• Argument

Ei skremmende bok om norsk lakseoppdrett


KRONIKK 12.01.2022 : Lakseoppdrett starta som et kreativt og velment initiativ fra husdyrforskere 40 år tilbake, men har utviklet seg til en stor kynisk, grådig og søkkrik industri med enorm makt. Ledende politikere kjøpes, ubehagelige funn skjules og kritiske fagstemmer mobbes til taushet. Fisk lider og dør i enorm skala, og kystmiljøene våre og der ute i verden ødelegges. Omsider fortelles denne stygge historien – en nasjonal skamplett.




Anmeldt av Tor Punsvik, naturviter og forfatter. Publisert 12.01.2022


Jeg har lest mange bøker gjennom et langt liv, men tror aldri noen har gått inn på meg som boka "Den nye fisken". Simen Sætre og Kjetil Østlie er erfarne journalister, og har brukt 6 år på å skrive boka. På mer enn 400 lesverdige sider presenteres et stort spekter av temaer knytta til norsk lakseoppdrett. Med begrensa plass har jeg måttet gjøre et skjønnsmessig utvalg av temaer som omtales.


Lakseoppdrettets historie kjennetegnes av sjukdom, parasitter, lidelse og død. I 1987 var 60 % av all bruk av antibiotika i Norge innen lakseoppdrett. Hver dag dør om lag 65 000 laks i oppdrettsmerdene, på Vestlandet mer enn hver tredje oppdrettslaks, og enda flere dør før de kommer til merdene. I alle år har næringen hevdet at dette med død og sjukdom skal komme under kontroll, men dødeligheten har ikke sunket.


Oppdrettsnæringen må ta i bruk stadig sterkere medikamenter i bekjempelse av parasitter som lakselus siden lusa utvikler resistens. Både lusa og medikamentene spres fra merdene ut i havmiljøet. Medikamentene dreper krepsdyr som kommer i kontakt med dem, og store kunstige tettheter av lakselus dreper villaks og sjøørret.


I november havnet villaksen på rødlista over truede arter, og fagfolkene tror at nedgangen skyldes oppdrettsnæringen. Enorme mengder oppdrettslaks rømmer, konkurrerer i elvene og forurenser arvematerialet til villaksen. Den totale norske bestanden av tilbake-vandrende villaks ville nå fått plass i et par oppdrettsmerder.


Tradisjonelt kystfiske er fortrengt og oppdrettsgigantene har kjøpt opp hele kystsamfunn og tatt over deres økonomi. Fjordene flagges etter hvert også ut, og mer enn en tredel av volumet i norsk lakseoppdrett er nå på utenlandske hender.


Norske tilsynsmyndigheter, Mattilsynet, har gitt etter for press fra næringen og toppolitikere, og misskjøttet og nokså konsekvent neglisjert sine tilsynsoppgaver både i forhold til fiskeetikk og overfor miljøgiftopphopning i oppdrettslaksen.


Oppdrettsnæringen har gitt store belastninger på de marine økosystemene langs kysten vår. Men boka forteller også om hvordan norsk oppdrettsindustri har gitt sosiale og økologiske nedturer i andre land, ikke minst på vestkysten av Sør-Amerika i land som Peru og Chile. Norsk oppdrettslaks, med basis i atlantisk laks, og medfølgende sjukdommer og parasitter, er ført inn i økosystemer de ikke hører hjemme i. Forfatterne har fysisk fulgt disse sporene og gravd i «skitten». Her får vi høre historien om «Hva skjedde da fisken i Chile ble syk og oppdrettsboomen kollapset?»


De seinere åra har oppdrettsbransjen spist seg inn i Brasils soyaproduksjon, og forårsaket avskoging av regnskog og fordriving av urbefolkninger som følger med dette.


Norsk oppdrettsnæring har de siste 10 år fostret 37 nye milliardærer, og tre av de ti rikeste personer under 30 år kommer fra oppdrettsnæringen. Likevel har denne mektige næringen, støttet av sine politikervenner, klart å hindre at de skal betale statlig naturskatt for sin miljøbelastende virksomhet på vår felles natur, slik eksempelvis vannkraftselskapene må.


Boka er skrevet i et godt språk, og med et stort kilderegister. Uten solid dokumentasjon ville forfatterne vært valset over og trukket for retten av en superrik næring med mektige politiske venner, for her adresseres og omtales nok av «skurker». Det har ikke skjedd. Mange ønsker nok at boka skal ties i hjel.


Daværende fiskeriminister kalte i 2016 i full offentlighet fagfolk som stilte kritiske spørsmål, samt avdekket truende kunnskap, som mørke motkrefter som han ville bekjempe. Kritiske stemmer, også blant våre fremste fagfolk, blir kalt «aktivister». Et godt bilde på hvordan et langvarig og tett politisk nettverk yter vennetjenester overfor denne mektige næringen.


Mye annet fra boka kunne vært referert. For anmelderen virker det ganske uforståelig at ikke påtalemyndighetene har villet gå inn og rydde opp i all den halv- og helkriminelle virksomheten som her er avdekket. Dette er kanskje den viktigste boka om nyere samtidshistorie i Norge, og anbefales lest av alle som ønsker å ha en mening om norsk oppdrettsnæring. Særlig viktig er det at politikere i Agder gjør det, som nå skal være med og avgjøre hvorvidt MOWI skal få etablere seg i skjærgården i Kristiansand!



«Den nye fisken» av Simen Sætre & Kjetil Østlie. Forlag: Spartacus. 426 sider.




Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no