• Argument

En hyllest til håndtrykket

KOMMENTAR: De siste månedene har fått meg til å innse at jeg er en håndhilser. Jeg har ikke savnet klemmer fra kjente og ukjente i så stor grad, men jeg savner gode håndtrykk. Det er noe helt eget å åpne hendene for hverandre og det er ikke uten grunn at dette har vært en gest som har fulgt oss i mange hundre år og som kanskje er den menneskelige gesten med størst utbredelse på tvers av kulturer.

Illustrasjonsfoto: Unsplash/Chris Liverani

Av Dag Øystein Nome, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Agder. Publisert 19.08.20

Håndhilsing har røtter tilbake i gamle Greske og Babylonske kulturer, og ble nedtegnet i sagn og myter og avbildet på vegger og tak som et tegn på at to parter viste hverandre tillit og åpenhet. Det konkrete opphavet er ganske banalt, men allikevel den gangen, livsviktig. Å åpne hendene for hverandre var et bevis på at ingen av partene bar våpen. I middelalderen ble det i tillegg utviklet håndhilsning som inkluderte risting av hender og underarmer, og etter sigende var det for å vise at det heller ikke var kniver skjult i jakkene eller under kappene.


Den åpne hånden er et tegn på at vi ikke skjuler noe for hverandre, og at vi møtes i tillit.

Vi mistenker ikke hverandre for å bære våpen når vi møtes i vår tid, og vi kunne kanskje klare oss fint uten å riste hverandres hender og underarmer når vi møtes, men det er allikevel noe i den gesten som ikke kan erstattes av å dunke hverandre med albuen eller knyttede never.


Den åpne hånden er et tegn på at vi ikke skjuler noe for hverandre, og at vi møtes i tillit. Hånden og særlig håndflaten er at av våre mest sensitive organ som vi ellers bruker til kjærtegn og til de fineste sanseopplevelsene våre – å kjenne på den glatte steinen eller stryke over kattens myke pels og å leie en liten barnehånd.


Derfor gjør vi oss også sårbare når vi gir hverandre håndflaten. Vi tilbyr hverandre noe av det vi fineste og mest følsomme vi har som kropper. «Så gi hverandre hånden på det» kan en høre sagt under vigsler for å få bekreftet at de nygifte viser hverandre den gjensidige åpenheten og tilliten et ekteskap er avhengig av.


Alle kontrakter, enten det er stridende parter i krig som har funnet fram til avtale om våpenhvile eller det er forretningsavtaler som er i boks, forsegles med et håndtrykk. Overalt er håndtrykket ikke bare et synlig tegn på at avtaler inngås, men også en reell opplevelse av tillit og åpenhet. Som barn kunne vi i tillegg kutte oss selv i hånden før håndtrykket for å blande blod i samme slengen.


Håndhilsning har de siste månedene blitt erstattet av andre gester. Noen er plukket fra andre kulturer, som å holde hånden på hjertet eller legge sine egne håndflater mot hverandre å bukke forsiktig. Noen har erstattet håndhilsning med helt nye gester uten kulturelle røtter som å dunke albuer, underarmer eller føtter mot hverandre.


Noen av disse nye hilsemåtene kan sies å gi en viss mening. Det kan være hånden på hjerte er et uttrykk for å ha gode følelser for den andre, men også at vårt møte er preget av ærlighet. Vi vet hva det betyr å si noe «med hånden på hjerte».


Albuer eller knyttede never som slår mot hverandre har ikke det samme meningsbærende over seg og er på mange måter det motsatt av å åpne hånden. Det er en lukket gest. Riktignok gir den en opplevelse av å kjenne på hverandres grenser, men innebærer ikke det også at vi begge potensielt skjuler noe for hverandre?


Jeg tror derfor ikke gode avtaler kan inngås med dunking av albuer, men er vi villig til å forsterke håndhygienen ytterligere for å få lov til å gi hverandre hånda? Tillitsaspektet ved håndtrykket vil i så fall bli ytterligere forsterket. Jeg gir deg hånda i tillit til at du har spritet deg like grundig som jeg har.


Kommentarer? Send til post@argumentagder.no


Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder