Analyse 27.02,2022: Russlands president Vladimir Putin har ved angrepet på Ukraina krysset en grense hvorfra det neppe er noen vei tilbake. Angrepet er begrunnet med bisarre og bøllete påstander av en type vi ikke har hørt fra en europeisk leder på veldig lenge.
Av Bernt H. Utne, publisert 27.02.2022
Russlands røde linje
Da Putin 21. april 2021 holdt sin årlige tale til nasjonen (den 17. i rekken) i den russiske nasjonalforsamlingen advarte han Vesten om å krysse Russlands "røde linje". Nøyaktig hvor den "røde linje" løp vil "Russland selv i hvert enkelt tilfelle bestemme", understreket Putin. I talen anklaget han vestlige regjeringer for å støtte opprør mot sittende regimer i "det tidligere Sovjetunionen".
At han den gang i første rekke siktet til Hviterussland, som høsten før hadde gjennomført et omstridt presidentvalg, var åpenbart. Ifølge valgkommisjonen vant Lukasjenko valget med ca. 80 % foran utfordreren Svjatlana Tsikhanowskaja som fikk ca. 10 % av stemmene. Tsikhanowskaja avviste det offisielle resultatet som forfalsket og anså seg selv som valgets vinner. Valget ble etterfulgt av langvarige demonstrasjoner, som Putin altså mente var støttet fra utlandet.
Putins mål er regimeskifte i Ukraina
I dag vet vi hvor Putins "røde linje" i forhold til Ukraina løper. Han har i flere taler klarlagt at han mener Ukraina er et landskap som historisk er en naturlig del av Russland. I en tale for å rettferdiggjøre innmarsjen i Ukraina påstod han at landet var kontrollert av det han omtalte som fascister. I tillegg kom Putin med bisarre anklager om «folkemord» i Øst-Ukraina, og uttalte at målet for aksjonen var å "avmilitarisere" og "denazifisere" Ukraina.
Målet for Putins angrepskrig er åpenbart regimeskifte i Kiev. Det blir i tilfelle et regime som vil basere sin makt på støtten fra russiske bajonetter. Ukraina er i utstrekning det nest største landet i Europa etter Russland med en befolkning på godt over 40 millioner. For å skape nødvendig ro slik at Ukraina kan bli en stabil del av den russiske innflytelsessfære er Putin avhengig av at den nye ukrainske ledelsen han ønsker seg klarer å samle landet bak seg.
Krigens første dager har vist betydelig ukrainsk forsvarsvilje, og mobiliseringen av befolkningen for krigsinnsats har fått større oppslutning enn mange på forhånd hadde forestilt seg. Det tyder på at ideen om et fritt og uavhengig Ukraina har støtte fra bredere lag i befolkningen enn Putin og hans medløpere har trodd. Nettopp dette kan bli avgjørende for hvordan krisen utvikler seg videre. Hvis Putin møter motstand, også fra det betydelige russiske mindretallet i befolkningen, er en stabil regjering i en Moskva-tro ukrainsk vasallrepublikk vanskelig å forestille seg.
Sterkere ukrainsk motstand enn ventet
Det synes nå å være kamper spredd over hele landet. Det innebærer at russerne har delt angrepsstyrken i mange mindre avdelinger. Det er i tilfelle overraskende og bryter med det velkjente militære prinsipp om konsentrasjon av kampkraft i tid og rom for hele tiden å være lokalt overlegen på slagmarken. Russland er langt sterkere i materiell og personell, og skulle derfor ikke ha behov for å dele styrken opp i mindre enheter. Det gir jo Ukraina som den svakere part muligheten til å stå i mot de mindre russiske avdelingene, og kanskje er det noe av forklaringen på hvorfor den russiske fremgangen har vært langsommere enn ventet. Dessuten må man ikke undervurdere betydningen av små russiske enheter som opererer selvstendig blant en fremmed og fiendtlig innstilt befolkning. For unge og tvilende soldater kan det være hemmende for kampviljen. Over tid kan det også resultere i deserteringer.
