Da musikken ble snudd opp ned og trill rundt

Musikkhistorie 14.08.2026: Den 10. august 1966 kom Beatles-albumet Revolver ut i Norge.

Revolver dreide verden rundt for en ubefestet musikalsk sjel i august 1966. Her er den, i graset på plenen hvor den ble brakt i hus for 60 år siden, merket av riper og rifter etter livets diamantstifter, men fortsatt forfriskende, forførende, fortryllende, ja, formidabel i sin framtoning, foto Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros, publisert 14.08.2026

Jeg hadde forhåndsbestilt en LP for første gang i mitt liv, og kunne stolt gå inn i platesjappa og cashe ut mitt eksemplar for kr. 37,50. Lite ante jeg hva som gjemte seg mellom rillene på den svarte vinylplata. Min 14-årige verden var plutselig ved et uventet vendepunkt.

Kan jeg dokumentere at jeg kom skridende forbi en rad av platekjøpere som sto ærbødig i kø mens jeg bare seilte fram til disken og sa «Revolver! Forhåndsbestilt.»? Nei, over hodet ikke. Det kan være en egenprodusert forestilling jeg har skapt meg om hvordan min entré i platebutikken Musikk og Film foregikk denne dagen i begynnelsen av august 1966. Butikken hadde åpnet i nye lokaler nederst i Markens året før og jeg hadde kjøpt flere singler der, men aldri en hel LP. Det var hinsides min økonomiske bæreevne. Forventningene til den nye Beatles-plata var enorme, for de hadde ikke gitt ut et album på trekvart år. Plata kom ut i England 5. august, og smakebiter på innholdet hadde allerede lekket ut. To høyst merkverdige sanger, til popmusikk å være, var A-sida Eleanor Rigby og B-sida Yellow Submarine. Vi hadde hørt singelen på BBC og på Efter Skoletid med den alltid oppdaterte Jør’n Myllius i Danmarks Radio. En «klassisk» sang med bare strykere og en uhøytidelig og buldrende barnesang. Hva skulle dette bety?

Nøyaktig når jeg gikk til det drastiske skritt å forhåndsbestille plata kan jeg heller ikke dokumentere. Men trolig har jeg gjort det i god til før den kom ut i hjemlandet og de overraskende lydene begynte å tyte ut av de oversjøiske radiosendinger. Jeg skulka neppe skolen for å suse forbi køen i platesjappa, men jeg spurte heller ingen om lov til å legge plata på spilleren i grammofonkabinettet i stua, ivrig etter å få hørt den, og hørt den igjen – og igjen – før far kom hjem fra kontoret. Han hadde ikke sans for den nye musikken min og et blikk fra mi mor var nok for å utstede beskjed om at lyttetida var over. Over for i dag, altså, eller i alle fall over for i ettermiddag. Kanskje det bød seg et nytt lyttehøve hvis far og mor skulle ut og gjøre nytte for seg i hagen etter middag.

Den knivskarpe gitaren i kompet på Taxman var det første som innevarslet en ny lydæra, supplert med en hissig gitarsolo som skulle vise seg å være Paul McCartneys gitar – og det på en låt av gitaristen George Harrison, noe 14-åringen ikke hadde den ringeste anelse om den gang. Og så den like lydmessig revolusjonerende Eleanor Rigby, med bare strykere og ikke et eneste av de faste instrumentene til bandet, ingen gitar, ingen trommer, bare de distinkte rytmiske figurene fra fioliner, bratsjer og celloer under McCartneys umiskjennelige stemme. Jøss. Og så teksten da, en gripende fortelling om ensomhet og død. Hvem skreiv musikktekster om begravelser, liksom? Om en prest ved navn Father McKenzie som nærmest tenker på middagen som venter hjemme, mens han likegyldig «wiping the dirt from his hands as he walks from the grave.» For «no one was saved», det var bare enda en av «all the lonely people» som var gått ut av verden etter et anonymt liv. Og der fra mellom gravstøttene svevde vi inn i John Lennons drømmeaktige I’m Only Sleeping med mumling og gjesping fra under dyna, så å si. Og med en fremmedlydende gitarsolo som tyter ut av en tube, og som viser seg å være ei baklengsspilt linje som er limt inn i sangen som en annen bit i et puslespill, noe 14-åringen var totalt uvitende om i møte med den nye lyden. Det var noe fremmed og – viser det seg – indisk over tonaliteten i denne soloen, slik det enda tydeligere lyder med sitaren i introen og det eksotiske kompet på sangen etter det, Love You To.

