Kommentar 24.10.2022: Riksadvokatens beslutning om å innstille på frifinnelse av Viggo Kristiansen er en naturlig følge av nye opplysninger. For omdømmet til Agder politi er Baneheiasaken ubehagelig, men for rettsstaten er den kritisk. Det er derfor naturlig at regjeringen nå oppnevner et uavhengig utvalg som skal granske tragedien.
Av Bernt H. Utne, publisert 24.10.2022
Riksadvokatens kunngjøring før helgen om at han vil innstille på at Viggo Kristiansen frifinnes for drap i Baneheiasaken er ikke overraskende. Konklusjonen kom egentlig på overtid. Opplysninger gjennom en helt ny og uavhengig etterforskning fra et annet politidistrikt har over tid undergravet grunnlaget for mistanken mot Kristiansen. Og det er tankevekkende at det måtte friske øyne utenfra til for å kunne se bevisene med nye øyne.
Men verst er det for rettsstaten og domstolene, som dømte en uskyldig til 20 år bak murene.
Det er i denne saken vanskelig å se noen vinnere. Snarere er det bare tapere. Selv om Kristiansen kan føle seg rimelig sikker på at retten kommer til å ta Riksadvokatens innstilling til følge, og frifinne ham for drapet han i sin tid ble dømt for, er tyve år av hans liv som fritt menneske for ham tapt for alltid. Og for de pårørende til ofrene ripper avgjørelsen opp i gamle sår, og bringer smerten fra ugjerningen mot deres kjære døtre tilbake. For politietaten i Agder, og særlig for de ansvarlige etterforskere, må byrden etter riksadvokatens beslutning være tung å bære. Men verst er det for rettsstaten og domstolene, som dømte en uskyldig til 20 år bak murene.
For hvordan kunne det skje i rettsstaten vår at en anklaget ble dømt uten et eneste konkret fellende bevis. Det eneste vitne som belastet Kristiansen var hans beste kamerat, Helge Andersen. Mot Andersen fantes det fellende bevis ettersom DNA-spor av ham knyttet ham til åstedet og ett av ofrene. Han innrømmet også å ha drept den ene av jentene, men ikke den andre. Andersen var altså i stand til å forgå seg på og drepe den ene. Da ville det være naturlig å tenke at han også kunne være i stand til å gjøre det samme mot den andre. Han hadde dessuten et soleklart motiv for å fremstille Kristiansen som den hovedansvarlige i håp om at retten dermed ville gi ham en lavere straff. Hvilket også ble resultatet.
Men hvor var sikkerhetsnettene i rettsstaten som skulle forhindre en feil dom? Det er jo det vi alle setter vår lit til i troen på at vi kan være sikre på en rettferdig behandling. Det verste i en rettsstat er å dømme noen for noe vedkommende ikke har gjort. Da er det langt bedre å la ti skyldige gå fri. Samfunnet skal legge til grunn at en person er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette kalles også uskyldspresumpsjonen i strafferetten. Symbolet på domstolene og rettsstaten er Justitia, en stående kvinneskikkelse med sverd og vekt i hver sin hånd og bind for øynene. Hun er altså blind. Sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for den dømmende virksomhet og blindheten for upartiskhet. Bevisene skal altså veies nøkternt og upartisk for og i mot.
Det er altså rettstaten som her først og fremst har sviktet. Selvsagt har politiet gjort feil, og det er naturlig at de ansvarlige for etterforskningen granskes. Og at det eventuelt får følger for de ansvarlige hvis det kan sannsynliggjøres at de involverte har handlet mot bedre vitende, altså grovt uaktsomt. Men det er domstolene som dømmer, og det er domstolene som først og fremst har hovedansvaret for dette justismordet. Derfor er det riktig og viktig at regjeringen her handler, og Justisminister Emilie Enger Mehl har kunngjort at et uavhengig utvalg skal granske Baneheiasaken.
Sentralt i denne granskingen er spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at fru Justitia, altså rettsstaten, unnlot å veie bevisene nøkternt og upartisk. Lederen for juryen som i sin tid dømte Viggo Kristiansen, Rita Johnsen, mener fortsatt at juryen gjorde det riktige i 2002, og legger skylden på "informasjonen som var forelagt dem". Altså politiet og påtalemakten. Hun erkjenner at hun tvilte, men tvilen kom altså i dette tilfellet ikke den tiltalte til gode. Heller ikke jurymedlemmene Thor Løvjomås eller Elisabeth Røed Gundersen er villig til å ta selvkritikk. Gundersen forsvarer juryens avgjørelse med at "Når du sitter i en rettssak skal du forholde deg til det andre har funnet ut av. Ut fra det skal du dømme. Vi dømte ut fra det vi mente var rett den gangen".
Det førte til at Andersen, som det fantes fellende bevis mot, ble trodd. Kristiansen derimot, som det ikke fantes holdbare bevis mot, ble dømt.
Men det som var "rett den gangen" er altså ikke rett i dag. Hva skyldes det? Medieomtalen var den gang voldsom, og etterlot liten tvil om at Viggo Kristiansen var hovedmannen. Selvsagt har det påvirket omgivelsene som også jurymedlemmene er en del av. Kritiske spørsmål til etterforskningen ble ikke stilt. De fleste i lokalsamfunnet var nok den gang overbevist om at Kristiansen var hovedmannen bak ugjerningene, og mente at Andersen var den enfoldige og lett påvirkelige medløperen. Han hadde dessuten tilstått og var således mer troverdig enn Kristiansen som ikke hadde tilstått. Det førte til at Andersen, som det fantes fellende bevis mot, ble trodd. Kristiansen derimot, som det ikke fantes holdbare bevis mot, ble dømt.
For de som undres over dette er denne problemstillingen langt i fra ny. Det har nemlig hendt lignende ting før. For Barrabas, som alle visste var skyldig, gikk for 2000 år siden fri. Men Jesus, som alle visste var uskyldig, havnet altså på korset. Denne helt sentrale hendelsen i kristendommen har, uten sammenligning for øvrig, i prinsippet visse likhetstegn med hva som nå har skjedd i Kristiansand.
Er det en tilfeldighet at det måtte friske øyne fra andre deler av landet til for at rettferdigheten skulle seire? Kanskje, men ikke nødvendigvis. For i byen og på Sørlandet skal du sitte pent og pyntelig midt i båten og ro i takt. Du skal altså til enhver tid mene det som er rett. Og når det som en gang var rett ikke lenger er rett, skal du også mene at det som var rett nå er urett!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no