• Argument

Leve havet! Nei til oppdrettslaks i Søgnes skjærgård.

Synspunkt 15.09.2022: Oppdrettsnæringen kan ha en stor fremtid under forutsetning av at næringen blir bærekraftig. Det er den ikke i dag, og det er derfor nødvendig med en kraftfull satsing og tydelig industripolitikk hevder artikkelforfatteren.


Illustrasjon: Laksefakta, Norges sjømatråd


Av bystyremedlem Nils Nilsen, gruppeleder Industri - og Næringspartiet (INP),

publisert 15.09.2022


Vi i Industri og Næringspartiet (INP) er sterkt engasjert i, og heier på, nettopp Industri, Næringsutvikling og din arbeidsplass! Vi bejubler ny teknologi som kan skape nye arbeidsplasser, men det må forutsette at utviklingen ikke ødelegger matfatet vårt og naturen vår.


Problemet er at har du en merd må du ha fisk. Har du fisk må den ha mat, og har du fisk må den være frisk.

Problemstillingen gjør seg gjeldende når det kommer til utbygging av oppdrettsanlegg for laks i Søgnes skjærgård. Tirsdag 6. september brakte FVN en artikkel som satte fokus på nettopp denne saken, og vi i INP må dessverre si nei dette påståtte «industrieventyret».

Problemet er at har du en merd må du ha fisk. Har du fisk må den ha mat, og har du fisk må den være frisk. Forskningsrapporter om oppdrettsnæringen peker på miljøødeleggelser og forurensing av havets naturlig fornybare flora og fauna, men også artsforutrensingen og vill-laksestammene i våre elver er truet.


Det høye forbruk av råvarer som mennesker kunne spist direkte er også et stort problem. Lakseforet består av blant annet korn, matolje, belgvekster og fisk. Altså menneskemat. Det er også rapportert om svært kritikkverdige forhold hos produsentene av soya til oppdrettsnæringen. I 2016 ble det brukt over 1 600 000 tonn fiskefor for å produsere ca 800 000 tonn spiselig laks.


Målt i kalorier spiser altså oppdrettslaksen fem ganger mer menneskemat enn den gir oss.

Dette mener vi i INP er uforenlig med ideen om at oppdrettsnæringen skal bidra til bærekraftsmål om å utrydde sult. Seriøse aktører i oppdrettsnæringen er smertelig klar over at de umulig kan fortsette slik de har gjort.


Før vi snakker mer om det som i beste fall er teknologi for kun lukkede landbaserte anlegg, mener vi i INP at det først må utvikles teknologi som gjør laksen i seg selv bærekraftig. For det er den faktisk ikke pr. i dag. Laksefôr er en kjempemulighet for ny fremtidsrettet industri og ny verdiskaping i kommunen vår og i Norge – uten at vi trenger å ødelegge skjærgården vår.

Ett tonn fiskefor koster ca 10-12 000 kr. Nåværende årlig forbruk på over 1 600 000 tonn representerer store verdier, - og mye mer kan det bli dersom veksten i oppdrettsnæringen kan skje bærekraftig. Det er en nasjonal utfordring som krever kraftfull satsing og en tydelig industripolitikk. Verdiene en slik satsing skaper må også komme hele samfunnet til gode.

Det som skal til for å lage et bærekraftig laksefor kan blant annet være mikroalger, gjærsopp produsert på sukker fra trevirke, insekter, tare og slakteavfall. Det pekes i tillegg på flere arter nede i næringskjeden som raudåte, krill, børstemark, blåskjell, tunikater m.m.


Oppdrettsnæringen i Norge er en del av en sterkt voksende bioindustri som bruker stadig flere organismer langt nede i næringskjeden. Ved å omdanne avfall og restprodukter som ikke kan brukes til menneskemat direkte, kan disse organismene i fremtiden gi verdens befolkning en helt nødvendig tilførsel av proteiner, fett og karbohydrater.


Det er flere store industribedrifter andre steder i verden som investerer tungt i forproduksjon basert på mikroorganismer og innsektlarver som effektivt omdanner organisk avfall til proteiner og fett som laksen kan spise. Og her ligger det kjempemuligheter for både Kristiansand og Norge. I Brasil produserer eksempelvis TerraVia store mengder mikroalger til algeolje som BioMar bruker i fiskeforet til bl.a. Lerøy. Man finner tilsvarende teknologibaserte forfabrikker i USA, Russland, Sør-Afrika, Frankrike og Nederland. I Norge har vi forskning og noen pilotanlegg på Vestlandet og i Nord-Norge, men ingen produksjon av de drøyt 2 millioner tonn (!) av det nye foret som næringen trenger.


Til det trenger vi en industripolitikk med vilje til å satse i stor skala på nye løsninger og styre utviklingen til samfunnets beste.

Norge baserer seg dermed på import av en strategisk viktig råvare, - og setter ut til andre både kapasiteten og kompetansen til å produsere den. En sterk vekst i oppdrettsnæringen forutsetter løsning på mange og krevende utfordringer med for, forurensning, fiskehelse, rømming m.m. Til det trenger vi en industripolitikk med vilje til å satse i stor skala på nye løsninger og styre utviklingen til samfunnets beste.


Kan Agder ta en posisjon i en slik utvikling? Og vil i så fall kommunen vår sitte igjen med en vesentlig del av den kaka som så ofte havner i oppdrettsnæringens skatteparadis?

Jeg mener uansett at verken matfatet vårt, elvene våre eller Søgnes skjærgård kan settes i spill. Laks må være en bærekraftig landbasert industri som gir avkastning lokalt.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no