Fire sanger og standarden er satt. Standarden er uforutsigbare overraskelser. Dette ligner ikke på noe, jo forresten, det ligner på harmoniene, de beatleske koringene og stemmemessige innpakningene vi hadde lært oss å kjenne fra sang etter sang, album etter album som hadde blitt dryssa ut med en frekvens på to LP’er i året siden, tja, 1963. Men ellers altså, nytt, annerledes, uhørt! Hva hadde skjedd? Beatles sluttet å turnere med sin siste og skandalebefengte «mer populære enn Jesus»-turne i USA i august 1966. Men før det, etter Rubber Soul-utgivelsen rett før jul året før, hadde de tatt seg en tre måneders pause fra alt bandliv og turnering, etterlengtet og første gang siden beatlemania braket løs tre år tidligere. Da de så omsider møttes til innspilling av Revolver-materialet, pluss de to single-låtene Paperback Writer og Rain, våren 1966, var det med nyladde batterier og flunkende nye impulser.

George Harrison hadde studert videre på indisk musikk og sitaren som han slapp til med første gang i Norwegian Wood. Og for første gang på en LP slapp han til med tre sanger som han brøyta seg vei med i det trange rommet som fantes i Lennon-McCartney-universet i det lille orkesteret. Paul McCartney hadde brukt frimånedene til å høre mye klassisk musikk. John Lennon hadde fordypet seg i sine sjelestudier og sin ulykkelige barndom, godt hjulpet av «syrefilosofen» Timothy Leary og den tibetanske dødeboka som var på alles lepper i de dager, ledsaget av det som ble droppet på alles tunger, og som Lennon første gang smakte i 1965. Det viste veien til «erkjennelsens porter» som forfatteren Aldous Huxley hadde åpnet alt på 1950-tallet. Sånn ble tekster med enkle og forbigående love and kiss-linjer byttet med nye lyriske konstruksjoner som den i Tomorrow Never Knows, elegant, usammenhengende, syretrip-introvert og psykedelisk som en flytende kosmisk strøm: «Turn off your mind, relax and float downstream, it is not dying, it is not dying. Lay down all thought, surrender to the void, it is shining, it is shining…» Sangen het først nettopp det, The Void, tomrommet. Men Ringo, luringen, hadde som ofte en god replikk på lager, så det ble tittelen. Og i Tomorrow Never Knows er også Ringo Starrs drivende trommefigur og utsøkte trommelyd en vesentlig del av det totale lydinntrykket, sammen med et gjennomgående droneaktig komp i C-dur. Men en tangentloop som utgjør en Bb-tone bryter illusjonen en-akkord-sangen og gjør den, om ikke akkurat lyttervennlig, så i alle fall med et snev av harmoni. Hvem hadde hørt noe sånt før? Ikke 14-åringen i alle fall, og han visste ikke om han likte det han hørte, eller om han kanskje bare ble matet med et måltid som skulle fordøyes over dager, uker og måneder av rare lyder og effekter og sampla biter og rare beat’er som låta er breddfull av.

