Kronikk 04.12.2023: Våpenhvile i krigens tid: Gaza-massakren har delt ut nye kort i Ukraina-krigen. Stemningsskiftet er synlig i norske medier de siste ukene. Spørsmålet er ikke lenger om Zelenskyj må gi avkall på russiske erobringer, men når. Det skaper indre splid i Kyiv.
Av Halvor Fjermeros, publisert 04.12.2023
De første tegnene til nøling i den vestlige leiren om «fullskala» våpenstøtte til Ukraina viste seg i et lite opptrinn under Nato-toppmøtet i Vilnius i juli i år. Den britiske forsvarsministeren Ben Wallace utbrøt at han forventet en viss takknemlighet for Vestens giverglede. «Vi er ikke Amazon», sa en syrlig Wallace til president Zelenskyj.
Den ukrainske presidenten så på sin side ut som han var mentalt nede for telling etter beskjeden ved toppmøtets start om at Ukraina ikke kunne bli medlem av Nato så lenge landet er i krig.
Den uunngåelige veien mot forhandlinger
USA og Tyskland dytter Zelenskyj mot forhandlingsbordet, skreiv den tyske tabloiden Bild 24. november. Det var basert på anonyme tyske regjeringskilder, og Bild presiserte at president Joe Biden og kansler Olaf Scholz ikke «presset», men «dyttet» Zelenskyj mot forhandlingsbordet. Dette budskapet ble tilbakevist av USAs utenriksminister Blinken under toppmøtet med Nato-kollegene denne uka. Selvfølgelig ble det tilbakevist. For så lenge historia fortsetter å fortelles om at Ukraina ikke kan gi fra seg land som er erobret av Russland, vil det hete at «Nato står samlet». Men illusjonen er i ferd med å briste. Erkjennelsen om at en frossen front er etablert er i ferd med å sige inn. Og med den følger frykten for en langvarig krig som i sin tur kan føre til ytterligere russisk frammarsj.
Denne erkjennelsen har for lengst nådd Natos hovedkvarter. Vi fikk en forsmak på det da generalsekretær Jens Stoltenbergs stabssjef og nærmeste rådgiver Stian Jenssen tenkte høyt under Arendalsuka i august. Han antydet at Ukraina måtte gi opp territorium i bytte mot Nato-medlemskap. Dette var bare en måned etter Ben Wallace’ uærbødige Amazon-replikk, noe han ble kritisert for av sin egen statsminister Sunak. Wallace var også nevnt som kandidat til jobben som Natos generalsekretær, men antas å ha blitt utelukket fordi USA ville ha en kandidat fra EU, og fordi EU ikke ville gi jobben til en «brexiteer». Wallace trakk seg som forsvarsminister i august (med henvisning til familiære hensyn), noe som gir plenty av stoff for spekulasjoner om de indre disiplineringstiltak både i Nato og EU mot utro tjenere. Nå seiler Nederlands avgåtte statsminister Mark Rutte opp som kandidat til å etterfølge Stoltenberg, slik at både Washington og Brussel kan pustet lettet ut – og konsentrere seg om det virkelig vanskelige, dvs Ukrainas krevende situasjon på slagmarka.
Fronten fryser fast, blodbadet fortsetter
Det er en absurd krig som har fått lov til å utvikle seg. Vesten «kjemper» en kamp mot en fiende der ikke en eneste støvel fra verken EU eller USA skal settes på bakken i Ukraina. USAs erklærte mål er å svekke Russland slik at landet settes tiår tilbake militært så vel som økonomisk. Dermed pågår det både en rettmessig forsvarskrig fra Ukrainas side mot det folkerettsstridige angrepet fra Russland 24. februar i fjor, og en stedfortrederkrig der Vesten med USA i spissen lar ukrainske soldater blø for vestlige interesser. Og nå er Ukraina i ferd med å forblø i mangel på nye soldater for å erstatte alle de falne. Russland blør også, muligens mer enn broderfolket, men virker fast bestemt på å ødsle med russiske liv gjennom en kynisk kanonfødetaktikk.
Det er allment erkjent at Ukrainas såkalte våroffensiv, som ble en sommeroffensiv med høstlig preg, mislyktes. For en måned siden ble Ukrainas forsvarssjef, general Valery Zaluzhny, intervjuet i Economist. Der satte han ord på krigens stillstand som han sammenlignet med 1. verdenskrig og sa at det ville «kreve et enormt teknologisk sprang» for å kunne bryte ut av stillingskrigen. Russerne nyttet tida – etter den ukrainske motoffensiven i fjor høst da de tok tilbake områder vest for elva Dnjepr i Kherson – til å grave seg ned med enorme minelagte arealer og tanksperringer. Dermed har nesten stillestående og ekstremt soldatødende slag utspilt seg, først i Bakhmut og nå nylig i Avdijka, småbyer av strategisk viktighet for det russiske forsvaret av det erobrede Donetsk-fylket.
Ukrainakrigen har blitt en underlig variant av 1. verdenskrigs skyttergravskrig, kombinert med en hyperrask utvikling av høyteknologisk krigføring ved hjelp av droner og avanserte langdistanseraketter. Ingen av partene har luftherredømme, slik alle nyere kriger har blitt utkjempet, med Irak-krigens tre uker lange bombekampanje som «oppskrift på okkupasjon» før Bagdad ble erobret i 2003. Dermed er det stillingskrigens logikk som rår. Da avgjør to faktorer: Artilleristyrke og tilgang på stadig nye soldater.
