top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Nicolai Tangens møte med det blåøyde riket

Kronikk 20.06.2023: Nicolai Tangen ble ansatt som oljefondssjef fordi han var en vellykket spekulant. Det er flytta fram noen grensesteiner. Å bruke skatteparadis er nå normalisert. Finansspekulasjoner er nå akseptert. I følge Tangen driver selskaper som Apple, Amazon og Google «bra business». Men disse selskapene overvåker sine kunder, tyner sine ansatte og betaler nesten ikke skatt.


Illustrasjon: T. Vestaas

Av Øyvind Andresen, publisert 20.06.2023


Nina Witoszeks og Eva Jolys nye bok «Det blåøyde riket» handler om hvordan Norge er et tillitsbaset samfunn, men at noen har misbrukt tilliten til å tjene egne interesser.

Kapittel 2 i boka har overskriften «Oljefondet og Peer Gynt-syndromet» og handler i stor grad om prosessen rundt Nicolai Tangens ansettelse som oljefondsjef. Boka omtaler dette som et drama i fire akter.


Men dramaet har et forspill og et etterspill som også sier noe om det blåøyde Norge: I 2015 ble det kjent at finansmannen Nicolai Tangen hadde donert en kunstgave til sin fødeby Kristiansand. Tangen hadde bygd seg opp en stor formue som stifter og leder av hedgefondet AKO Capital i London.


Gaven ble tatt imot med åpne armer uten noen prinsipiell debatt i kommunestyret. Tangen donerte også andre gaver til forskjellige formål. Året etter ble det for eksempel kjent at han hadde gitt 6,4 millioner til den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen.


Jeg synes dette skurret. Jeg visste at hedgefond hadde dårlig rykte, og ble kalt gribbefond. Jeg visste også at så og si alle hedgefond opererer i skatteparadis. Jeg gikk inn på det amerikanske finanstilsynets sider, og fant ut at AKO Capital var registrert med flere hedgefond i postboks 309, Ugland House, Grand Cayman, Cayman Islands. Tangen var oppført som styremedlem, det var også vennen Henrik Syse.


President Obama hadde tidligere kalt Ugland House for «skammens hus». Det inneholder minst 18 000 selskaper, og postboks 309 brukes av et advokatfirma (Maples Group) som loser rike kunder inn i denne veldige trange postboksen. Jeg skreiv derfor en kronikk i Fædrelandsvennen 30. april 2016 under tittelen «Strømmestiftelsen får penger fra skatteparadis».


I et tilsvar, trykt samme dag, svarte Tangen og Syse med å beskylde meg for «insinuasjoner» og «feilaktige påstander», uten at dette ble dokumentert med konkrete eksempler. Men de innrømmet at AKO brukte det de kalte «offshore-jurisdiksjoner» for å unngå dobbelt- og trippelbeskatning. Det var første gang AKOs bruk av skatteparadis kom fram, selv om de påstod at de opererte i «full åpenhet».


Hvordan kunne Syse være etisk alibi for Tangen og samtidig ha forretningsmessige forbindelser til ham?

Jeg stussa på Syses rolle her. Han hadde vært leder for Oljefondets etiske råd, satt da i Nobelkomiteen, holdt andakter i NRK, var søndagsskolelærer, og hadde i 2013 skrevet boka «Måtehold i grådigheten tid». Det var søndagsskolelærerens vei til skatteparadis.


Hvordan kunne Syse være etisk alibi for Tangen og samtidig ha forretningsmessige forbindelser til ham? Seinere kom det fram at han tjente en million kroner på sine styreverv i AKO, ifølge Dagens Næringsliv.


Tilbake til 2016. Jeg tenkte: Nå er løpet kjørt for Tangen & Co. Hele det offisielle Norge er mot skatteparadis, kommunen kan ikke ta i mot gaver betalt med skitne penger. Men den gangen var det jeg som var blåøyd.


For det var ingen som brydde seg. Det vil si, Halvor Fjermeros fra Rødt tok det opp i en interpellasjon i bystyret. Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge skreiv et innlegg i Fædrelandsvennen i juni 2016 med overskriften «Nei til gaver fra skatteparadis».


Det ble mye bråk om kunstsiloen. Mange reagerte på at prosjektet så ut til å bli et offentlig pengesluk. Men i det dominerende politiske miljøet i Kristiansand var det akseptert at AKO brukte skatteparadis - ingen brydde seg.


Så gikk det noen år, og det ble 2020. Da kunngjør Øystein Olsen at Tangen var innstilt som leder for Oljefondet. Tangens bindinger til flere skatteparadis, som var minst fire, kommer opp påny, det ble dragkamp med representantskapet i Norges Bank m.m.. Alt dette skriver Joly og Witoszek utmerket om i boka si.


Med ansettelsen av Tangen som oljefondsjef innledes et paradigmeskifte. Det er blåøyd å ikke se at det er flytta noen grensesteiner. Tangens kompetanse var å være vellykket finansspekulant. Å bruke skatteparadis er nå normalisert. Finansspekulasjoner er akseptert.


Men i det dominerende politiske miljøet i Kristiansand var det akseptert at AKO brukte skatteparadis - ingen brydde seg.

I Tangens øyne driver selskaper som Apple, Amazon og Google «bra business». «Det er derfor vi er der». Men disse selskapene overvåker sine kunder, og betaler nesten ikke skatt. Arbeidsforholdene på Amazons lagre er som kjent helt uholdbare, der de ansatte ikke en gang har tid til dopauser.


På Oljefondets årlige investeringskonferanse «Geopolitiske spenninger» rett før påske, presenterte Tangen den amerikanske investoren Stanley Druckenmiller, som deltok på videolenke, som «verdens mest vellykkede investor». Druckenmiller samarbeidet blant annet med en annen finansakrobat, George Soros, om å spekulere mot det engelske pundet i 1992. Det tjente de en milliard dollar på, på bare én dag. Slike folk er altså Tangens helter, folk som klarte å senke Bank of England på en dag. Det kostet engelske skattebetalere tre milliarder pund.


For Tangen var dette møtet tydeligvis en åpenbaring. Paulus fikk sin åpenbaring på veien til Damaskus; Tangen fikk sin åpenbaring via videolenke fra Wall Street.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no



Comentários


bottom of page