top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Når våpnenes logikk tar kontroll, er det på tide å speide etter fredsløsninger

Kronikk 27.02.2023: Krig er for viktig til å bli styrt av EU-politikere i konkurranse om våpenleveranser, av det uniformerte krigsskolekommentariatet og ansvarsløse publikumsfriende medier. Når verken Russland eller Ukraina viser vilje til våpenhvile, må initiativet komme utenfra.


Illustrasjon: Ukrainske soldater under opplæring, foto Forsvaret

Av Halvor Fjermeros, publisert 27.02.2023


Ett år etter Russlands folkerettstridige invasjon i nabolandet kan vi gjøre opp et grusomt regnskap. Basert på antakelser kan så mange som 100.000 soldater og sivile ha blitt drept på hver side. Ødeleggelsene russerne har påført Ukrainas byer og landsbyer kan neppe regnes i penger. De materielle ødeleggelser av militært utstyr er nok til å fore et smelteverk med skrapjern i neste femårsplan. Et anslag går ut på den russiske hæren har mistet 2000 stridsvogner, mens ukrainerne har miste 6 - 800


Men aller verst skade har angrepet og okkupasjonen påført forholdet mellom broderfolk. Mistroen mellom dem har ligger der i tiår, men økte kraftig med det USA-støtta regimeskiftet i 2014 og de etterfølgende krigshandlingene i Donbass. Men etter det russiske overfallet 24. februar i fjor har naboskapet blitt påført sår som vil kunne vare i generasjoner.


For snart et år siden, i mars i fjor, skreiv jeg en artikkel der jeg advarte mot at Ukraina ville bli et slaktehus. Det har «vi» ikke klart å forhindre. Og den våpenflommen som vi så konturene av da, er økt hundre- og tusentalls. Med varslede gjensidige våroffensiver, vil disse sårene mellom nabofolk gape mer og mer for hver måned som går.


Det skrekkscenariet vi nå aner forut, må unngås.


Rettferdig forsvarskrig mot russiske brudd på FN-pakten

Ukraina er overfalt av en overlegen militærmakt og har all mulig rett til å kjempe mot okkupanten og også å be om våpen for å føre denne motstandskrigen. Russlands angrep på Ukraina var og er et brudd på FN-pakten, særlig formulert i artikkel 2 i prinsippet om alle medlemslands suverene likhet. Og i punkt 4 herunder lyder det slik: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»


Putins ideologi er en pan-russisk tankegang, der alle russere i Ukraina skal innlemmes i en stat.

Russlands soleklare og brutale brudd på dette prinsippet bunner i president Putins syn på Ukraina som en illegitim stat, slik han annonserte i sine taler før og under starten på felttoget for ett år siden. Med sin begrunnelse den gang anklaget han bolsjeviklederen Lenin for å ha lagt grunnlaget for et uavhengig Ukraina i 1922 under den nylig etablerte unionen av sovjetiske stater. Lenin var tilhenger av nasjonenes sjølråderett og støttet derfor den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905. Finland hadde vært et storfyrstedømme under Tsar-Russland. Under Lenins ledelse av Oktoberrevolusjonen var et av resultater opprettelsen av Finland som en sjølstendig stat. Putins syn på Ukraina ved invasjonen var ikke bare et uttalt brudd med Lenins prinsipp om sjølråderett, men også en manglende respekt for ideen om en flernasjonal og etnisk mangfoldig statsdannelse, slik Ukraina definitivt er. Putins ideologi er en pan-russisk tankegang, der alle russere i Ukraina skal innlemmes i en stat. Det betyr ikke at Putin vil eller tror han kan gjenreise det gamle Sovjetunionens territorium under russiske herredømme. Etter ett år med til dels bedrøvelige krigserfaringer for den russiske hæren, er det grunn til å tro Putins storrussiske imperialisme nå sikter seg inn på å sikre de fire ukrainske oblastene (fylkene) som ble annektert i fjor høst. Den militære situasjonen er vanskelig å bedømme, men mye kan tyde på at det er en «frossen front» som nå har blitt etablert i Donbass, og at det skal enorm innsats og grusomme tap av mannskap og materiell til for å flytte posisjonene vesentlig fra noen av sidene fram mot våren.


Krigen har blitt hyllet inn i ideologisk retorikk fra begge sider. Den russiske, og Putins personlige propaganda er plump, grovkornet og velkjent i våre medier. Fra Nato, vestlige ledere og media blir krigen forsøkt gjort til en kamp mellom demokrati og despoti, mellom det gode og det onde, mellom barbarisk imperialisme og europeisk sivilisasjon. Faktum er at både Russland og Ukraina rangerer som noen av verdens mest korrupte land, preget av brutale kapitalistiske klassesamfunn og oligarkmakt med dyp innflytelse på politikken. Dette rokker ikke ved begrunnelsen for at Ukraina fører en rettferdig forsvarskrig mot en brutal okkupant.