Det siste gjøres i det lange løp opp av folketall. Russland har fire ganger så mange innbyggere som Ukraina, og en nasjonaløkonomi 14 ganger større, målt i BNP. Og styrkeforholdet i tilgang på artilleriskyts er mellom fem og ti ganger så stort på russiske side. Dette bekreftes av en sak i Aftenposten der avisas langvarige kampanje for å heie fram en ukrainsk seier er avløst av ny erkjennelse. Er Vesten i ferd med å tape våpenkappløpet? lyder det i en informativ gjennomgang av produksjonskapasiteten på begge sider (24. november). Russland øker forspranget og antas å kunne lage to millioner artillerigranater ved utgangen av 2024, eller tilsvarende 166.000 pr. måned, mens USA vil øke til litt under det halve innen 2025. Russerne reparerer stridsvogner raskere enn antatt og antas å lage opp til 100 kryssermissiler pluss et dusin ballistiske missiler i måneden. I mars lovte EU en million artillerigranater og missiler til Ukraina. Så lang er 300.000 levert og den tyske forsvarsminister Pastorius sier nå at EU ikke vil kunne oppfylle sitt løfte. Våpenkappløpet raser av sted, og det ser ut til at Ukraina blir fraløpt, selv om de har fått og har brukt hyperfarlige våpen som det norsk utviklede mellomdistanse luftvernsystemet NASAMS og langdistansemissilet ATACMS fra USA som har rekkevidde på 300 km med dødelig treffsikkerhet.
I tillegg kommer den økende uviljen mot å opprettholde leveransene av politiske grunner, både i USA og enkeltland i EU. Det er blitt en etablert sannhet at Putin sitter rolig og venter på det forestående presidentvalget i USA, som uansett utfall vil falle ut til Russlands fordel og langsiktige krigsmål. Eller som den russiske journalisten Mikhail Zygar sier i et informativt intervju med tittelen om at Putin kan «vente ut Vesten» i Klassekampen i dag (01.12.): «Russland har blitt en svart boks. Det er få uavhengige russiske journalister igjen og stadig vanskeligere arbeidsforhold for internasjonale korrespondenter. Resultatet er at mye av det som skrives om landet er basert på ønsketenking. Som at økonomien er i ferd med å kollapse, eller at Vladimir Putins makt er truet.»
Saboterte fredsforhandlinger – intern strid i Kyiv
General og øverstkommanderende Valery Zaluzhnys utspill i Economist har fått innenrikspolitiske konsekvenser. Parlamentsmedlem for Zelenskyjs parti Folkets tjener, Mariana Bezuglaya, som også er medlem av komiteen for nasjonal sikkerhet, forsvar og etterretning, har krevd generalens avgang fordi han angivelig ikke har noen plan for den videre krigen i 2024. Spekulasjonene om uenigheter mellom presidenten og den øverstkommanderende generalen har fått bein å gå på.
En annen av presidentens menn, David Arahamiya som leder Zelenskyj-partiet, fortalte i et intervju 24. november om fredsforhandlingene som var i gang alt i mars 2022. Mange har betvilt påstandene om at slike forhandlinger var i gang, og at de ble avsluttet etter direkte inngripen fra den britiske – den gang høyst krigsaktivistiske – statsminister Boris Johnson.
David Arahamiya er ikke bare parlamentarisk leder for presidentens parti Folkets Tjener, men var også utpekt som leder for den ukrainske delegasjonen i de innledende tentative fredsforhandlingene i mars og april 2022, med Tyrkia som vertskap. Han beskriver i intervjuet at Russlands grunnleggende krav var Ukrainas fortsatte nøytralitet, mens andre krav som f.eks det mye gjentatte snakket om de-nazifisering i den russiske krigspropagandaen, var «kosmetikk».
Arahamiya beskriver at mens forhandlingene pågikk mellom delegasjonene fra Kyiv og Moskva i Istanbul, kom Boris Johnson uventet på besøk til Kyiv 9. april og fortalte Zelenskyj at han ikke skulle undertegne noe som helst og bare krige videre – «and let’s just fight.»
Mange har lurt på hva som egentlig skjedde da forhandlingene ble avbrutt. Jeg spurte Jeremy Corbyn om det da jeg intervjuet den tidligere lederen og nesten-statsministeren for Labour i sommer:
"Jeg skulle gjerne visst nøyaktig hva Boris Johnson sa den gang", sa Corbyn og antydet at man burde hatt en parlamentarisk høring om Storbritannias rolle i krigen, der ex-statsminister Johnson måtte blitt innkalt som vitne.
Offisielt ble forhandlingene avbrutt på grunn av massakren i Butsja da russerne trakk seg tilbake fra Kyiv-området. Men den ble oppdaget 1. april og forhandlingene fortsatte etter Johnsons visitt ei uke seinere. Selv om det var flere grunner for ukrainsk skepsis, så har uten tvil vestlig involvering hatt stor betydning for bruddet, i henhold til David Arahamiyas versjon.
Det understreker det sterke innslaget av stedfortrederkrig som har ledsaget den ukrainske forsvarskrigen. Nå ser det ut til at de mest krigsivrige har kommet på andre tanker og vurderer om stedfortrederen bør innta sin plass ved forhandlingsbordet.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no