Torsdag 26. mars ansatte hovedstyret i Norges Bank Nicolai Tangen som ny sjef i Oljefondet. Han overtar etter Yngve Slyngstad, som har ledet fondet siden 2008.
Av Bernt H. Utne, publisert 28. mars 2020
Nicolai Tangen har utvilsomt god innsikt i internasjonal fondsforvaltning, etter at han i mange år har ledet og bygget opp sitt eget fondsselskap, AKO Capital, fra sitt bosted i London. Fondsselskapet hans er omstridt, ettersom det er registrert på skatteparadiset Cayman Island. Skatteavtalene mellom de enkelte land regulerer hvor fondsmedlemmenes avkastning beskattes, og derfor hevder Tangen at fokus på skatteparadiset Cayman Island er irrelevant.
Et nettverk hvor sensitiv informasjon får flyte fritt mellom medlemmene i nettverket
Hva som ikke er irrelevant er innflytelsen verdens største investeringsfond, vårt felles Oljefond, har på kursutviklingen til de enkelte aksjer i fondet. Hvilke aksjer oljefondet kjøper og selger har derfor stor interesse for andre forvaltere av investeringsfond, eksempelvis AKO Capital. Nå hevder Tangen at han har etablert en veldedig stiftelse, og at noe av andelen i AKO Capital er innlagt i denne stiftelsen. Resten, anslagsvis 7-8 milliarder, vil han i følge Aftenposten ta med seg når han nå flytter hjem til Norge. Til en veldedig stiftelse skal det være «vanntette skott» mellom stifteren og forvaltningen av stiftelsens fond. Det må man gå ut fra gjelder også for Tangens veldedige stiftelse, uansett hvilken nasjonalitet stiftelsens tilsyn vil ha. Hvordan forvaltningen av de 7–8 milliardene som Tangen planlegger å ta med seg til Norge skal skje, er i skrivende stund uklart. Dette er store personlige verdier som naturlig vil måtte plasseres i aksjer og andre verdipapirer. Verdier som det ikke uten videre kan utelukkes vil bli påvirket av Oljefondets investeringer i regi av Tangen. En sikringsmekanisme som hindrer at informasjon fra Oljefondets investeringsstrategi kan tilflyte forvaltningen av Tangens personlige formue må ubetinget på plass.
Allmenn tillit er helt avgjørende både for Oljefondets sjef og ledelsen i Norges Bank. Konfidensialitet og sikkerhet for at sensitiv informasjon ikke kommer på avveie er helt vesentlig for slik tillit. Dessverre hefter det visse reservasjoner ved Tangen og hans anvendelse av personlige nettverk. Fremgangsmåten ved etableringen av det såkalte Silomuseet, som skal inneholde deler av hans egen kunstsamling, avdekket utstrakt bruk av personlige forbindelser til personer med lokal innflytelse. Det er i seg selv ikke ulovlig, men i slike sammenhenger oppstår det uvegerlig uformelle nettverk.
At Arvid Grundekjøn og Reidar Fuglestad er godt kjent med Nicolai Tangen er ingen overraskelse. Det som derimot er overraskende, er at så vel Fuglestad som Grundekjøn til avisen Fædrelandsvennen 27. mars kan fortelle at de har kjent til utnevnelsen i fra «noen dager» til «en ukes tid». Ingen av disse sitter i Norges Banks hovedstyre, og hvordan de har fått kunnskap om utnevnelsen av Tangen på forhånd er oppsiktsvekkende. Ingen av dem hadde adgang til denne informasjonen, og det indikerer at det eksisterer et nettverk hvor sensitiv informasjon får flyte fritt mellom medlemmene i nettverket.
Sannelig ingen god start for byggingen av tillit til Nicolai Tangen som ny og uavhengig sjef for vår fellesformue, Oljefondet.