Kronikk 15.11.2023: Det var en gang en fagbevegelse som sloss mot tilslutning til EUs energimarked og nye utenlandskabler. Så ble det musestille, ikke minst fra det ytterst Ap-lojale LO-forbundet Industri Energi. Nå stiller Fellesforbundets leder Jørn Eggum seg i spissen for en ny giv – i grevens tid før industridøden for alvor setter inn.
Av Halvor Fjermeros, publisert 15.11.2023
Rystelsene i regjeringa kunne best fornemmes ved stillheten som fulgte da Fellesforbundets landsmøte med 351 mot 121 stemmer sa nei til at Norge fortsatt skal være underlagt Acer. Tilslutninga skjedde i mars 2018 etter at Arbeiderpartiet med MDG på slep tilsluttet seg Solberg-regjeringas forslag om å innføre EUs 3. markedspakke for energi. Der er Acer navet i EUs koordineringapparat for å skape et felles-europeisk marked for strøm der målet er utjevning av prisforskjeller mellom EU-regionene, for øvrig slik målet er for enhver sektor i EUs indre marked.
Virkningene av dette angrepet på norsk strøm har vi sett siden seinsommeren 2021, lenge før Ukrainakrigen var i gang og kunne brukes som påskudd for kraftpriseksplosjonen. Nå foreligger dommen fra Høyesterett som slår fast at Acer har minimal innvirkning på de norske strømprisene. Høyres Nikolai Astrup, Venstres Sveinung Rotevatn og kommentariatet med Aftenpostens Kjetil Alstadheim i spissen kunne hovere dagen derpå over hvor lite Acer-motstanderne forsto og hvor mye Nei til EU lyver.
En meget klar marsjordre til statsminister Jonas Gahr Støre som han mente vil gjøre klokt i å lytte til Fellesforbundet
Nesestyver og marsjordre til Støre
Statsminister Støre var på landsmøtets talerstol dagen før avstemningsrystelsen og avleverte sin sedvanlige hyllest til det europeiske kraftsamarbeidet. Han gjentok det konstruerte argumentet mot «å kutte kablene», noe ingen har foreslått i debatten. Det som derimot har blitt gjentatt i eninga av Acer-motstanderne er at kontraktene må reforhandles, fordi særlig de to nye kablene til Tyskland og England fra 2021 har medført prissmitte fra de dyreste strømområdene. Men i stedet for å drøfte dette, svarte han som om han leste opp fra sitt eget partiprogram ifølge avisa Børsen:
"Norge er en liten, åpen økonomi. Et regulert handelssamarbeid er svært viktig for forbrukere og næringsliv. Og som stor eksportør av gass er det viktig for Norge å ha ryddige markedsforhold og like konkurransevilkår".
Atle Tranøy, inntil nylig konserntillitsvalgt i Aker-konsernet, var drivkraft bak det kraftfulle flertallet. Han kommentert derimot resultatet slik:
"Dette understreker behovet for et gedigent oppgjør med det markedsbaserte strømsystemet". En meget klar marsjordre til statsminister Jonas Gahr Støre som han mente vil gjøre klokt i å lytte til Fellesforbundet, før han tilføyde: "Aps svært dårlige valgresultat henger tydelig sammen med kraftpolitikken".
Tranøy satte fingeren midt i paien. Det er vel ingen på Youngstorget med vettet i behold som lenger benekter den påstanden etter Aps katastrofevalg.
Industriforbund blindet av CO2-budsjettsjokk
Ved Youngstorget fins også kontoret for et annet mektig LO-forbund, Industri Energi (IE). De bør ha fått noe å tygge på etter rystelsene fra Folkets Hus tvers over gata sist i oktober.
Akkurat nå er de fullt opptatt med kampen mot endringene i CO2-kompensasjonen for industrien som regjeringa har lagt fram i høstens budsjettforslag. Ordninga har utspring i EUs kvotesystem med formål å få ned CO2-utslippene fra en rekke kvotepliktige sektorer. For at ikke norsk industri skal rammes av karbonlekkasje, dvs at industrier flagger ut, og for å forhindre at vi mister fordelen med billig kraft mot globale konkurrenter, har norske myndigheter betalt en kompensasjon for de økte strømprisene vi importerer som bl.a. skyldes produksjon av fossil energi fra kontinentet. IE kjemper for å beholde det høye nivået sammen med mange direktører i kraftforedlende industri. De klager i fellesskap over uforutsigbare rammebetingelser etter forslaget fra Klima- og miljødepartementet om å øke «kvotegulvet» fra 200 til 375 kroner, noe som reduserer bedriftenes støtte fra staten.
For hele CO2-kvotesystemet må under lupen
At dette blir opplevd som uforutsigbart og en ekstra byrde for industrien, er lett å forstå. Den motstandskampen må støttes, men det er en kortsiktig kamp. For hele CO2-kvotesystemet må under lupen. Noen mener kompensasjonen er meningsløst høy, anslått av regjeringa sjøl til å koste 100 milliarder kroner fram mot 2030. Skatteutvalget gikk før jul i fjor inn for å avvikle hele ordninga, også fordi man mente at det er tvilsomt om ordningen hindrer karbonlekkasje.
