Kronikk 20.10.2022: Kjernevåpentrusselen er økende hevder artikkelforfatteren som har lang nasjonal og internasjonal sikkerhetspolitisk erfaring. Han mener utenriksdepartementet ikke har fått med seg hvor militært ubrukelige våpnene er, og at de utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten på linje med klimaendringene.
Av Jacob Børresen, publisert 20.10.2022
Klassekampen melder torsdag 13.10.22 at Regjeringen snur og likevel ikke foreslår å kutte midler til arbeidet for atomnedrustning. Statssekretær Eivind Vad Peterson begrunner snuoperasjonen med at verden nå ser annerledes ut enn da de jobbet med budsjettet. Kjernevåpentrusselen er tilbake, og da trenger vi å øke bevisstheten om faren, sier han.
Kjernevåpentrusselen har ligget der latent i snart 80 år nå
Ute av øye, ute av sinn, lyder et gammelt ordtak og peker på mange menneskers lite utviklede evne til å ha fokus på mer enn en ting av gangen. Men ærlig talt: jeg hadde ventet meg mer av en regjering, av et departement. Kjernevåpentrusselen har ligget der latent i snart 80 år nå. Den var redusert i en periode, etter at USA og Sovjetunionen fikk på plass solide beslutningssystemer i flere ledd for å forebygge impulsiv avfyring som følge av feilvurderinger og misforståelser, kombinert med rustningskontrollavtaler som reduserte antall våpen på begge sider. Den politiske ledelsen i Sovjetunionen og USA var enige om at en atomkrig aldri kunne vinnes, og derfor aldri måtte utkjempes.
Men trusselen økte igjen som følge av at flere nye stater (Nord Korea, India, Pakistan, Israel) skaffet seg atomvåpen uten at de nødvendigvis hadde samme grad av kontroll med når og hvordan våpnene kunne bli brukt.
USA var ikke begeistret for at Storbritannia skaffet seg atomvåpen og nektet dem tilgang til teknologien. Men Manhattan-prosjektet, som førte til produksjon av de første atombombene på 1940-tallet, hadde vært et felles britisk-amerikansk prosjekt, så britene hadde teknologien og bygget sine bomber selv. De var enda mindre begeistret for at Frankrike skaffet seg atomvåpen. For det første stolte de ikke på Frankrikes president de Gaulle, og dessuten fryktet de at Tyskland da også ville skaffe seg dem, noe som ville skapt opprør og krisestemning både i Moskva, London, Paris og Washington. Det skjedde som kjent ikke, og de britiske atomvåpnene kom etter hvert under amerikansk kontroll. De franske atomvåpen hadde de derimot ikke kontroll over, og Washington fryktet for fransk alenegang i en krisesituasjon, som kunne bidra til at ting kom ut av kontroll
Etter den kalde krigen førte Sovjetunionens sammenbrudd til en kortvarig kraftig økning i trusselen som følge av at våpen og fissilt materiale ble spredd på flere stater, Russland, Belarus, Ukraina, og Kasakhstan, uten betryggende kontroll. Men Russland og USA samarbeidet om å gjenopprette kontrollen. Deretter var det kun Russland av de tidligere Sovjet-republikkene som hadde atomvåpen.
Situasjonen vi nå opplever er bare ny i den forstand at Russland og USA ikke lenger samarbeider om å unngå atomkrig. De aller fleste rustningskontrollavtalene som ble inngått under den kalde krigen er enten blitt sagt opp, eller de har ikke blitt fornyet. Samtidig har det, helt siden George W. Bush’s «neocons» overtok makten i USA i 2001, vært sterke krefter i begge land som arbeider for å produsere kjernevåpen som kan brukes i strid, og som forestiller seg at en atomkrig kan vinnes.
Jeg finner det dypt nedslående at ledelsen i Utenriksdepartementet ikke har fått det med seg hvor totalt ødeleggende atomvåpnene er, hvor fullstendig militært ubrukelige de er, og at de faktisk utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten, på linje med klimaendringene.
Så kjernevåpentrusselen har vært stor og økende i lang tid. Den amerikanske atomstrategen Bernhard Brodie (USAs Clausewitz), fra tenketanken RAND, sa det slik tidlig på 1950-tallet: «alt som dreier seg om atomvåpen er overskygget av et dobbelt faktum: de eksisterer, og deres sprengkraft er fantastisk stor.» Hele tiden siden har statsledere og militære sjefer strevd, og vil fortsette å streve med å finne ut hvordan de kunne få bukt med, eller lære seg å leve med, dette dobbelte faktum.
Jeg finner det dypt nedslående at ledelsen i Utenriksdepartementet ikke har fått det med seg hvor totalt ødeleggende atomvåpnene er, hvor fullstendig militært ubrukelige de er, og at de faktisk utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten, på linje med klimaendringene.
Men jeg har en mistanke om at forslaget om å redusere bevilgningene til arbeidet for kjernevåpennedrusting ikke skyltes at politisk ledelse ikke var klar over trusselen. Den skyltes nok heller en kombinasjon av ideologi (kjernevåpen er viktige og nødvendige, og de har beskyttet oss til nå) og servil ettergivenhet for amerikansk press for ikke på noen måte å befatte seg med ICAN og FN-resolusjonen som forbyr atomvåpen.
Når Regjeringen snudde var det nok heller som resultat av internt politisk press. Kostnadene i form av ytterligere splittelse i partiet og større avstand til SV, som kunne true mulighetene for å få budsjettet gjennom i Stortinget ble nok for store for Jonas, som jeg antar satte foten ned for sin USA-lojale utenriksminister.
Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl. a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no