Ingen vei tilbake
Putin har altså i realiteten "krysset sin Rubicon". Begrepet er hentet fra de romerske borgerkrigene da Caesar i år 49 f. Kr. krysset elven Rubicon. Etter å ha krysset elven var retrett ikke lenger mulig, og Caesar måtte derfor enten seire eller dø. Det er også situasjonen for Putin. Etter å ha startet denne krigen i et full-skala angrep rettet mot mål i hele Ukraina har Putin og hans regime skandalisert seg for resten av verden. Uansett hva han nå måtte foreta seg vil han ikke bli oppfattet som en troverdig og seriøs leder som verden kan forhandle med. Til det har løgnene vært for åpenbare og for mange. Det er nok å bare nevne hans forsikringer om at han ikke hadde "noen planer om en innmarsj i Ukraina."
Kinas rolle
Dette er Putin og hans regime trolig selv meget klar over. Om de på forhånd har vurdert reaksjonene riktig er imidlertid et åpent spørsmål. Kina har så langt avvist å karakterisere krigen som en invasjon. Det ville i så tilfelle bety at Kina anså angrepet som et overfall på et annet land. Putin har blant annet begrunnet angrepet i at Ukraina har historisk tilknytning til Russland, og derfor ikke er et eget land. Slik Kina også anser Taiwan for å være, altså som en del av Kina. Kanskje er det nettopp derfor Kina har presisert at landet ikke oppfatter Putins innmarsj i Ukraina som en invasjon.
FN
I FNs sikkerhetsråd 25. februar ble en resolusjon som fordømte Putins innmarsj i Ukraina avvist ved Russlands veto. Men hele 11 land, deriblant Norge, stemte for resolusjonen. Oppsiktsvekkende var det at Kina var ett av tre land som avsto fra å stemme. Det kan være en indikasjon på at forholdet mellom Kina og Russland kanskje ikke er så nært som man ellers kan få inntrykk av. Resolusjonen blir nå bearbeidet for oversendelse til FNs generalforsamling for behandling der. Der er det ingen land som har vetorett. Vedtakene som generalforsamlingen gjør er imidlertid ikke juridisk bindende for medlemslandene, men de er likevel viktige. Norges FN-ambassadør Mona Juul forteller til VG at hun håper det blir et stort flertall som fordømmer Russlands handlinger i Ukraina.
Sanksjoner
Omfattende og inngripende sanksjoner rettet direkte mot Putin selv og hans egen utenriksminister Lavrov er nå på vei, og plasserer dermed den øverste russiske politiske ledelse i samme kategori som Nord-Koreas despotiske leder Kim Jong-un. Så vel Putin som Lavrov er nektet innreise til USA, og selv om Putin nå har åpnet for fredssamtaler er det langt fra sikkert at vestlige ledere lenger ønsker å snakke med ham. Det vil i tilfelle isolere Russland, og kan drive landet enda nærmere Kina. Hvis da Kina bestemmer seg for virkelig å stå skulder ved skulder med Putin. Opptredenen i FNs Sikkerhetsråd var et varsel om at det ikke er en selvfølge.
Høy risiko for Putin
Vi vet nå hvor Putins "røde linje" løper. Spørsmålet er om Putin har forstått hvor NATO og EUs røde linjer går. Vi ser nå de første tegn til forsterkning av NATOs østre flanke. Også Norge har besluttet å bidra, og øker sin kontingent i Litauen til 200 soldater. Videre gjennomføres omfattende sanksjoner som retter seg direkte mot den russiske ledelse. Men også vanlige russere vil bli omfattet av sanksjonene, og hvis krigen drar i langdrag kan det vise seg fatalt for oppslutningen om Putins styre. Dette kan derfor også ende med et regimeskifte i Moskva.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no