Men også en større imperialistisk krig

Det ideologiske felttoget har bidratt til å dekke over at krigen også dreier seg om kamp mellom imperialistmakter. Fra politikere og borgerlige medier som ikke før har tatt ordet imperialisme i sin munn, har det gått inflasjon i å fordømme Russland som imperialist. Ethvert forsøk på å nyansere krigens årsaker og ulike dimensjoner, har blitt stemplet som putinisme fra de stemplingskåte. Når ett år er gått, begynner de alternative syn på krigen så smått å sige inn. Og også selve krigens dynamiske utvikling gjør at andre dimensjoner ved krigen enn bare ukrainernes motstandskamp kommer til syne. Den russisk-talende Putin-biografen Philip Short, som også har bodd i Russland som BBC-korrespondent, sier i et intervju med Klassekampen (23.02.) om krigen: «Dette er i sin essens en kamp mellom Russland og USA, og den blir utkjempet i Ukraina. Ja, Russland vil underkue Ukraina, bringe dem inn i den russiske folden, som Putin ville sagt. Men utover det er det en russisk-amerikansk kamp, og begge sider vil holde den begrenset.»


Og på spørsmål fra avisa om den ukrainske motstandskampen undergraves med påstanden om at dette også er en stedfortrederkrig, svarer Short: «Jeg mener begge aspekter er viktige». Og videre om Russland har imperialistiske motiver: «Absolutt – om du kaller det nyimperialisme eller hva du vil, så er det imperialistisk. (…) Jeg forstå hvorfor polakker og tsjekkere sier vi nå står for tur – bodde jeg der, ville jeg nok sagt det samme – men jeg er overbevist om at sjansene for at Russland etter Ukraina går inn i de baltiske statene eller Polen, som alle er Nato-medlemmer, er null.»


Det fins marginale, men høylydte grupperinger som kun ser USAs og Natos stedfortrederkrig, som ikke tar avstand fra de russiske anneksjonene i fjor høst og som til og med benekter at Russland opptrer imperialistisk

I USA-nettavisa The Libertarian Institute skriver dets utenrikspolitiske medarbeider Ted Snider (16.02.) at det er snakk om fire tett sammenvevde, men forskjellige kriger som blir utkjempet i Ukraina: «Den første er en krig inne i Ukraina. Den andre er en krig mellom Russland og Ukraina. Den tredje er en stedfortrederkrig mellom Nato og Russland. Og den fjerde er en direkte krig mellom USA og Russland. Å bryte ned denne ene konflikten i dens fire forskjellige kriger kan være nødvendig for å forstå spørsmålene som må løses hvis en (freds)avtale skal bli mulig. (min oversettelse)


At enøydheten i forståelsen av konflikten på den ene sida har sitt motsvar i tilsvarende enøydhet på den andre, hører med her. Det fins marginale, men høylydte grupperinger som kun ser USAs og Natos stedfortrederkrig, som ikke tar avstand fra de russiske anneksjonene i fjor høst og som til og med benekter at Russland opptrer imperialistisk. Noen hver kunne ha godt av å lese Bertolt Brechts Dialektikkens lov i disse «knape tidr» som stuntpoetene kalte det en gang.


Kan alt som har gått galt føre verden på rett spor?

Det er unødvendig å repetere hvor mye som ikke har gått etter planen etter invasjonen for et år siden. De vestlige sanksjonene har til tross for hvor omfattende de er ikke rammet russisk økonomi slik mange hadde håpt og trodd blant «sanksjonistene». Og forsøket på å strupe Russlands inntekter fra olje, gass og kull, har like mye slått tilbake på de landene som har skrudd igjen importkranene. Tysklands industri blør i energikrisa som er skapt og landet har satt i verk gigantiske støttepakker på flere hundre milliarder euro, noe som i sin tur bryter med EUs subsidiereglement. Etter en kortvarig dip vokser den russiske økonomien mens mange europeiske land er i stagnasjon. Krigsprofitøren Norge er sjølsagt unntaket som dupper som en kort på det opprørte krigshavet.