Utvalgets leder Ragnar Torvik forsvarte standpunktet i Nettavisen (24.01.23):
"Grønn innovasjon blir mer lønnsomt jo dyrere det er å forurense. Det er ikke en effektiv måte å stimulere til grønn innovasjon ved å bruke store offentlige midler til å støtte opp om teknologi som gir for lite insentiv til å spare på kraft, og for mye insentiv til å forurense".
Også Statistisk Sentralbyrå (SSB) er svært kritisk til ordninga. Forskningsleder Cathrine Hagem i SSB sier at beløpet som utbetales i Norge er svært høyt sammenlignet med andre EU-land og uttaler til Nettavisen:
"Hvis det er ønskelig å støtte grønn investering, kan det gjøres mer effektivt enn gjennom CO2-kompensasjonen."
Kraftpris ute av kontroll gir industridød
Inntil nylig har smelteverksindustrien kunnet leve med høye strømutgifter som en kombinasjon av gode metallpriser og langsiktige kraftkontrakter. De historisk høye aluminiumsprisene de siste tiårene avløses nå av et drastisk prisfall, bl.a. som følge av at Kina, verdens største aluminiumsprodusent, nå dumper el-biler og batteri-deler med stort innhold av dette lettmetallet på det europeiske markedet. Men mer grunnleggende årsaker gjør at en kjede av faktorer samvirker. Tysk bilindustri, storimportør av norsk aluminium, er i krise på linje med annen tysk industri – som igjen skyldes Tysklands selvpåførte energikrise etter sanksjoner mot Russland og «energiwende» uten sikkerhetsnett, samt at landet presses til handelskrig av USA mot Kina som er en avgjørende handelspartner både for tysk import og eksport.
Det slår negativt inn på vår største aluminiumsprodusent, Norsk Hydro, noe Financial Times viet stor plass i forrige uke. Hydro gikk med gigantiske overskudd i 2022, mens trenden nå har snudd. Hydros og Europas største smelteverk i Sunndal er ett av Norges største utslippspunkter av CO2 og trenger ny teknologi for å kutte utslippene drastisk. Men problemet i vestlig kapitalisme med markedssvikt og prisfall kan ikke løses med verdens beste CO2-kompensasjon som for Hydros del vil beløpe seg til 18 mrd kr fram til 2030! Det norske fortrinnet er og blir den billige kraften som vi har hatt fram til «kabelkrisa» satte inn i 2021.
Nå har denne forutsigbarheten forvitret. «Det grønne skiftet» i norsk industri er snudd på vranga. En innovatør som REC Solar i Kristiansand svever nå i uvisse over om deres verdensledende solcelleteknologi skal fortsette produksjon her eller flyttes til Asia. Alcoa på Lista har i lang tid stengt ned en av hallene for aluminiumsproduksjon og ved enkelte av Elkems smelteverk selges det tidvis kraft i stedet for å produsere metall. Dette er ikke en bærekraftig tilstand for norsk kraftforedlende industri.
Fellesforbundet har avfyrt startskuddet
Fagbevegelsen har på sitt beste spilt en avgjørende rolle i kampen for kontroll over krafta. Men før Ukrainakrigens start kom det til en markant vending da særlig Industri Energi lot seg lulle i søvn av regjeringsløfter om stadig nye utvalg og utredninger. Som kjent kom det ingenting ut av verken Energikommisjonen sist vinter eller Strømprisutvalget nå i høst til noen konkrete forslag til politisk kontroll, men har kun levert ytterligere hyllester til det markedet for strøm som enhver ser påfører oss nasjonal ulykke.
Det vi har lært i året som har gått, er at dette markedet ikke lar seg reformere på annen måte enn å si nei takk til hele EUs energimarked og kreve reforhandling av de to store utenlandskablene som gir oss permanent strømprissmitte.
Nå har Fellesforbundet gitt startsignal til en ny giv for samlet kamp for kraftkontroll. LOs største forbund, Fagforbundet, har glimret med sitt fravær i første linje i kampen så langt. De vedtok et nei til EUs 3. energimarkedspakke og Acer i 2018, men uten at det resulterte i økt aktivisme. Nå må det følges opp med en skarp motstand mot EUs fjerde energipakke som strømstatsråd Aasland nå prøver å lure inn bakveien direkte fra Brussel. Fagforbundets landsstyre vedtok i fjor høst en uttalelse som sier "at det er riktig å reformere, men ikke avvikle strømmarkedet." Det vi har lært i året som har gått, er at dette markedet ikke lar seg reformere på annen måte enn å si nei takk til hele EUs energimarked og kreve reforhandling av de to store utenlandskablene som gir oss permanent strømprissmitte.
Hva Industri Energi angår, så trenger de brei støtte mot CO2-kompenasjonens endringer i høst. Men det er en kortsiktig kamp, og den må følges opp med det som er den strategiske trusselen mot norsk industris eksistens, nemlig den høye og uforutsigbare kraftprisen. Det sterkt EØS- og Acer-lojale forbundet (som har åpnet eget kontor i Brussel i år for å pleie EU-kontaktene) må ta på seg nye briller, gjenoppta den stolte motstanden mot utenlandskablene de gikk i spissen for i sin tid. Tar de del i Fellesforbundets nye giv for «et gedigent oppgjør med det markedsbaserte strømsystemet», kan de bli fart i sakene.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no