KRONIKK 26.1.21: Vi ser nå resultatene av snart åtte år med høyrestyre. Arbeidsledige overlates i stor grad til seg selv. Offentlige tjenester forvitrer. Skal vi unngå fire nye år med høyrestyre må konsekvensene av regjeringens politikk belyses, så konkret som mulig.
De som står uten arbeid å gå til bærer den fulle byrden av korona og snart åtte år med regjeringen Solberg
Av Idar Helle, historiker og utreder i De Facto, idar.helle(at)gmail.com.
Publisert 26.1.21
«Man måste hela tiden jämföra», sier pojken Ingemar i filmklassikeren ‘Mitt liv som hund’ (1985). Sammenlikningens kunst gjelder vel også for koronalivet. For pandemien rammer jo ikke likt. Til tross for at vi alle har sosial nedstengning og overformynderi som felles skjebne, så er det dem som har mistet arbeidet sitt underveis som får en ekstra tanke når vinden nå tar tak i vinternatten der ute. Tallene i nyhetsmeldingene forteller at det er ganske mange det gjelder. I forrige uke meldte NAV at det var registrert 194 000 arbeidsløse ved inngangen til det nye året. Av dem var 122 000 helt ledige, mens 58 000 var delvis arbeidsledige. I tillegg er det nå 60 000 som er permittert innen industri og privat tjenesteyting. Til sammen betyr dette at nesten én av ti i den norske arbeidsstyrken er skjøvet ut av arbeidslivet under koronaen.
Lite hjelp å få for de arbeidsledige
Hva gjør regjeringen og offentlige myndigheter for dem som nå står ut en jobb og har fått dette i tillegg til koronaen å håndtere? Så godt som ingenting. Det er få strakstiltak eller sysselsettingstiltak som kan gi arbeidsløse noe å gå til fram til arbeidsmarkedet tar seg opp igjen. Det er heller ingen satsing på kurs, omskolering og utdanningsløp som kan hjelpe overgangen fra tidligere arbeidsplasser og yrkestyper som kanskje aldri vil komme tilbake som før. I stedet kommer meldingen fra statsministeren om at regjeringen helst vil slippe å forlenge permitteringsstøtten fra staten, fordi folk ikke har godt av å venne seg til å gå uten arbeid.
«Sektor for sektor mister [det offentlige] den tilliten sektoren har hatt, og innbyggerne opplever i mindre og mindre grad at førstelinja de møter kan svare og gi den bistanden som forventes»
Hva skyldes regjeringens og høyre-sidens unnfallenhet på et så viktig politikkområde som kampen mot arbeidsløsheten? For å finne en forklaring her, kan det være grunn til å gå nærmere inn på hvordan Solberg-regjeringen har ført sin politikk for offentlig sektor og i folkets tjeneste mer generelt. Fram til nå har det vært høy tillit til nivået på de offentlige tjenestene i den norske befolkningen. Det har nær sammenheng med at offentlige tjenester har vært universelle og skal omfatte alle, at de er skattefinansierte og dermed en form for felleseie, og ikke minst at de oppfyller både behov hos befolkningen og overordnede samfunnspolitiske mål.
Offentlige tjenester forvitrer
I boka Den solbergske staten (2020) viser medforfatter Helene Bank, leder i For Velferdsstaten, hvordan dette bildet nå er i endring: «Sektor for sektor mister [det offentlige] den tilliten sektoren har hatt, og innbyggerne opplever i mindre og mindre grad at førstelinja de møter kan svare og gi den bistanden som forventes». Hun spør videre om hva det er som gjør at offentlige ansatte melder at de ikke får gjort den jobben som deres faglige skjønn tilsier at de burde gjøre - ikke bare grunnet ressursmangel, men også styringssystemene de er underlagt. Også innenfor i kjernevirksomhetene endres offentlig sektor grunnleggende. Som blant annet i jernbanesektoren de siste årene, brukes oppsplitting av virksomhetsområder og ny offentlig ledelse (New Public Management) til å bygge opp et unyttig og uproduktivt direktørsjikt som hever lønninger fem til ti ganger så høye som fagarbeiderne i sektoren.
Resultatet etter snart åtte år med høyrestyre viser seg både i storbyene og på bygda. Bolig- og utdanningspolitikken nasjonalt bidrar til at klasseskillene i Oslo ytre øst og sør begynner å likne dem vi finner i Sverige og sørover på kontinentet. I fylker og kommuner rundt om i landet fører statens tilbaketrekning til nedlegging av sykehus og fødeavdelinger, nedlegging av utdanningstilbud i distriktene og struping av ferger og offentlige kommunikasjonstilbud.
Faglig skjønn framfor markedsstyring
Som mottrekk til Solberg-regjeringens markeds- og sparereformer er det flere på venstresiden som trekker fram tillitsreform som en løsning for offentlig sektor. Et fint begrep, men foreløpig mangler det en del på innhold. Helene Bank trekker fram eksempler på at det allerede finnes mange års erfaring med utviklingssamarbeid i kommunesektoren, der tillitsvalgte, rådmenn og politisk ledelse i prosjektarbeid systematisk og over tid har bidratt til å øke kvaliteten i tjenestetilbudet. Myndighet lokalt og faglig skjønn for dem som skal utføre tjenestene vinner over måling, rapportering og sentraliserte avgjørelser når det kommer til kvalitet, slår hun fast.
Fire nye år med høyrestyre ?
Om venstresidens småpartier detter under sperregrensen på fire prosent, samtidig som Venstre og KrF karrer seg over, er det faktisk en reell mulighet for at Erna Solberg og høyresiden fortsetter i regjeringsposisjon etter valget til høsten. Skal det unngås, er det avgjørende at konsekvensene av regjeringens politikk blir belyst og gjenfortalt så konkret og grundig som mulig. Hvordan regjeringen og høyresiden svikter dem som står uten arbeid, og gjør offentlig sektor om til et mislykket markedseksperiment, kan være to steder å starte.
Samtidig ligger det et ansvar utover dette for alle som nå skal mobiliseres for politisk endring når høsten kommer: Hvordan kan staten og offentlig sektor gjenreises til noe så sterkt og verdifullt at høyresiden ikke kan rive det ned igjen på ny?
Dette er en forkortet versjon av en kronikk i Klassekampen lørdag 23.1.21
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no