Om russernes krigføring nøyer vi oss med noen stikkord: En gammel kaldkrigsoppskrift (Bresjnev-doktrinen) om militær trussel mot et underlegent naboland skulle ramme Kyiv i ett lammende slag. I stedet ble en seks mil lang panserkolonne stoppet, dels av ukrainsk motstand, men først og fremst av egen udugelig ledelse og manglende plan og forsyningslinjer. Denne ouvertyren til krigen ble Putins første forsmedelige show-down. Siden fulgte nederlag på en rekke frontavsnitt inntil russerne til slutt konsentrerte seg om å knuse ukrainsk motstand i Donbass. Nytt overmot sto for fall da en ukrainsk motoffensiv i sommer jaget russerne tilbake fra nordvestsida av Dnipro ved Kherson. Dette har sementert frontene og gitt den russiske hæren desto tyngre begrunnelse for å forsvare det som er igjen av erobrede landområder sør for den store elva i det som utgjør landforbindelsen i Kherson-fylket til den for Russland strategisk livsviktige Krim-halvøya. Dette, altså deler av de fire fylkene i Sørøst-Ukraina, er teaterscenen for de varslede eller antatte våroffensiver. Kampene i vinter om byer som Bahkmut og Vuhledar i Donetsk-fylket, med enorme tap på begge sider uten at noen av partene vinner vesentlig territorium, peker i retning av en statisk stillingskrig som stadig oftere blir sammenliknet med skyttergravskrigen på vestfronten i 1916.

Det er med dette som utgangspunkt at USA og de fleste land i Europa nå konkurrerer for åpen scene om å overgå hverandre i militær bistand til Ukraina. En våpenbasar som verden aldri før har sett, går nå nærmest på autopilot. Vi husker den heftige debatten om å levere Leopard 2-tanks fra Tyskland i januar. Sannsynligvis var det president Bidens «løfte» om å levere Abrams M1-tanks som fikk den tyske kansler Olaf Scholz til motvillig å si ja til å levere de tyskproduserte supertanksene. Men Abrams-tanksene er ikke produsert ennå og var «ti fugler på taket». Trolig vil de ikke bli levert før til neste år, men siden Scholz ikke «called the bluff», ble resultatet levering av tanks i strie strømmer, anført av Polen og med bl.a. Norge på slep.


Nå er vi allerede farlig nær beslutninger fra enkelte land blant de ivrigste våpenleverandørene om å sende fly, med den fare for uforutsette trefninger og eskalering det vil innebære

Og har man sagt A, så må man si B. Eller mer presist: Har man sagt supermoderne tanks, så må man si ja til 4. generasjons jagerfly, dvs USA-produserte F 16 som de fleste Nato land er oppsatt med og i ferd med å skifte ut. Dette var ei utvikling som blant annet folk fra det tyske venstrepartiet Die Linke advarte mot under tanks-debatten i januar i år. Nå er vi allerede farlig nær beslutninger fra enkelte land blant de ivrigste våpenleverandørene om å sende fly, med den fare for uforutsette trefninger og eskalering det vil innebære. For faktum er at den ene «røde streken» etter den andre har blitt overtrådt etter at Nato i fjor vår nektet president Zelenskij å innføre en flyforbudssone, nettopp med faren for ukontrollert eskalering som begrunnelse. Behovet for «defensive» våpen har på rekordtid blitt til tunge våpen. Yurij Sak, rådgiver for den ukrainske forsvarsminister Reznikov, sa nylig til Reuters: «De ville ikke gi oss tungt artilleri, men så gjorde de det. De ville ikke gi oss Himars-systemet (bakke-til-luft- raketter), men så gjorde de det. De ville ikke gi oss tanks, men nå gir de oss tanks. Bortsett fra atomvåpen er der ingenting igjen som vi ikke vil få.»


For den som interesserer seg for våpentyper og -mengder som er levert til Ukraina, anbefaler jeg artikkelen til Marco D’Eramo i New Left Reviews siste nummer. Der lister han opp over et par boksider hva som har blitt levert over våpendisken inntil i fjor høst


