• Argument

Sinte rop i media


KOMMENTAR 21.1.21: Steinar J. Olsen bruker sterke språklige virkemidler og bidrar til å kneble et åpent, demokratisk ordskifte når han påstår at meningsmotstandere farer med "desinformasjon, hets og løgn". Det burde bekymre både lederen av Ytringsfrihetskommisjonen og ledelsen i Høyre.


Illustrasjon: T. Vestaas

Olsens politiske godbiter må svelges for ikke å stemples som lettlurt trumpist.



Av Bernt H. Utne, publisert 21.1.21


Steinar J. Olsen tar i sin kronikk «Det er lov å endre mening» i Fædrelandsvennen 18. januar i bruk sterke språklige virkemidler. Han skriver bl.a. at «nye propagandafremstøt med desinformasjon, hets og løgn» forekommer, og at «nasjonalister eller kristenfundamentalister, har latt seg forføre av hjemmekampene på Løgn Arena». Hva Løgn Arena er, eller hvem han ellers her sikter til, fremgår ikke av artikkelen, som oser av sinne, frustrasjon og oppgitthet over det sørlandske debattklima. Han er heller ikke i tvil om at siste valgresultat skyldes det «trumpistiske løgnmakeriet (...) som maktet å bevege velgere gjennom systematisk desinformasjon og trakassering av politiske motstandere.»


«Det vil nemlig alltid være noen som lett lar seg rive med når ytterliggående krefter klarer å skape en alternativ virkelighet», hevder Olsen, og sikter til de som stiller spørsmål ved «kunstbevilgninger, E-18, utbygging av havn eller tilretteleggelse for næringsliv (les: Gartnerløkka)». Etter hvert er det mange som stiller spørsmål ved disse prosjektene, svært mange. Også fra hans eget parti, Høyre. Og disse mange, som Olsen altså mener «lett lar seg rive med», er i sin soleklare demokratiske rett til å være uenig i disse prosjektene. Det er faktisk en del av ytringsfriheten, nedlagt i landets grunnlov.


Det er ikke første gang Steinar J. Olsen lar sitt sinne få fritt utløp via tastaturet. I artikkelen «Arkivet skyter feil mann» fra sist sommer tar Olsen en annen sint mann i forsvar – Cornelius Jakhelln. Med bakgrunn i Jakhellns nazi-inspirerte utstilling på Galleri Arteriet skriver Olsen at Jakhelln «maler med piggtråd dyppet i blodet fra ofrene for hensynsløsheten i trakasseringen og den anonyme desinformasjonen». Steinar J. Olsens debattform og språkbruk er utvilsomt emosjonell, med bruk av svært sterke virkemidler.


Nå er det for så vidt ingenting i veien med sterke meninger. Det er heller ingenting i veien med sterke følelser og en hard debatt. Men Steinar J. Olsen er ingen hvem som helst. Han er medlem av Høyres sentralstyre, og sitter også i den viktige Ytringsfrihetskommisjonen. Det er en kommisjon som skal verne om ytringsfriheten – for alle! Ikke bare for de som har rygg til å tåle tonen i en tøff offentlig samtale. Men også for de som ikke tåler den røffe tonen Olsen gjerne liker å bruke, og som skremmes til taushet av hans språkbruk. Kanskje er det også Olsens bevisste mål – skremme sine motstandere til taushet?


Media har et klart ansvar for debattklimaet i den offentlige samtale. Argument Agder har tidligere publisert en artikkelserie om temaet debattkultur, og ønsker å bidra til en debattform hvor alle kan føle seg velkommen. Den første av artiklene omtalte bruken av ordet løgn. Olsen har som alle andre rett til å ha sine meninger, men media har ingen plikt til å offentliggjøre artikler med en rå og upolert språkform. Og det å stille krav til en respektfull omgangstone har ingenting med no-plattforming eller sensur å gjøre. Det dreier seg rett og slett om alminnelig folkeskikk!


Steinar J. Olsens debattform bør oppta Ytringsfrihetskommisjonen og dens leder, Kjersti Løken Stavrum. Kommisjonen skal fremme og sikre ytringsfriheten. Da er det betenkelig at et av dens medlemmer bruker en språkdrakt som kan være egnet til å skremme meningsmotstandere av banen. Men også partiet Høyre, og dets sentrale ledelse med statsminister Erna Solberg i spissen, bør interessere seg for Olsens språkform. For hvis Høyre skal være et inkluderende folkeparti, passer det dårlig at mennesker med andre synspunkter stemples som lettlurte trumpister!