Og mer skulle komme. Men så må vi stoppe og registrere et vesentlig skifte i dynamikken i bandet. For Revolver var Paul McCartneys definitive overtakelse av styringa som inntil da hadde vært Lennons. Men i sistnevntes introverte «søvngjengeri» var det McCartneys musikkhistoriske øyeblikk som åpenbarte seg. Han hadde riktig nok skrevet solonummeret Yesterday året før og hadde vist snev av genialitet, ikke minst på Rubber Soul-albumet. Men her trillet det ut en hel rad av perler, først nevnte frøken Rigby, så den fløyelsmyke For No One med den berømte soloen på fransk horn. Og nok et mykt McCartney’sk mesterverk trillet ut med Here, There and Everywhere, kanskje hans aller beste av alt han har laget og med en akkordprogresjon så organisk at sangen, med mesterlige stemmeharmonier av hans bandbrødre er fullstendig uten plett og lyte. Her er til og med en introduksjon med akkorder som aldri dukker opp igjen i sangen, som en ekstra bonus som bare en melodienes mester kan påkoste seg. For No One-soloen som ble spilt av Alan Civil fikk for øvrig den ære å bli nevnt på platecoveret som solist, noe ingen andre var blitt til del fra noe studioarbeid av Beatles. Og når vi er inne på coveret: Revolver konkurrerer skarpt med tre etterfølgende album om å være det mest legendariske platecoveret i rockens historie, tegnet i svart-hvitt av Klaus Voormann, en venn fra bandets arbeidssomme år i Hamburg før det store gjennombruddet.

Vi har registrert tre vesentlige vilkår for at tilfanget av ideer og det musikalske materialet for albumet gjorde Revolver til et brudd, en ny start, eller en total omkastning, som navnet tilsier. Dette visste 14-åringen lite om da den revolverende vinylen snurret i platekabinettet. Men lyden, lydene – og ulydene – kunne man ikke unngå å legge merke til som noe nytt, noe modnere, noe råere, noe mer gjennomarbeidet enn noe som var hørt før. Gitarene var tøffere, mer rocka. Hør bare introen til She Said She Said. Eller den drivende uptempo And Your Bird Can Sing med dualgitar-kompet som spilles med høyeste presisjon av to av bandets tre kjente gitarister. Og i tillegg til den røffe og rocka gitarlyden og alle loop’ene og baklengsmontasjene og alt det avansert studioarbeidet med den nye stemmeopptaksteknikken ADT (Artificial Double Tracking) som lå bak hver ferdige sang, var det de dristige og helt nye arrangemangene. Fransk horn og strykere er nevnt. Men hva med blåserne i Got To Get You Into My Life? – tre trompetere og to på tenorsax. Blow your house down! Eller harmoniene i Good Day Sunshine, ispedd George Martins western saloon-pianosolo. Ingen anerkjennelse var vel større enn den fra selveste Leonard Bernstein, dirigenten og West Side Story-komponisten, som beskreiv Good Day Sunshine som «særdeles uortodoks» og hyllet bandet for dets «harmoniske og strukturelle utvikling» i beste fjernsynsendetid på CBS året etter at plata kom ut.

For en anerkjennelse en av den klassiske musikkens giganter. Og sant må sies, sangen har McCartneys bumerke som så mye annet på Revolver. Men over alt rager den store kreative studiosjel, den femte Beatle George Martin med sin grenseløse kreativitet, satt ut i livet ved hjelp av nevenyttige og oppfinnsomme lydteknikere som ikke så noen grenser for hva et studio kunne brukes til.

Revolver var et sjokk for 14-åringen. Lite visste han om hva som siden skulle komme, og om album som skulle selge det dobbelte og mer til enn hva Revolver gjorde. For rett skal være rett: Albumet ble oppfattet som «mindre Beatles» enn det som folk var blitt vant til. Og det var mindre lyttervennlig og mer vanskelig tilgjengelig i all sin eksperimentering. Det brakte oss inn i en ny eventyrskog. For Revolver snudde rundt på det meste og vil for all framtid bli stående som en milepæl i musikkens historie, uansett sjanger.

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no