våre utenlandskabler, selv om vi i årevis har klart det selv med tosidige avtaler. Acer er derfor et nytt og fordyrende ledd for vårt kraftsystem.
Mener jeg.
Vi kunne med tosidige avtaler fremdeles ha anlagt kablene med tosidige avtaler som tidligere. Kontinentale Europa, kunne selvsagt ha sagt nei til slike. Jeg mener det i så fall ikke hadde vært til vår ugunst.
Den andre årsaken var selvsagt også krigen i Ukraina, og stopp i leveransene av russisk gass. Norge, som tapte i konkurransen med Russland om slike leveranser, ble nå plutselig hovedleverandør av nær sagt alt vi kan produsere, samtidig som prisøkninger på levert kraft gjør våre kraftprodusenter rikere, og oss andre fattigere.
Den tredje årsaken tar jeg opp til slutt.
Solidaritet med Europa?
Mange vil nok mene at vi har en solidarisk forpliktelse overfor resten av Europa. Jeg er ikke uenig i det. Vi bør – og skal levere det vi kan av så vel gass som kraft. Ikke for å tjene oss rike på dette slik både gass og regulerbar kraft gir mulighet til.
Men det er samtidig ikke uten grunn at vi også må tenke på oss sjøl. Vi bor i land med et betydelig kaldere klima enn sentral Europa. Gjennomsnittstemperaturen i Oslo ligger på 5,7 grader mens den utgjør 10,9 grader i Paris.
Vi må sørge for at vi har kraft nok til å dekke eget behov før vi tømmer magasinene for leveranser til andre. Og på samme måte som fisk – vår andre store og forhåpentligvis evig fornybare råvare – er regulerbare kraft et av de få konkurransefortrinn vi har i ei ny og grønnere framtid når oljeressursene uansett flater ut.
Jeg frykter konsekvensene hvis vi ikke gjør noe.
Mulige konsekvenser ved kutt av kabler
Jan Petter Horn frykter konsekvensene hvis vi kutter kablene.
Der er vi uenige.
Jeg frykter konsekvensene hvis vi ikke gjør noe. Vi kan beholde kablene, men etablere tosidige avtaler. Storbritannia er ikke med i EU, og vi har derfor ingen bånd på oss med å reforhandle den avtalen. Når det gjelder de øvrige kablene, må formålet være å få disse avtalene tilbake til det Statkraft og kraftprodusentene lovet oss; vi leverer når vi har disponibel kraft til avtalte priser, og frikobler oss for øvrig fra europeisk prisnivå for eget bruk.
Den tredje årsaken..
er vår egen skyld. Våre kraftressurser er i all hovedsak eid av og forvaltes av stat, kommuner og fylkeskommuner. De er blitt en til dels grådig markedsaktør som setter egen profitt foran alt annet. Eierne forlanger maksimal avkastning i motsetning til det de gjør for vannet de leverer til oss. Det innebærer at for hver krone vi må betale mer som følge av et dysfunksjonelt marked, klapper ordføreren i hendene.
Kommunen klarte seg greit før kraft ble en markedsvare. Det var aldri intensjonen at energiloven i 1991 skulle føre oss dit vi er nå.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no