KRONIKK 18.6.21: Vårt samfunnsoppdrag ligger fast mener sjefredaktøren i Nationen etter at medieselskapet Amedia har overtatt deler av avisen hennes. Det er kronikkforfatteren kritisk til. Han har mange års erfaring som administrerende direktør i AS Østlendingen, og hevder det hjelper lite om sjefredaktøren mener samfunnsoppdraget ligger fast hvis det ikke stilles midler til rådighet for å praktisere det.
Av Bjørn Fjellmosveen, publisert 18.6.21
Jeg leste forleden i Nationen at deler av virksomheten gjennom eierselskapet Tun Media er solgt til mediekonsernet Amedia, og sjefredaktøren mener "Vårt samfunnsoppdrag ligger fast". Amedias konsernsjef framholder i Journalisten at "Overtakelsen understreker vårt hovedmål om å sikre og utvikle journalistikken og mediemangfoldet i hele landet".
Stortingsrepresentantene Nils T. Bjørke og Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet har advart mot salget av Nationen, og Lundteigen stresser at "Eiendomsrett gir som kjent også styringsrett". Dette er etter min erfaring fra mange år som adm. direktør i AS Østlendingen og flere styreverv ei riktig vurdering, og det hjelper lite om sjefredaktøren mener samfunnsoppdraget ligger fast hvis det ikke stilles midler til rådighet for å praktisere det.
Når konsernsjefen i Amedia sier målet er å sikre og utvikle journalistikken så skulle en tro det ga flere redaksjonelle stillinger og mer midler til produktene, men det gjør det vanligvis ikke! Således har medieindustrien de siste tiåra ved ei sterkere kommersialisering gjennom nye eiere fått ubalanse mellom "børs og katedral", og midler som etter vedtekter, historie og tradisjoner burde ha gått til produktet og ved det til leserne, går nå heller som stort utbytte til en konserneier.
Dette gir seg videre utslag - for å nevne noen få over tid, at sommeren 2020 hadde NRKs Dagsnytt ei oppsummering av et program "Lokale medier i Norge mangler penger, folk og ressurser, og det er vanskelig å bruke tid på kritisk journalistikk. ... Både forskere og organisasjoner frykter for journalistikken." For noen år sia sa klubblederen for NJ i Østlendingen til Journalisten "Og det å møte fornøyde lesere gjør du jo aldri lenger. ... Det er klart det er konsekvensen av alle endringene."
Mediekjenneren Anki Gerhardsen er i Wikipedia sitert med "... lokalpressen svikter sitt samfunnsoppdrag ved å prioritere lokale fotballkamper i stedet for stoff som kan synliggjøre konflikter." På nettsida til NRK Hedmark/Oppland så vi i 2013 "Sinte og frustrerte klubbledere i Amedia vil ikke godta at toppledelsen i konsernet får store bonuser, mens 120 ansatte må gå." Journalisten gjennomførte for en del år sia en undersøkelse som viste at bare fem av hundre saker skrevet av lokale medier var kritisk vinklet mot maktpersoner og maktforhold i samfunnet - sjølve kjernen i det journalistiske samfunnsoppdraget.
I august 2020 leste jeg i Journalisten ytringa "Fædrelandsvennen eier ingenting lenger. Den er et tomt skall. Sjefredaktør Eivind Ljøstad har blitt en marionett, som er avheng av å tilfredsstille eierne sine, sier redaktør Bernt Harald Utne i Argument Agder." Som Utne i Kristiansand med sitt "Argument Agder" har tidligere redaktør Bjørn Taalesen i Glåmdalen og TV2 sett at det nå er et marked i Kongsvinger, og han startet høsten 2020 nettavisa "Mitt Kongsvinger". Avisene Glåmdalen/Østlendingen og Arbeidets Rett/Østlendingen som før var konkurrenter i søndre og nordre Hedmark deler nå kontorer der, og det som var en positivt skjerpende konkurranse til nytte for leserne og samfunnet er nå ofret på Amedias pengealter, til protester fra ansatte og lesere.
Jeg var i mine lederår i AS Østlendingen hovedsaksbehandler for eierforhold. Vi vant blant annet en rettslig strid i alle rettsinstanser om å nekte aksjetransporter, satt opp mot kriteriene for eierforhold i ei avisbedrift med sitt formål basert på historie og tradisjoner. Nationen har et større dekningsområde enn Østlendingen, men ellers er det mange fellestrekk - et ganske likt formål, omtrent samme opplagsnivå, mange likheter i bygdesamfunnene i Norge og Hedmark, og med et nå og tidligere engasjement fra Senterpartiet og Bondelaget. Satt inn i en bred sammenheng er det vanskelig å se at Nationen og Østlendingen og mange andre aviser rundt i landet bør eies og styres fra et kommersielt mediekonsern i Oslo!
De som i motsetning til foran nevnte "forskere og organisasjoner" ikke frykter for journalistikken synes å være Kulturdepartementet og Medietilsynet, og her reagerer man ikke særlig på de alvorlige og negative medie- og samfunnsendringene i år etter år. Nå er det aldri så galt at det ikke er godt for noe, og jeg har som positiv motpost registrert at det i flere partier på Stortinget er representanter som tenker seg eierskapsmodeller med vesentlig redusert eierandel for dagens mediekonserner i de vanlige redaktørstyrte mediene.
Ut fra den mangeårige og negative utviklinga i medieindustrien anbefalte jeg Kulturdepartementet høsten 2020 at man burde arbeide for å bedre disse bekymringsfulle forholdene ved å se på andre kulturer og modeller for eierskap, styring og beslutninger, og det ved hjelp av eierbegrensninger kanskje etter en oppdatert modell som AS Østlendingen ble gitt ved Høyesterett i 1999, ved autorisasjoner/konsesjoner, ved forskrifter for styresammensetninger med gitte representanter fra det lokale dekningsmiljøet, ved maksimering av utbytter og utbetalinger til majoritetseiere, ved maksimering av stemmerettsforhold, eller ved annet.
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no