Analyse 03.03.2023: Kort etter det russiske overfall var Vestens ledere enige om at Ukraina ikke måtte tape krigen. Det betyr i realiteten ukrainsk seier. Men en militær seier lar seg ikke vedta. Den skapes på slagmarken, enten ved militær fremgang eller ved partenes utmattelse og/eller sammenbrudd.
Av Bernt H. Utne, publisert 03.03.2023
Interessemotsetninger Ukraina - Russland
For Ukraina er det av avgjørende økonomisk betydning å ha fri adgang til havet for å sikre utførsel på skip av større volumer landbruksprodukter. Den som kontrollerer Krimhalvøya kontrollerer i realiteten tilgangen til ukrainske havner øst og vest for halvøya. For Ukraina er Krim i hendene på et fiendtlig Russland derfor en konstant trussel mot egen økonomi. Og for Russland er kontroll over Krim med basefasilitetene i Sevastopol betingelsen for at landet kan agere som en global stormakt. Uten Krim med Sevastopol er Russland redusert til en europeisk regionalmakt med redusert global innflytelse. Disse grunnleggende interessemotsetninger er det viktig å ha i bakhodet i vurderingen av Ukrainakonflikten.
Vestens sanksjoner
I dagene etter Russlands overfall for ett år siden sto den ene vestlige statsleder etter den andre opp og kunngjorde at "Ukraina ikke må tape krigen." Klarest var EU-kommisjonens president, den tidligere tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen, som ved omfattende økonomiske sanksjoner truet med å "knuse Putins krigskasse". Nylig har hun fremmet den tiende sanksjonspakken. Men selv om Russlands økonomi rammes av sanksjonene fortsetter krigen likevel for fullt.
Fred gjennom forhandlinger?
I denne fortvilte situasjonen leter mange opprørte, samfunnsengasjerte og fredselskende mennesker i Vest-Europa etter utveier for å sikre freden. Det er forståelig. Noen snakker om at enhver krig ender ved forhandlingsbordet, og at diplomati og forhandlinger er løsningen for å få slutt på krigen. Mindre konflikter, som ofte dreier seg om grensejusteringer eller ivaretakelse av minoriteter o.l., og der krigspartenes fremtidige eksistens ikke er truet, ender ofte ved forhandlingsbordet.
Eksistensiell konflikt
Men dagens Ukrainakrig er noe helt annet. Den er en stor og for begge parter eksistensiell konflikt, hvor undergangen truer den tapende part. En slik aktiv krig har vi ikke hatt i Europa siden den andre verdenskrig. Den var eksistensiell for alle krigførende parter, og endte med betingelsesløs tysk kapitulasjon med nazi-regimets undergang. Tyskland ble deretter forvaltet av seiersmaktene fram til opprettelsen av Vest-Tyskland og DDR i 1949. Men begge de to tyske stater hadde kun innskrenket suverenitet fram til samlingen av Tyskland i 1990 (To_pluss_fire-avtalen).
Den kalde krigen var også eksistensiell for begge parter. Men den var kald, og ikke varm som denne. Alle kriger av eksistensiell art har siden år 1900 sluttet ved at en av partene har brutt sammen og gått i oppløsning (1. verdenskrig 1918 og den kalde krigen 1990), eller med total seier for en av partene. (Vietnam 1975 og Afghanistan 2021). I Koreakrigen er det bare inngått en våpenhvile, og krigen er ennå ikke avsluttet med en fredsavtale.
Det er derfor liten sannsynlighet for at Ukrainakrigen, som for begge regimer er av eksistensiell art, kan ende ved forhandlingsbordet. Dessverre.
Betydningen av at Ukraina ikke må tape
Slik går det gjerne når politiske beslutningstakere vedtar seieren uten å foreta en nærmere analyse av de grunnleggende årsaker til krigen, og samtidig glemmer å vurdere de underliggende styrkeforhold mellom partene. Ingen har f. eks. våget seg til å beskrive hva det egentlig betyr at "Ukraina ikke må tape krigen."
Krig er duell, og seier innebærer at seierherren påtvinger taperen sin vilje. Og den som ikke taper er i en eksistensiell krig den som vinner. Når Ukraina ikke skal tape betyr det i realiteten seier for Ukraina. Det innebærer nederlag for Russland og Putin. Da er Putin og hans regime ferdig.
I løpet av 1900-tallet tapte Russland fire større kriger. Alle nederlagene fikk store følger for det sittende regime. Et av nederlagene (1917) endte så gar med en blodig revolusjon med henrettelse av hele tsarfamilien, og ble etterfulgt av en tre år lang borgerkrig. Vinner Ukraina går altså Putin under, og Russland uvegerlig mot sammenbruddet. Det kan bli meget blodig, og ubehagelig for alle. Også for oss her i Vest-Europa.
Russlands krigsmål
Putin har gjort det klinkende klart hva hans krigsmål er. Han ønsker å påtvinge det han kaller en de-nazifisering av Ukraina. Det kan bare bety regimeveksel. Ukrainas nåværende president Zelenskyj med meningsfeller skal bort, og erstattes av et mer samarbeidsvillig regime. Dernest skal Ukraina av-militariseres. Det kan bare forstås som at landet må gi opp sin selvstendighet. Putins mål er med andre ord et Ukraina som en vasallstat. Russland vil altså uansett ikke kunne akseptere et mindre, uavhengig og demokratisk Ukraina. Det dreier seg dermed for Russland om hele Ukraina, eller nederlag. Og nederlag betyr for Putin undergangen. Dette bekreftes også av tidligere president og sikkerhetsrådgiver, Dmitrij Medvedev, som på årsdagen for angrepet sier at Russland vil vinne, og rykke fram helt til den polske grensen.
