KRONIKK 26/10-2020: I dag sender NRK en film med tittel «Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie». I introduksjonen av filmen forvrenger man historiske kjensgjerninger og plukker med seg elementer fra fortiden som støtter opp under egen politisk-ideologiske agenda, i dette tilfellet markedsføring av en film.
Fredensborg skip. Malt av Ants Lepson (Foto via Kuben)
Av Øyvind Andresen, publisert 26/10-2020
Filmen blir markedsført med at den "skal kaste lys over Norges mørke kolonihistorie, en historie vi ikke vil vedkjenne oss». Det dreier seg om slaveskipet «Fredensborg» som i 1768 seilte fra den dansk-norske kolonien St. Croix i Karibien til København, men som kom i drift i Skagerak og forliste utenfor Arendal. Mannskapet ble reddet. Skipet var bygget for et dansk handelskompani.
I Dagsrevyen 24/10 sier Kari Helene Kullerud, museumspedagog ved Kuben i Arendal, om filmen at «Dette er beviset på at vi står til knes i kolonihistorie». Regisør Ole Bernt Tellefsen benekter i samme innslaget at Norge var koloni under Danmark og sier at Danmark-Norge var tvillingriker. Han viser til forskningsmateriale uten å presisere hva dette er.
Men hvis Norge var likestilt med Danmark i unionen, hvorfor feirer vi da hvert år at Norge ble frigjort 17. mai 1814? Og hvis Norge var en kolonimakt, er det da mulig i det hele tatt å forstå hva europeisk kolonialisme i realiteten var? Filmen er på 51 minutter og skreddersydd for å vises for skoleelever. Men er det rett at elevene blir hjernevasket til å tro at Norge var en kolonimakt, noe som strider mot historiske kjensgjerninger ?
Nei, Norge var ikke noen kolonimakt
Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark i perioden 1537 til 1814. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok i slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges kolonifortid» er misvisende og historisk feil.
I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Norge var den svake parten i denne unionen; kongene var danske og holdt til i København. Etter innføringa av reformasjonen i Norge, på danske bajonetter, utforma kong Christian 3. en håndfestning med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og slo fast at Norge bare skulle regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne. «Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537», skriver historiker Øystein Rian. Kirka ble da lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir statseiendom. Den katolske kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord, og dette ble omgjort til krongods. En rekke norske bønder blei leilendinger under den danske kongen. Skriftspråket ble dansk.
Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling eller regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet.
I 1660 innførte kong Fredrik 3. eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta Danmark-Norge ytterligere. Med Kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatninga i Europa. All utenrikspolitikk i unionstida lå selvsagt under den danske tronen. I denne perioden hadde kongen aleine lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art.
Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen. Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling eller regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784. Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700-tallet, hvorav de mest kjente var Strile-krigen og Lofthus-opprøret.
De tre slaveøyene i Karibien, St. Thomas , St. Jan og St. Croix, var danske koloniøyer og ble kalt «Dansk Vest-India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge.
Fortiden som speil
Jeg viser til professor Terje Tvedts siste bok «Verdenshistorie. Med fortiden som speil», utgitt for få uker siden. Der vier han et eget kapittel til spørsmålet om Norge var et eget koloniland. Hans svar er klart: Norge var et av få «annerledelsland» i Europa som ikke i deltok i erobringen av den ikke- europeiske verden. «Norge var ikke en koloni i streng formell forstand, men landets posisjon minnet mye mer om en koloni enn en kolonimakt».
Han skriver videre på side 233/234: «Å fortolke den europeiske koloniale historien som om Norge også var en del av den, gjør derfor den europeiske kolonialismen som historisk periode og konkret politikk vanskeligere å forstå, om ikke ubegrepelig.» Videre: «Det er en analyse som inkluderer nordmenn i en slags felles-europeisk kolonial praksis og dermed som bærere av en kollektiv, historisk skyldfølelse, men til en stor kostnad: Den koloniale historien oppheves som historie».
De som promoterer filmen, gjør nettopp det som Tvedt advarer om i sin bok: Historien framstår som et billig supermarked der man plukker med seg elementer fra fortida som støtter opp under egen politisk-ideologiske agenda, i dette tilfellet markedsføring av en film. Fortida blir et speil som skal bekrefte samtidas verdier.
Det problematiske med denne tilnærmingen er at spørsmålet om Norges posisjon i unionen med Danmark ikke blir et spørsmål om historiske studier eller historisk forskning, men gjøres til et moralsk og emosjonelt spørsmål om en slags arvesynd som vi bærer med oss.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no