• Argument

Ytringsfrihetens stilling (del 1)


25.1.21: Ole Å. Langeland vil i tre artikler drøfte ytringsfrihetens vilkår i dag. Her følger den første artikkelen: Ytringsfriheten må ses i forhold til synet på frihet mer generelt i samfunnet. I dag har små pressgrupper fått stor innflytelse - for stor ?



Illustrasjon: T. Vestaas


Ytringsfrihet, individuell frihet og fellesskap



Av Ole Å. Langeland, publisert 25.1.21


Er ytringsfriheten viktig og helt fundamental ? Jeg vil si nei. Å få dekket behovet for mat, klær, og husvære, og kunne leve trygt, er viktigere. Det er vanlig å se en sammenheng mellom ytringsfrihet og demokrati. Det er en sammenheng, men de to er ikke helt sammenfallende. Det er mulig å tenke seg at alle får ytre seg, uten at beslutninger tas demokratisk - det kan for eksempel være en fyrste som fatter dem ut fra sitt eget skjønn. Motsatt kan en tenke seg et demokrati hvor det ikke er mulig å komme til orde - informasjonsstrømmen er ensrettet eller en forvirret kakofoni. Innbyggerne har muligheten til å stemme, men uten et godt grunnlag for å gjøre det.


Formell og reell mulighet til ytring

Det er viktig å skille mellom formell og reell mulighet til ytring. Selv om det formelt sett ikke foreligger sensur, kan den reelle muligheten til å ytre seg være begrenset , f.eks. ved at en er nektet en plattform å ytre seg på. Eivind Trædals bok «Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem» ble skrevet etter en radiodebatt hvor forfatteren hadde en oppvisning i tirader mot lederne for nettstedene «resett» og «document.no». Boken er en lærebok i «no-platforming»-taktikk, importert fra USA. Denne taktikken har neppe bidratt til annet enn å splitte folket i USA.


Forskjellige syn på frihet

Ytringsfrihet kan ikke ses uavhengig av frihet mer generelt. Vi kan tenke oss tre forskjellige syn på frihet. Det asiatiske synet tenderer til å se det enkelte mennesket underordnet en større helhet, mennesket tilhører samfunnet fullt og helt. Vi finner paradoksalt nok elementer av det asiatiske synet også i den tyske og italienske fascismen, med fraser som «Nasjonen er alt, den enkelte ingenting», eller i forestillingen om at den enkelte er «organisk» knyttet til fellesskapet. Den anglo-amerikanske oppfatning av frihet ser individet som noe som begrenses bare av andres frihet - "min frihet slutter der din begynner". Samfunnet har ingen egenverdi, men er der bare som en kontrakt mellom individer. Så har vi det tyske og europeiske syn på frihet. Det går ut på at den individuelle frihet virkeliggjøres gjennom fellesskapet. Ser ikke individet felleskapets verdi, ser det heller ikke sin egen verdi.


For meg er det tyske og europeiske syn på frihet det beste. Det innebærer at ytringsfriheten ikke kan eksistere uavhengig av fellesskapet - samfunnets utvikling og fellesinteressene.


Sosialistisk eller borgerlig samfunnsforståelse

Hovedskillelinjen i det politiske Norge, slik vi opplevde det for 50 år siden, gikk mellom en sosialistisk og en borgerlig samfunnsforståelse. Den borgerlige forståelsen vektla privat eiendomsrett og det private initiativ, og så individet som drivkraften i velferdsutviklingen. Den sosialistiske samfunnsforståelsen vektla styring og sosiale hensyn. Skillelinjen mellom "sosialistisk" og "borgerlig" hadde sin bakgrunn i reelle klassemotsetninger. Dagens virkelighet har imidlertid ført til skillelinjer som går på tvers av disse.


Kulturelt forfall presentert som noe radikalt

Det borgerlige samfunn fremmer en "fragmentering" av individene opp mot det naturlige fellesskap. Vi har fått en liberalisme som fornekter eller overser normer og levemåter som tidligere ble tatt som selvfølgelige. Forhold i samfunnet som jeg mener kan oppfattes som kulturelt forfall blir presentert som noe radikalt, som hører fremtiden til. Motstand mot dette synet fremstilles som reaksjonært, nytteløst, og blir nærmest "bannlyst". Små pressgrupper forsterker tendensen. Et eksempel er «pride»-bølgen, der organisasjonen «FRI» med en ganske ytterliggående ideologi har fått enorm oppslutning.


Den borgerlige kultur på vei mot skraphaugen

Slike miljøer og strømninger har fått stor innflytelse og kommer i konflikt med store deler av befolkningen. Det dannes motstrømninger - og vi får motsetninger mellom elite og folk.

Den borgerlige kultur er på vei mot skraphaugen, og forsøker å motvirke dette ved en form for "radikalisering", med liberalisering og dyrking av minoritetsgruppers rettigheter. De som ønsker en annen kurs, eksempelvis verdikonservativ eller sosialistisk, burde ikke la seg rive med av slike tendenser og bølger, som har sitt utspring i en nyliberalistisk tankegang.



Kommentarer? Send til post@argumentagder.no