KRONIKK 11.3.21: Vindturbiner er ressurskrevende å produsere - og turbinfundamentene krever store mengder betong og armeringsjern. Forfatteren gir en rekke tankevekkende opplysninger om vindkraftutbyggingen i Norge, eksemplifisert ved bl.a. Marker Vindpark i Viken fylkeskommune.
Av Kjell Lindberg, publisert 11.3.21
Tusentalls turbiner skal bekle vår natur - langs kysten, på våre vidder og i fjellheimen. Der skal de omforme vindens energi til mekanisk/elektrisk energi. Men til hvilken pris?
Ressurskrevende produksjon
Det kreves store mengder energi i produksjonen av en vindturbin - fra gruvedrift til transport, til foredling og produksjon, til installasjon, vedlikehold - og som avfall etter rundt 20 års drift.
En gjennomsnittlig vindturbin med tilhørende fundament, kranoppstillingsplass, tonnevis med armeringsjern o.l kan i følge NGU trenge 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 4 kilo neodym og 80 kilo dysprosium. Flaskehalsen er neodym og dysprosium, disse stoffene finnes i kritisk knappe forekomster, hvorav 98 % er i Sør-Kina.
Bare deler av turbinens materialer kan gjenvinnes. Rotorbladene, for eksempel, med sitt komposittmateriale, blir enten gravd ned på stedet eller fraktet til egne depoter.
Turbinfundamentene
Fundamentene til vindturbiner er en konstruksjon det virkelig står respekt av. Størrelsen på plata turbinen står på vil variere med hvor den skal monteres. På et jorde vil fundamentet få en diameter på 20 meter, mens det på fjell bare trengs ei grop på 10 meter i diameter.
Raskiftet Vindpark (Trysil) med sine 31 turbinfundamenter krevde 350 m3 betong til hvert fundament. Marker Vindpark (Viken) med sine 15 turbiner ble montert på fjell, der hvert fundament krevde mer beskjedne 60 m3 betong, men da sammen med flere tonn armeringsjern, tårnbolter og fjellforankringsbolter. Til hvert fundament blir det i tillegg lagt ut to mål med armert betong som oppstillingsplass for krana. Marker Vindpark er et vindkraftverk som har anlagt 19 kilometer med vei, 6 meter bred med ekstra utvidelse i kurvene. Det er forståelig siden det skal kjøres inn 15 turbiner med en tårnhøyde på 140 meter og 68 meter lange rotorblader.
Produksjonsfaktoren
Med Haram Kraftverk (Møre- og Romsdal) som eksempel er hver turbin her stemplet 4,2 MW, og vil teoretisk kunne produsere 4,2 MW x 24 timer x 365 døgn = 36.792 MWh ≈ 36,8 GWh i året. Nå opplyser utbygger, Haram Kraft, at hver turbin i løpet av et år vil produsere 14 GWh. I prosent av teoretisk maksimal ytelse tilsvarer det 14/36,8 = 38 %, det som kalles produksjonsfaktoren. Eller sagt på en annen måte: vindturbinene på Haramsøya vil kun være i drift med full effekt 365 x 0,38 = 138 dager i året ! Men vindmøllenes inngripen i naturen er synlig hver eneste dag i året!
I Norge lå gjennomsnittlig produksjonsfaktor i 2020 på 0,28. På verdensbasis var den 0,26. Dårligst var Tyskland med en produksjonsfaktor på 0,20, som tilsvarer full drift kun 73 dager i året.
Energi går også tapt i gearhuset, i generatoren, i transformatoren, i kilometerlange kabler, i milelange kraftlinjer, før strømmen når stikkontakten din.
Fakta om Marker Vindpark
Tårnhøyden er 142 meter, dvs 1,4 fotballbaner på høykant. Rotordiameter er 136 meter. Total høyde er 210 meter, som er nesten dobbel så høyt som Norges høyeste bygg, Oslo Plaza.
Turbinene starter ved en vindstyrke på 4 m/s og stenges ned ved 14 m/s, som tilsvarer 50 km/t (liten til stiv kuling), for å unngå mekanisk skade.
Full effekt er ved 12 rotasjoner i minuttet, som gir rotorbladets ytterpunkt en hastighet på 85,4 m/s, eller 307 km/t.
Turbinenes heisekran trenger 500 tonn med motvekter som sammen med annet materiell kjøres inn med 50 lastebiler.
4 km med kabler, 10 cm i diameter, grøftes ned langs E18.
Turbinene avgir svitsj-støy og kaster skygge, de skader og dreper fugler.
Strømproduksjonen utgjør 0,088 prosent, eller 0,9 promille av landets totale kraftproduksjon.
Turbinenes levetid er satt til 20 år.
Sysselsetting. 10 personer vil i varierende grad jobbe ved Marker Vindpark. To mann er ansatt av turbinleverandøren, danske Vestas Wind Systems, som skal ha service på turbinene med blant annet oljeskift og avising (med helikopter). Andre skal drifte trafostasjoner, vedlikeholde fundamenter, rydde skog, vedlikeholde veier o.l.
Overoptimistisk produksjonsfaktor. Total effekt for hele vindkraftverket er på 54 MW, som da teoretisk kan produsere 54 MW x 24 timer x 365 døgn = 473 GWh per år. Eieren, det sveitsiske selskapet Bkw Energie Aq, oppgir en årsproduksjon på 193 GWh. Det gir en produksjonsfaktor på hele 40 %. Men data fra NVE viser at Marker Vindpark i fjor i realiteten hadde en produksjonsfaktor på 28 %. Hvordan kan det ha seg? Det er nærliggende å anta at eierne har presentert en overoptimistisk produksjonsfaktor for å gi inntrykk av høyere effekt enn det som er realiserbart. En produksjonsfaktor på 28 % tilsvarer effektiv drift 102 dager i løpet av et år, og ligger i samme område som resten av landet.
Økonomi. Til tross for at vindkraftindustrien er nesten helt fritatt for avgifter er Marker Vindpark ennå ikke lønnsom. Men den gir utbytte og holdes i drift ved hjelp av strømkunder og statlige subsidier, det vil si med våre skattepenger.
Fakta om vindkraft i Norge
93 konsesjoner er gitt til nye vindkraftanlegg. 42 kraftverk er satt i drift og 20 er under bygging. 10.000 turbiner skal installeres fram til 2030.
Det er hittil installert 1164 turbiner som hver krever 800 meter anleggsveier i snitt. Det tilsvarer 931 km som er strekningen Narvik-Kirkenes
Vindkraftverkene i Norge produserte 9,9 TWh i fjor – som utgjør 6,6 prosent av en total strømproduksjon på 150 TWh
Vindturbinene i Norge hadde den høyeste produksjonsfaktoren i fjor på 28,5 %. Det tilsvarer en effektiv drift i kun 104 dager i løpet av et år.
Vindkraftindustrien i Norge skal subsidieres med over 70 milliarder kroner av våre skattepenger fram til 2035.
De fleste vindkraftverk her i landet eies av utenlandske selskaper, særlig av sveitsiske og tyske.
Norge legger flere kabler til kontinentet for å selge norsk vindkraft. Det får vår regjering til å titulere landet vårt "Europas grønne batteri".
Konklusjon
Vindkraftindustrien som bidrag til «Det grønne skifte» er et bedrageri. Det er kun en ny profitabel næringsvei for investorer, markedsført som klimapolitikk. Vindkraftindustrien er et ledd i en higen etter økonomisk vekst, etter stadig å øke BNP – koste hva det koste vil.