Slik er dynamikken i våpenbasaren, spontant drevet fram av statsoverhoder og andre aktører som ikke har noe som helst ansvar for konsekvensene av denne våpenoverfloden, og som sjelden blir avkrevd svar på hva som er det politiske målet for kampanjen. Den gamle tyske militærteoretiker Carl von Clausewitz snurrer i sin grav, mannen som nettopp er kjent for å identifisere enhver krig ved dens politiske mål, og de krigende staters ledere som rasjonelle aktører for å oppnå disse målene. Etter et år med alskens anklager mot Putin for å være både gal, fascistisk, paranoid, kreftsyk og isolert, ser vi stadig klarere bildet av – nok en – rasjonell statsleder som har tatt i bruk de kraftigste militære midler for å oppnå definerte politiske mål, mål som glimrer med sitt motsvar fra våpenbasarens aktører. Til og med den vanligvis krigsvillige Janne Haaland Matlary påpekte dette misforholdet Dagens Næringsliv (15.02.) da hun under tittelen «I hytt og gevær» slo fast at «det er noe surrealistisk over Europas lederes iver for tiden. Alle vil gi våpen til Ukraina. (…) Men tiden arbeider ikke for Ukraina. Det er nesten lettsindig hvordan vestlige ledere beslutter våpenhjelp. Alle vil skinne litt, som Hamsun sa», skreiv statsviteren og konkluderer med at «det er noe urovekkende ved mangelen på strategi fra vestlig side.» Rett under overflaten ligger det unevnelige, nemlig at den ukrainske motstandskrigen ikke kan vinnes militært.


Forsvarssjef Eirik Kristoffersens glassklare utsagn nylig om at ingen av partene i krigen kan vinne militært, har nærmest blitt forbigått i øredøvende stillhet i den norske offentligheten

Her ligger kimen til erkjennelsen om at våpenhvilen må finnes et sted rundt neste kvartalshjørne – hvis det ikke allerede er jevnet med jorda.


Fra moralsk drevet våpenstøy til fredsløsning

Forsvarssjef Eirik Kristoffersens glassklare utsagn nylig om at ingen av partene i krigen kan vinne militært, har nærmest blitt forbigått i øredøvende stillhet i den norske offentligheten (bortsett fra at den nyss nevnte Haaland Matlary slo kontra og kritiserte utsagnet som uklokt, noe som kanskje beror på at statsviteren har mest sans for egne soloraid, og ikke andres som kan være enda modigere). Kristoffersens fagmilitære vurdering må tas som et tegn på at det er vårløysing på gang i et tilfrosset norsk krigsdebattklima der det ikke har vært «lov» å framsette en så formastelig tanke.


I Dag og Tid var Kaj Skagen inne på dette sporet da han drøftet vinterens bestselgende debattema, Rødts interne strid om våpenhjelp («Raudt mot Røkla», 03.02.). Med alle advarslene som har kommet fra tenkende folk som George Kennan, Kåre Willoch og til og med «alt anna enn fredsdue» Zbigniew Brzezinski om Russlands behov for forsikringer om at Ukraina ikke skal bli innlemma i Nato som bakteppe, skriver Skagen: «Såleis skulle den russiske invasjonen i 2022 ikkje ha kome som ei overrasking på oss. Når vi likevel vart overraska, heng det truleg saman med at vi i internasjonal politikk har teke til å tenkja meir moralsk enn realistisk, og at vi orienterer oss meir etter ideala om fridom og rettferd enn etter makt og interesser.» (min uth.)


Dette er en presis karakteristikk av debatten slik den har vært innsnevret i Norge, i mye større grad enn landene rundt oss, til en moralsk fordømmelse av ethvert «avvik» i synet på krigen. Dette toppet seg med Aps byrådsleder Raymond Johansens påstand i NRKs Debatten 17. januar om at «nyansering» kunne føre til «tap av hovedfokus» rettet mot aggressoren i denne krigen. Et annet udelikat utslag var debattgjengangerne Jonas Bals og Sven G. Holtsmark som i Klassekampen anklaget Rødts ledelse for å gå fascismens ærende ved ikke å ville sende våpen.'


Etter ett år der vi har blitt foret som gjess før slaktetida av mer eller mindre fagmilitære råd, innhyllet i moralske appeller om at «Ukraina må vinne full militær seier» og «Russland tape» fra forsvarshøyskole-offiser og krigsskolelærere i NRK, er tida nå inne til å definere de realistisk mulige utfall av en stadig mer fastlåst krig, overlesset med våpen. I påvente av at partene sjøl skal komme til den erkjennelse, kan vi kanskje håpe på at tunge eksterne aktører klarer å slå en kile inn i den militarismen som nå har tatt fullstendig overhånd. Lenge så det ut til at det var Tyrkia som etter vellykkede korneksport-løsninger fra Svartehavshavnene skulle kunne innta meglerposisjonen med gangbar tillit hos begge parter. Nå kan den ustyrlige Erdogan være rystet vekk fra en slik posisjon.


Så kanskje det til sjuende og sist likevel blir Kina som vil tre inn i denne rollen med den ro og sindighet som kreves av en ny supermakt innen den multipolare verdensorden som Ukrainakrigen har blitt startskuddet for å åpne opp for – brutalt og bokstavelig talt.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no


Comments


bottom of page