I løpet av 45 år er Fædrelandsvennens betydelige formue forsvunnet i aksjeavtaler, selskapsdannelser, fusjoner, fisjoner og spesielle overføringer. I 2019 var Fædrelandsvennens egenkapital bare 15 millioner kroner.
I Argument Agder forsøker vi å fortelle den historien, eller de historiene som Fædrelandsvennen selv ikke fortalte. Det handler om det rike avisselskapet som gav bort alle sine verdier til aksjonærene. Og som deretter betalte leie for å kunne bruke de samme eiendommene og eiendelene. Både gamle og nye eiere har deltatt i tappingen.
Revisor Åge P. Danielsen og journalist Einar Guldvog Staalesen har gravd frem historiene og skrevet tre artikler hver om dem. Danielsen har analysert regnskap fra 2002 til i fjor.
De seks artiklene kommer som serie her i nettmagasinet Argument Agder.
Her følger den andre artikkelen til Einar Guldvog Staalesen.
Fædrelandsvennen har tapt noe, flere ganger, aksjonærene har ikke
Fædrelandsvennen merker korona-pandemien. Når næringslivet får problemer skrumper annonseinntektene. Det er foreløpig uklart i hvilken grad, men det føles uansett hardt i en bedrift som har latt alle reservene sine lekke ut.
Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 11.8.20
Avisene har fått noen økonomiske nesestyvere i årenes løp. Medarbeidere er sagt opp. Utgifter er redusert. Det er i redaksjonene det merkes sterkest når det kuttes, selv om nedskjæringene skjer i andre deler av avisen. De fleste redaktører vet at det er en klar sammenheng mellom økonomi og kvalitet. Det var noe av bakgrunnen for at avisledere fra 60-tallet og utover bygget ut sine redaksjoner med både spesialister og allroundere. For de store avisene var det gullår. De fattige avisene måtte stoppe pressen.
Noen, særlig blant Schibsted-ansatte, har gjort oppmerksom på at etter nedbemanninger forsyner aksjonærene seg like rikelig. Fædrelandsvennen har også sørget for sine aksjonærer først. Men antallet selskaper har trolig medvirket til at det har vært mindre synlig i den avisen. Aksjonærene har bestemt selv. De har flertall i styret. I styrene for datter- og underselskaper var det ikke ansatte-representanter, for der var det ingen ansatte. Det meste ble administrert fra Fædrelandsvennen uansett.
Avisene har gått på flere smeller de siste 40 årene uavhengig av eierskap. De mediebedriftene som satset sterkest på nye etermedier tapte mye penger, i hvert fall der og da. Noen satset stort. Fædrelandsvennen satset relativt lite, og tapte relativt lite.
Fædrelandsvennens tap på etermedier har ikke vært avgjørende for bedriftens svake egenkapital.
Det begynte med nærradio på 80-tallet. Fædrelandsvennen var ikke med i noen av de mange etableringene vi fikk på Sørlandet. Den største avisen i landsdelen ventet til andre hadde tapt innsatsen, flere ganger. Det var ikke tillatt med reklame i nærradio før i 1988. Og da det ble mulig, viste det seg at radioreklame ikke ble særlig vellykket. Mange mediebedrifter tapte mer enn de har fortalt sine lyttere, seere og lesere.
Fædrelandsvennen var også avventende da det ble mulig å sende TV lokalt. TV Sør ble finansiert og refinansiert og reddet flere ganger av andre før Fædrelandsvennen stilte opp. Fædrelandsvennens tap på lokale eter-medier var uvesentlig i forhold til for eksempel Bergens Tidende og Adresseavisen. Mye av motivet for å være med var å unngå at andre mediebedrifter skulle kapre oppmerksomheten og reklamemarkedet.
Da Fædrelandsvennen gikk inn i TV Sør var det meste allerede betalt, men avisen tapte også noen millioner ved å overta boet og drive det hanglende videre. I dag er TV en bisak i avis-produksjonen. Men Fædrelandsvennens tap på etermedier har ikke vært avgjørende for bedriftens svake egenkapital.
Nettavis har imidlertid skapt utrygghet. Det ble veldig tydelig da avisene selv begynte omlegging fra papir til nett. Fremdeles tar papiravisene inn større reklameinntekter enn web-avisene. Det er et tankekors at mens for eksempel Fædrelandsvennen gir sine lesere beskjed om at papir er gammeldags, holder vesentlige annonsører fortsatt kontakt med sine kunder via papir. Fædrelandsvennen selger reklameinnstikk for totaldistribusjon i dekningsområdet sitt ganske ofte i perioder av året. Men dekningsområdet skrumper inn.
Det er mer bekymringsfullt at internasjonale nettaktører, som avisene og hele Norge for øvrig samarbeider med, stikker av med store deler av det norske reklamemarkedet uten å betale skatt av det de tjener. Stadig flere nettbaserte medier vil kapre norske reklamekroner. Reklamemarkedet vokser ikke så mye, men det sprer seg. Det betyr at avisene mister inntekt og må redusere utgiftene tilsvarende. Kuttene rammer avisene og avisenes kvalitet. Følgene av denne utvikling har også rammet Fædrelandsvennen.
Vi lærer at det er redaktøren som bestemmer. Redaktøren er uavhengig av eiere og annonsører. I prinsippet. Men det gjelder ikke når det ikke er penger igjen. Og - det er styret som ansetter redaktør, og det er også styret som avsetter redaktør!
Kommentarer ? Send til post@argumentagder.no