Ukrainas krigsmål
President Volodymyr Zelenskyj er ikke villig til å avstå en tomme av Ukrainas territorium, og krever også gjenerobring av Krim. Gjenetablering av full territoriell kontroll over hele Ukraina, og suverenitet innenfor internasjonalt anerkjente grenser, er altså Ukrainas krigsmål. Landet ønsker uavhengighet fra Moskva, og ønsker å knytte seg sterkere til det Vest-Europeiske økonomiske og militære samarbeidet i EU og NATO. Så vel EU som NATO har krevet omfattende reformer i Ukraina med bl.a. bekjempelse av korrupsjon og respekt for grunnleggende demokratiske rettigheter (Københavnkriteriene).
Langvarig krig
Sannsynligheten for en stabil fredsløsning med de krigførende parters nåværende ledelse er liten. Det bør alle politiske aktører og fredsengasjerte mennesker hele tiden ha i bakhodet. Freden kan i denne situasjonen like lite vedtas som seieren. Demonstrasjoner og opprop om fredsforhandlinger skader selvsagt ikke, men ingen må ha noen illusjoner om at slike aksjoner vil påvirke noen av krigspartene. De kan selvsagt påvirke Vestens politiske oppslutning om våpenhjelp til Ukraina. Men det vil bare styrke Putins Russland. Denne krigen kommer altså til å bli langvarig. Og den vil trolig finne sin løsning enten på slagmarken, eller ved at et av regimene bryter sammen og går i oppløsning.
Forsyningssituasjonen
I en langvarig krig blir logistikken utslagsgivende. Den av partene som har den beste forsyningssituasjonen og mest ressurser er gjerne den som i det lange løp vinner. Og Europa er etter den kalde krigen avrustet, våpenlagrene er i ferd med å tømmes, ammunisjonsbeholdningene faller og Europas våpenindustri går etter ett års krig fortsatt på sparebluss. I motsetning til våpenindustrien i Russland, som produsere våpen og ammunisjon for fullt. Selv om kvaliteten på de russiske våpensystemene i hovedsak er underlegen vestlige våpensystemer er det det relative bildet som her har betydning. Ukraina er i all hovedsak utrustet med de samme våpensystemer som Russland disponerer, og kan bare i begrenset grad dra nytte av den teknologiske overlegenhet som tilgang på vestlige våpensystemer innebærer.
Dessuten kan russiske våpensmier gå for fullt i trygg forvissning om at Vestens betingelser om ikke å benytte vestlige våpensystemer mot russisk territorium beskytter Russlands våpen - og styrkeproduksjon. Mens Russland uforstyrret kan angripe Ukrainas infrastruktur og derved svekke den ukrainske krigsinnsatsen, har Ukraina bare begrensede muligheter for å ramme Russlands våpensmie. Og opplæring med trening av nye avdelinger kan Russland foreta i sikkerhet og på trygg avstand fra frontlinjen. Ukrainas forsvarskamp utkjempes derfor "med en hånd på ryggen", uten mulighet til å svekke Russlands forsyningsevne til å føre krig.
Hvem vinner?
Hvis ikke ett av de krigførende regimer imploderer og går i oppløsning vil Ukraina-krigen finne sin løsning på slagmarken. Hvem seierherren blir kan ikke vedtas, selv om noen i ulike politiske miljøer gjerne skulle ønske det. Foreløpig ligger Russland på kort - og mellomlang sikt best an. Det skyldes en langt mer utholdende og robust logistikksituasjon. Men tidsvinduet for russisk seier er begrenset. For drar krigen ut i langdrag vil Vestens industrielle - og teknologiske overlegenhet gjøre utslaget til Ukrainas fordel. Det betinger imidlertid at Vesten opprettholder støtten til Ukraina, og raskt øker tempoet i våpenproduksjonen. Uansett vil en slik økning ta tid, og neppe få vesentlig effekt de nærmeste par år.
Skal Russland vinne bør de altså gjøre det i løpet av inneværende år, og i alle fall i løpet av 2024.
Bernt Harald Utne (1952) er pensjonert offiser, utdannet ved Sjøkrigsskolen 1975. Han har lang og variert tjeneste fra inn - og utland med hovedvekt fra ubåttjenesten som skipsoffiser, skipssjef og i operative ledelsesfunksjoner under den kalde krigen. Fra 1991 - 93 var han våpeninspektør i Øst-Europa og i Russland (CFE-avtalen), og medlem av forsvarssjefens fagmilitære råd for utredning om endringer i Forsvaret 1996 - 97. Fra 1999 til 2002 var han norsk representant ved NATOs operasjonsskole i Tyskland. Han tok avskjed fra Forsvaret i 2002, og arbeidet i privat sektor på Sørlandet fram til pensjon i 2014. Han har en omfattende publikasjonsvirksomhet av artikler om sikkerhets - og militære tema i aviser og fagmilitære tidsskrift. Fra 2020 er han redaktør av Argument Agder.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagader.no