Kronikk 01.11.2021: Nyliberalismen slik vi har kjent den de siste årtier er på hell. En viruskrise som synliggjorde de globaliserte staters mangler og verdikjedenes sårbarhet har stanset vareflyten, og vist mangler i landenes beredskap. Ideen om at verden er en global landsby med bare venner som utelukkende opplever gode tider er over skriver Christian Anton Smedshaug i denne kronikken.
Av Christian Anton Smedshaug, publisert 01.11.2021
Nyliberalismens gjennombrudd
Vinteren 1978-79 i Storbritannia ble kalt for «The Winter of discontent» misfornøydhetens vinter. Den var preget av streiker, forsyningssvikt, energimangel, lave temperatur og snø. Labours Callaghan satt med makten og resultatet ble Thatchers overveldende valgseier i 3. mai 1979. Labour kom ikke tilbake til makten før 16 år etter med Tony Blair og New Labour.
Svarene til Thatcher den gang ble mer marked og mindre stat. Gjennom dereguleringer og privatiseringer, fikk nyliberalismen sitt gjennombrudd grunnet svikten i det gamle systemet. Nå er nyliberalismen på hell, også denne gangen gjennom kriser parallelle til misfornøydhetens vinter.
Viruskrisens betydning
Det var en viruskrise som virkelig synliggjorde de globaliserte staters mangler og verdikjedenes sårbarhet. Når fri flyt av varer stopper opp vises sårbarheten fram gjennom manglende lager i verdikjedene og beredskap hos staten. Og når fri flyt av personer opphører, ser man hvor svake de ulike statene har vært til å bygge balanserte arbeidsmarkeder og relevante utdanningssystemer for å utdanne befolkningen til hva som trengs for å drifte et balansert samfunn.
Dette forsterkes av en overgang til fornybar energi med mange mål, men få planer for hvordan regnestykket skal gå opp. Vesten sliter derfor med ustabile og stigende energipriser, etter at kull, kjernekraft og bl.a. gasslager er faset ut, før stabile fornybare alternativer er tilgjengelige.
Denne «Just in time»-verdenen synes nå å være over, idet globale verdikjeder sliter og vareknappheten tydeliggjøres over alt. Ideen om at verden er en global landsby med bare venner som utelukkende opplever gode tider er over, men hva gjør man da?
Verdikjedene svikter
Verden kan ikke lenger kaste mer penger etter systemer som svikter. Denne gang er det ikke hull i bankvesenet som skal tettes som etter finanskrisen, eller koronaledige som skal støttes som etter koronakrisen. Nå er det verdikjedene som svikter og produksjon som stopper opp. Selv om krisene er kommet i overkant ofte de senere årene, med finanskrisen i 2008, matforsyningskrisa 2007-2011, eurokrisen i 2010-12, migrantkrisen 2015 og koronakrisen 2020-21 var ikke dette nok. Det er først når varene ikke kommer, strømmen blir for dyr og systemet synes å skjelve av endringer mer penger ikke kan løse - at endringene skjer.
Da gjenoppstår den virkelige verden slik vi kjente den fra før Murens fall i 1989. Datidens ledere og folk skjønte at konjunkturene gikk opp og ned, tidligere og antatte venner kunne bli fiender og de hadde beredskap for dårlige tider og uforutsette sjokk. Men i etterkant av «historiens slutt» med Sovjets fall og Japans stagnasjon, trodde de vestlige demokratier at de stod alene igjen som seierherrer og de tidligere tilpasninger var unødvendige. Den illusjonen er nå endelig over.
Og de multinasjonale vestlige selskapene som har investert der kjøpekraften var lavest, solgt der kjøpekraften var høyest og tatt ut overskuddet der skatten var lavest, må finne nye strategier. Dette holder ikke lenger.
Geopolitisk strid
Det brygger opp til ny geopolitisk strid mellom «den frie verden» og et Kina som i økende grad går i autoritær retning. Heller ikke der hadde man rett. Økonomisk framgang ga ikke en større middelklasse som kjempet fram frihet og liberalisme. Det ga et sterkere kommunistparti som ikke synes modent for demokrati. Kina ble verdens fabrikk, men nå arbeider Vesten febrilsk for å ta tilbake den selvstendigheten som er tapt gjennom dagens avhengighet av Kinas digitale tjenester, telekommunikasjon og varer.
I praksis står nær alle tilpasninger knyttet til beredskap, kontroll og økonomi knyttet til vitale interesser etter 1989 for fall. Da ramler ideen om globaliseringens fordeler sammen. Verdens folk ser at idet ting settes på spissen, må hver stat løse sine egne problemer. Da trenger hvert land dyktige fagfolk på en rekke ulike områder, oppdaterte planer for å håndtere smittsom sykdom, lager av utstyr, styrket nasjonal produksjon på vitale områder, leverandører av samfunnskritiske tjenester fra allierte land og et ordnet arbeidsmarked.
Nødvendig ombygging
Systemskift vil komme, spørsmålet er bare hvem som leverer dem. Nå vil produksjon av mat og industrivarer, eierskap og kontroll med teknologi og beredskap stå sentralt. Nasjonale fellesskap må revitaliseres og det må bygges broer mellom by og land, mellom finans- og realøkonomi og produksjon må erstatte spekulasjon. Nå kan ikke lenger krisene løses med å kaste gode penger etter dårlige formål, håpe på et under og at systemet skal holde seg flytende litt til.
Våre godværssamfunn må bygges om til også å tåle dårlige tider og sjokk. Dette kan ikke bare løses med brennende hjerter. Det trengs også kjølige hjerner når «Just in time»-samfunnet skal skifte til «Just in case». Verden går tilbake fra mer stat til mindre marked under det tidligere mottoet til det tyske sosialdemokratiet: «Så mye marked som mulig, så mye stat som nødvendig.»
Artikkelforfatteren har vært daglig leder i
AgriAnalyse siden 2011 og arbeider bredt med spørsmål knyttet til økonomi, utvikling og spørsmål knyttet til verdikjeden for norsk jordbruk. Han er forfatter av bøkene: «Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv» 3 utg. 2018. og «Europa etter EU» 2016.
En utgave av artikkelen har også vært publisert i Klassekampen
Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no
Comments