I løpet av 45 år er Fædrelandsvennens betydelige formue forsvunnet i aksjeavtaler, selskapsdannelser, fusjoner, fisjoner og spesielle overføringer. I 2019 var Fædrelandsvennens egenkapital bare 15 millioner kroner.
I Argument Agder forsøker vi å fortelle den historien, eller de historiene som Fædrelandsvennen selv ikke fortalte. Det handler om det rike avisselskapet som gav bort alle sine verdier til aksjonærene. Og som deretter betalte leie for å kunne bruke de samme eiendommene og eiendelene. Både gamle og nye eiere har deltatt i tappingen.
Revisor Åge P. Danielsen og journalist Einar Guldvog Staalesen har gravd frem historiene og skrevet tre artikler hver om dem. Danielsen har analysert regnskap fra 2002 til i fjor.
De seks artiklene kommer som serie her i nettmagasinet Argument Agder.
Her følger den siste artikkelen til Einar Guldvog Staalesen.
Fædrelandsvennen kjøpte avisen Agder og overførte den til sine egne aksjonærer
Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 13.8.20
Fædrelandsvennen kjøpte Agder Flekkefjords Tidende for 10.000 kroner i 1971. Etter et par år med gunstig utvikling ble aksjene fordelt likt mellom de fire aksjonærgruppene i Fædrelandsvennen: Mosvold/Rasmussen, familien Benestad, familien Johanssen og familien Stumpf. En vellykket oppdatering av avisbedriften tydet allerede da på at aksjene ville bli gull verd.
Agder fikk låne penger av Fædrelandsvennen og betalte tilbake med sparebank-rente.
Alt som ble investert, ble betalt av Agder selv og lokalavisen tjente stadig mer penger. Fædrelandsvennen hadde ingen andre kontante utgifter, men bidrog betydelig med rådgivning. Pressestøtten og økning i statlig produksjonsstøtte, betydde mye for avisens økonomi.
I 1977 ble aksjekapitalen forhøyet fra 10.000 til 80.000 kroner med bruk av avisens egne fondsmidler. I 1978 ble aksjekapitalen bokført til 240.000. Det året fikk aksjonærgruppene 36.000 kroner i utbytte, i 1980, 62.000 kroner. Tallene er hentet fra Egil Remi Jensens bok om 120 år med lokalavisen Agder, med tittelen «En by i verden, en avis i byen».
Etter fem år var Agder utenfor Fædrelandsvennens innflytelse. Avtalen var at ansvaret for hele lokalavisforetaket skulle vare i fem år. Men Fædrelandsvennens aksjonærer holdt fast i sin avisbedrift i Flekkefjord. Agder ble etter få år en av de beste og mest lønnsomme lokalavisene i landet. Da Stumpf-familien måtte selge sin aksjepost i forbindelse med problem i andre deler av familie-selskapet sto lokale interesser i Flekkefjord i kø for å overta de gode verdipapirene.
Da Fædrelandsvennen kom inn, først og fremst med god rådgivning, vant Agder rivaliseringen mellom de to småbyavisene.
I 2016 ble Agder solgt til avisgruppen Nordsjø Media. Agders aksjonærer ble betalt med 17 prosent av Nordsjø-aksjene. Nå er Agder en av de vesentlige bedriftene i A-Media. A-media er en selveiende stiftelse med 75 lokalaviser i stallen. Vi får opplyst at avisen er tilfreds med den posisjonen. Agder har større egenkapital enn Fædrelandsvennen. Schibsted har aldri hatt interesser i Agder.
Agder-avtalen i 1971 var spesiell for Fædrelandsvennen av flere grunner. Agder var Fædrelandsvennens sjefredaktør Johannes Selands barndomshjem. Faren Ingvald Seland drev avisen med Venstre-medlemskap, avholdssak, mål-engasjement og sterke meninger i lederartiklene. Han tok ikke inn kinoannonser - det var et spørsmål om moral.
Avisen ble stanset under krigen og familien hadde da kun papir- og småhandel som inntektskilde. Etter krigen ville Ingvald at sønnene Gudmund og Johannes Seland skulle overta avisen. Den var ikke god butikk, men avisen var viktig. Gudmund var utlært typograf men stilte opp og ble redaktør. Johannes kom hjem fra regjeringens pressetjeneste i London og valgte å si ja takk til redaktørjobben i Fædrelandsvennen.
Johannes Seland var redaktør i Fædrelandsvennen da Agder ble solgt. Gudmund Seland var syk og ute av stand til å fortsette som redaktør i Agder. Avtalen som gjorde Fædrelandsvennen til eier, var langt på vei en avtale mellom brødre. Agder var på det tidspunktet ikke stort verdt. Den var nummer to-avis i Flekkefjord, mindre og fattigere enn høyreavisen Flekkefjordsposten. Gudmund Seland hadde holdt avisen i gang på bankens nåde i årevis.
Da Fædrelandsvennen kom inn, først og fremst med god rådgivning, vant Agder rivaliseringen mellom de to småbyavisene. En av årsakene til at Flekkefjordsposten ga opp var at den mistet typografer. Gudmund Seland, med typografbakgrunn, satte seg selvsagt ikke i en slik situasjon. Opplaget økte raskt og mye, blant annet fordi mange hadde fått avisen gratis i mange år (det fremgår av regnskapene).
Som nevnt, avtalen med Fædrelandsvennen gikk blant annet ut på at Fædrelandsvennen måtte forplikte seg til å utgi Agder som lokalavis for Flekkefjord i minst fem år. I følge Egil Remi Jensens avishistorie mente revisoren at den økonomiske risikoen var liten, det var ikke mye som kunne tapes. Revisor Heen stipulerte gjelden til 118.000 og egenkapitalen til 200.000 kroner. Det ble altså betalt 10.000 kroner for bedriften. Gudmund Seland personlig fikk en avtale om 50.000 kroner kontant og 150.000 i pensjon i like rater over 10 år, men Selands godtgjørelse skulle belastes Agders egen drift. Det klarte Agder fint.
Da Fædrelandsvennen ble rammet at dynamittsprenging og brann i 1972 måtte det skaffes en midlertidig avispresse i en viss fart. Dagbladet Sørlandets presse var til god hjelp de første ukene, men kunne ikke produsere mange nok avissider. Den nye offset-maskinen som ble anskaffet og betalt med forsikringspenger, var en god presse. Da Fædrelandsvennen 18 måneder senere var på plass på Fiskåtangen med ny og enda større Goss offset-presse, fikk Agder kjøpe halvparten av de midlertidige trykkverkene. Fremtiden var lys. Agder betalte regningene.
Aksjonærene fra Fædrelandsvennen var med videre, men bidrog ikke med tilskudd eller ny aksjekapital. Aage P. Danielsen skriver i dag om de siste selskaps-endringene. Vi har ikke vært i stand til å summere hvor stort utbytte gratisaksjene har gitt fra 1971 til 2018.
Kommentarer ? Send til post@argumentagder.no